Ny publikasjon om inntekt, skatt og overføringer (SA 97)

Bruttoinntekten har økt med 39 prosent

Publisert:

Gjennomsnittlig bruttoinntekt for alle voksne personer har økt med 83 000 kroner (2006-priser), det vil si 39 prosent, siden 1995. De eldste har de laveste inntektene, men det er denne gruppen som har hatt den sterkeste realveksten i bruttoinntekter i perioden. Høye aksjeutbytter fører til større inntektsforskjeller mellom kvinner og menn, og mellom de med høye og lave inntekter.

Forfatter: Gunnar Claus / Erik Fjærli / Aud Walseth

Denne artikkelen er basert på kap. 2 (inntekt og skatt for personer og husholdninger) i publikasjonen Inntekt , skatt og overføringer 2007 ( SA 97 ) som presenterer statistikk og analyse om inntekts- og skatteforhold i husholdningssektoren og for næringsvirksomhet.

Gjennomsnittlig skatt på 25 prosent

Gjennomsnittlig bruttoinntekt (omfatter lønnsinntekter, næringsinntekter, pensjoner og kapitalinntekter) for alle voksne personer var 293 600 kroner i 2006. Summen av alle inntektsfradrag utgjorde 76 700 kroner, mens utlignet skatt var på 74 300 kroner. Justert for prisstigning økte bruttoinntekten med over 39 prosent fra 1995 til 2006. Målt i 2006-priser vil det si en økning på 83 000 kroner i denne perioden.

Færre toppskattytere enn i 1999

Toppskatten blir beregnet ut fra samlet personinntekt og oppgis i bruttobeløp før fradrag og nedsettelse i skatt er trukket fra. Personlige skattytere får lav sats på beløp mellom fribeløpet og innslagspunktet for høy sats og høy skattesats for alt over dette innslagspunktet. 723 000 personer fikk til sammen utlignet 12,7 milliarder kroner i toppskatt i 2006. I 1999 var det til sammenlikning 840 900 personer som fikk utlignet 15,3 milliarder i toppskatt.

Inntekt, skatt og overføringer 2007 (SA 97)

Kapittel 1 viser noen hovedtrekk ved norske skatte- og overføringssystemet, både sett i forhold til utlandet og sett over tid. Sammenlignet med andre industrialiserte land har Norge høye skatteinntekter i prosent av bruttonasjonalprodukt, men ikke fullt så høye offentlig utgifter. Samlet gir dette en svært høy offentlig sparerate i internasjonal målestokk, i første rekke på grunn av statens inntekter fra petroleumssektoren.

 

Kapittel 2 beskriver skattestatistikk og inntektsstatistikk for personer og husholdninger, og gir en oversikt over inntektsutviklingen i husholdningssektoren. Et påfallende mønster er at det observerte inntektsnivået for de rikeste er svært følsomt for svingninger i mottatt aksjeutbytte, som utgjør en relativt stor andel av inntektene i denne gruppen.

 

Kapittel 3 gir en oversikt over inntekts- og skatteforhold for næringsvirksomhet. For etterskuddspliktige skatteytere ser man en sterk økning i utlignet skatt de siste årene. Dette skyldes i hovedsak en kraftig økning i skatt fra virksomhet på norsk sokkel.

 

Kapittel 4 beskriver SkatteFUNN-ordningen for skattefradrag for utgifter til forskning og utvikling (FoU) og rent skattemotiverte disposisjoner blant små aksjeselskaper. Et hovedfunn her er at man finner indikasjoner på at en forholdsvis stor andel av de aller minste foretakene krever fradrag for utgifter som ikke er relatert til FoU-prosjekter.

 

Kapittel 5 handler om overføringer fra foreldre til barn, og i hvilken grad dette er motivert av altruisme (det vil si hjelpe den som trenger det mest) eller et ønske om å fordele likt.

 

Kapittel 6 er viet pensjonsreformen. Analysen tyder på at reformen vil redusere folketrygdens utgifter til alderspensjon sammenlignet med en videreføring av dagens system, fortsatt at prinsippene om levealdersjustering også blir gjort gjeldende i AFP-ordningen.

 

Kapittel 7 beskriver en mikrosimuleringsmodell som kan brukes til å beregne virkninger av skatteendringer for individers arbeidstilbud. Simuleringen viser at endringer i beskatningen av lønnstakere fra 2004 til 2006 førte til en moderat økning i arbeidstilbudet for både kvinner og menn.

 

Kapittel 8 beskriver hvordan aldringen av befolkningen i Norge de neste årene kan påvirke offentlige utgifter når dagens standard og dekningsgrader for tjenestetilbudene holdes uendret. Analysen konkluderer med at en økt andel eldre vil legge et press på offentlige utgifter i fremtiden.

 

Kapittel 9 studerer utviklingen i langtidssykefraværet de siste 15 årene, og ser blant annet på hvorvidt den observerte økningen i sykefraværet kan skyldes endringer i befolkningssammensetningen og/eller endringer i næringsstrukturen. Et hovedresultat er at det gjennom 1990-tallet har vært en økning i sykefraværet som ikke blir forklar av forhold som demografi, næring, bostedsregion, arbeidsledighet, ektefelles tilknytning til arbeidslivet eller utdanning.

