Et regionalt perspektiv på fattigdom

De tradisjonelle fattigdomsstudiene i Norge og OECD-landene er basert på landsspesifikke inntektsgrenser for fattigdom. Inntektene er da justert for kjøpekraftsfordelene ved å tilhøre et stort hushold med flere inntektstakere framfor et lite hushold med én inntektstaker. Inntektene og fattigdomsgrensene er imidlertid ikke justert for geografiske levekostnadsforskjeller. Geografiske kostnadsforskjeller medfører at personer som lever i økonomiske pressområder trenger høyere inntekter enn personer som lever i områder med lave levekostnader, dersom inntektene skal kunne finansiere samme kvantum av varer og tjenester. De tradisjonelle fattigdomsstudiene med landsspesifikke fattigdomsgrenser vil derfor underestimere antall fattige i områder med høye levekostnader og overestimere antall fattige i områder med lave levekostnader. I denne studien benytter vi både landsspesifikke og regionspesifikke fattigdomsgrenser, der regionene består av kommuner som er gruppert etter boligpriser og geografisk tilhørighet. Basert på en slik tilnærming viser resultatene på grunnlag av data fra 2001 at det er store geografiske variasjoner i anslaget på andelen fattige, både på fylkesnivå og kommunenivå. Oslo er det fylket i landet som har den høyeste andelen fattige, uavhengig om vi benytter en region- eller landsspesifikk fattigdomsgrense. Ved å benytte regionspesifikke fattigdomsgrenser reduseres andelen fattige i alle fylker utenom Akershus og Oslo, sett i forhold til det vi finner ved å bruke en felles fattigdomsgrense for hele landet.