Barn av enslige forsørgere i lavinntektshusholdninger

Denne rapporten har som formål å belyse forekomsten av lavinntekt blant barn av enslige forsørgere i Norge. Den belyser i hvilken grad lavinntektsandelen blant barn av enslige forsørgere avviker fra lavinntektsandelen blant barn i parhusholdninger og hvordan den varierer mellom ulike grupper av enslige forsørgere etter husholdningstype, barnets alder og innvandringsstatus, foreldres alder, sivilstand og utdanning, bostedsfylke og -kommune, etter foreldrenes yrkesaktivitet og etter ulike kombinasjoner av arbeid og trygd.

Den er en videreføring av en tidligere rapport om barn i husholdninger med lav inntekt skrevet av Jon Epland (Rapporter 2001/9). Mens den tidligere rapporten bygde på opplysninger fra en utvalgsundersøkelse, bygger denne rapporten på opplysninger fra ulike registre. Dermed har en vært i stand til å gi et mer detaljert bilde av hvilke grupper av barn av enslige forsørgere som tilhører lavinntektsgruppen. Dette er første gangen det har vært mulig å nytte registerdata til slike analyser.

Det er benyttet en tradisjonell tilnærming til temaet, der lavinntekt blir definert ut fra relativ avstand til det generelle inntektsnivået i befolkningen (medianinntekten). Analysene bekrefter tidligere analyser om omfanget av lavinntekt blant barn, men de kan også tyde på at forskjellene i lavinntektsandel mellom barn av enslige forsørgere og barn i parhusholdninger er noe mindre enn tidligere antatt. Vi finner at mer enn 30 000 barn bodde i husholdninger med ekvivalentinntekt lavere enn halvparten av medianinntekten i 2000. Dette stemmer godt med tidligere analyser.

Ved å bruke kvadratrotskalaen får vi en lavinntektsandel blant barn av enslige forsørgere på 6,6 prosent og en lavinntektsandel blant barn i parhusholdninger på 2,2 prosent. Bytter vi til OECD-skalaen, vil 4,1 prosent av bara i enslig forsørgerhusholdningene og 3,5 prosent av barna i parhusholdningene befinne seg under lavinntektsgrensen.

Både blant barn av enslige forsørgere og blant barn i parhusholdninger øker lavinntektsandelen jo yngre foreldrene og barnet er og jo lavere utdanning foreldrene har. Lavinntektsandelen er høyere blant barn av enslige mødre enn blant barn av enslige fedre, høyere blant små enn blant eldre barn og den er høyere blant barn med innvandrerbakgrunn enn blant barn uten slik bakgrunn. Mye av forskjellene i lavinntektsandel mellom ulike grupper av barn lar seg forklare ved foreldrenes yrkesaktivitet. I de fleste av disse gruppene er lavinntektsandelen høyere blant barn av enslige forsørgere enn blant barn som bor sammen med to foreldre. Unntaket er barn med innvandrerbakgrunn. Blant barn av ikke-vestlige innvandrere er lavinntektsandelen tvert imot høyest blant barn som bor i parhusholdninger. Oppholdstid i Norge er avgjørende for innvandrerbarnas sjanser for å komme under lavinntektsgrensen.

Lavinntektsandelen varierer med bosted. Mens barn av enslige forsørgere har størst sannsynlighet for å havne under lavinntektsgrensen hvis de bor i de minste og mest perifere kommunene, er lavinntektsandelen blant barn i parhusholdninger høyest i Oslo.

I et tabellvedlegg presenteres tall for lavinntektsandelen blant barn i den enkelte kommune og for innvandrerbarn etter opprinnelsesland.

Rapporten er et samarbeidsprosjekt mellom Seksjon for inntekts- og lønnsstatistikk og Seksjon for demografi og levekårsforskning. Jan Lyngstad har vært ansvarlig for arbeidet. Han har hatt hovedansvaret for kapittel 1, 4 og 5. Jon Epland har hatt hovedansvaret for kapittel 2 og 3. Øystein Bekken, Alice Steinkellner og Nina Hagesæther har stått for tilrettelegging av data og produksjon av tabeller. Uten dem ville det ikke ha blitt mye å skrive om. Liv Hansen har redigert figurer og tabeller og Marit Berger Gundersen har stått for redigering og ferdigstilling av rapporten.

Prosjektstøtte: Arbeidet er finansiert av Sosialdepartementet.