Norske familier befinner seg omtrent «midt på treet» i Europa når det gjelder hvor mye man har igjen av lønn etter skatt, og norske barnefamilier har lavere skatteandel enn tilsvarende familier i våre naboland. Det er imidlertid svært vanskelig å sammenlikne skattenivået i de ulike europeiske landene, og nasjonale variasjoner har blant annet sammenheng med hvordan landene finansierer sine velferdsordninger. I noen land finansieres de fleste trygdeordningene over skatteseddelen, mens man i for eksempel Norge og Sverige har lavere personskatter fordi de sosiale utgiftene også finansieres ved arbeidsgiveravgift.

Blant personer 17 år og eldre utgjorde gjennomsnittlig skatt 25 prosent av bruttoinntekten i 2006. Gjennomsnittsskatten har endret seg lite i perioden 1984-2006, og har ligget på om lag 25 prosent. Skatteprosenten var høyest i 2001 (25,6 prosent) - blant annet fordi det ble utbetalt svært lite aksjeutbytte det året.

For de 25 prosent av personene med lavest bruttoinntekt har skatteandelen økt med to prosentpoeng fra 1995 til 2006. Dette skyldes blant annet at det i denne perioden ble flere personer i denne gruppen som ble yrkesaktive.

Størst realvekst blant de eldre

Det er i aldersgruppen 45-54 år man finner de med høyest gjennomsnittlig bruttoinntekt (388 800 kroner) i 2006. Den laveste bruttoinntekten hadde de aller yngste (17-24 år) med 105 100 kroner, og denne gruppen har også hatt den svakeste realveksten i bruttoinntekt mellom 1994-2006. De aller eldste (80 år og over) hadde den nest laveste bruttoinntekten med 186 600 kroner, men denne gruppen hadde en realvekst på 58 prosent i samme periode. Personer i alderen 67-79 hadde en realvekst i bruttoinntekten på 51 prosent, også det over gjennomsnittet på 42 prosent.

Ser man på det relative inntektsnivået for husholdningsinntekt for personer som befinner seg i ulike aldersgrupper, viser tallene igjen at det er unge mellom 18-24 år og de eldste som har de laveste husholdningsinntektene. 18-24-åringenes gjennomsnittlige husholdningsinntekt utgjorde 80 prosent av gjennomsnittet i 2005, mens i husholdningene hos de over 70 år var tallet 70 prosent. Men sett i forhold til 1990 har de over 55 år fått det bedre, mens personer i alderen 18-44 år hadde et lavere inntektsnivå i forhold til gjennomsnittet enn det personer i samme aldersgruppe hadde i 1990.

Aksjeutbytte bidrar til økte inntektsforskjeller

Gjennomsnittlig bruttoinntekt for alle voksne kvinner og menn var henholdsvis 227 400 kroner og 361 900 kroner i 2006. Den store forskjellen mellom kjønnene skyldes først og fremst at det er flere kvinner enn menn som er hjemmearbeidende eller som arbeider deltid. I perioden 1993-2006 har forholdet mellom kvinner og menns lønn vært relativ stabil (rundt 58 prosent), men andelen økte til 61 prosent i 2001 og fremover, for deretter å gå tilbake til 58 prosent i 2005, og opp til nesten 63 prosent i 2006. Dette skyldes antagelig svingningene i aksjeutbytte og tyder på at det er mennene som i hovedsak mottar dette.

Fordelingen av det som kalles ekvivalentinntekt har blitt noe mer ujevn i perioden 1986-2005. Ulikheten, målt i Gini-koeffisienten, økte fra 1988 til 1996, og igjen fra 1998 til 2001, for deretter å bli mindre i 2001, før den igjen bli betydelig større frem til 2005. En viktig forklaring på denne ujevne utviklingen i ulikhet de siste årene er utviklingene i kapitalinntektene, og da særlig aksjeutbytte. Inntektsåret 2005 var det siste året at aksjonærer fritt kunne ta imot utbytte uten at de personlig måtte skatte av det, og dette året mottok husholdningen hele 99 milliarder i utbytte, mot om lag 63 milliarder året før. Aksjeutbytte tilfaller i hovedsak husholdningene i toppen av inntektsfordelingen, og dette påvirker i stor grad utviklingen i den målte ulikheten. Med et mer fullstendig inntektsbegrep som også hadde fanget opp de inntektene som spares opp i de selskapene som er eid av husholdningene ville inntektsulikheten ha vært mer stabil. De ti prosentene personer med de høyeste inntektene disponerte i 2005 en klart større del av totalinntekten sammenliknet med 1990. Mens de 50 prosentene med lavest inntekter disponerte 35,2 prosent av all ekvivalentinntekt i 1990, var denne andelen redusert til 29,9 prosent i 2005.

Kontakt