Hvor mye inntektsskatt betaler vi?

Den viktigste forklaringen på hvorfor skatteandelen blir lavere for de med de aller høyeste inntektene, er at deres inntekt i større grad stammer fra kilder som beskattes lavere. En stor del av deres bruttoinntekt kommer i form av kapitalinntekter, spesielt aksjeutbytte. For den prosenten med høyest bruttoinntekt utgjorde for eksempel kapitalinntektene nærmere 60 prosent av bruttoinntekten i 2003. Siden kapitalinntekter beskattes lavere enn arbeidsinntekter, og aksjeutbytte overhode ikke skattlegges hos mottaker (men hos aksjeselskapet), blir resultatet altså lavere skatt enn om hele inntekten stammer fra lønnet arbeid.

Hvor mye skatt betaler vi?

En måte å vise dette på er å se hvor mye skatten utgjør i forhold til summen av alle skattepliktige inntekter på selvangivelsen. I 2003 var gjennomsnittlig bruttoinntekt for alle bosatte personer 17 år og over drøyt 271 000 kroner. Av denne inntekten ble det utlignet i gjennomsnitt en skatt på 66 000 kroner. Dette betyr at gjennomsnittsskatten for alle voksne personer var på 24,2 prosent.

Bak dette gjennomsnittstallet er det imidlertid mye variasjon. Gjennomsnittlig bruttoinntekt for alle voksne vil for eksempel også omfatte personer helt uten egen inntekt som for eksempel skoleelever og hjemmeværende. I tillegg vil mange som bare arbeider deltid også inngå her. For å få et bedre bilde på hvor mye ulike grupper av inntektstakere betaler i skatt, skal vi derfor dele personene inn i ulike grupper etter størrelsen på bruttoinntekten.

Når vi deler personene inn i ulike inntektsklasser, finner vi som forventet at skatten er progressiv for størstedelen av befolkningen, det vil si at skatteandelen øker med stigende inntekt. Firedelen med lavest bruttoinntekt (under 130 000), betaler en gjennomsnittsskatt på 9,6 prosent, mens den firedelen med høyest bruttoinntekt (over 334 000 kroner) har en gjennomsnittsskatt på 28 prosent. Her stopper imidlertid den reelle skatteprogresjonen. For de 5 prosent av personene med høyest inntekt utgjorde skatten 27,5 prosent av bruttoinntekten, og avgrenser vi det til å se på den siste prosenten, betalte de 20,6 prosent av bruttoinntekten i skatt. De 3 500 personene (siste promillen) med høyest bruttoinntekt (over fire millioner kroner) hadde en skatteprosent på 10,6.

Mange ulike delskatter

Når vi finleser skatteoppgjøret fra ligningsmyndighetene blir vi konfrontert med begreper som "skatt til kommunen og fylket", "fellesskatt", "trygdeavgift" og for mange også "toppskatt". For dem som har formue utover fribeløpet, skal det i tillegg betales formuesskatt, og også her skilles det mellom skatt til staten og skatt til kommunen. Årsaken til denne oppsplittingen er at skattene har ulike funksjoner. Skattene skal for eksempel finansiere en rekke offentlige utgifter administrert enten av staten, fylkeskommunen eller kommunen. I tillegg er skatt et virkemiddel til å jevne ut inntektsforskjeller for eksempel mellom fattige og rike kommuner, og mellom personer med høy og lav inntekt.

Figur 1 viser sammensetningen av de ulike delskattene for personlige skattytere. Den klart største komponenten er den skatten som tilfaller kommune og fylke (39 prosent), etterfulgt av fellesskatt (28 prosent) og medlemsavgifter til folketrygden (24 prosent). Toppskatt og skatt på formue utgjør en relativt beskjeden del av de totale direkte skattene med henholdsvis 6 og 3 prosent.

Det er allikevel "utlignet skatt" som er av størst interesse for skattebetalerne, og som utgjorde til sammen i overkant av 230 milliarder kroner i 2003. Det er dette beløpet som blir trukket fra inntekten før skatt, og som bestemmer for hvor mye av inntekten som er igjen til forbruk og sparing.

Inntektene har økt mer enn fradragene

Det beløpet som blir utlignet i skatt på inntekt og formue har økt betydelig de siste årene. Omregnet til faste priser ble det utlignet 80 milliarder kroner mer i skatt i 2003, enn i 1993. Dette er en økning på nesten 53 prosent. Men også inntektene har økt betydelig i samme periode. Sum bruttoinntekt økte for eksempel med hele 300 milliarder kroner i samme periode, en økning på 45 prosent målt i faste priser. Den sterke veksten i bruttoinntekt skyldes først og fremst økte lønnsutbetalinger, som er den klart største inntektskilden til husholdningene, men aksjeutbytte står for den prosentvis største økningen i perioden. Mottatt aksjeutbytte for husholdningene var på vel 9,1 milliarder i 1993, og på 54,5 milliarder i 2003 regnet i 2003-kroner.

Før skatten skal beregnes, har vi mulighet til å redusere den skattbare inntekten ved å benytte oss av ulike fradrag. I 2003 kunne vi trekke fra 245 milliarder kroner ved ligningen. I perioden 1993 til 2003 har fradragene økt med 33 prosent i faste priser, mens bruttoinntekten har økt med 45 prosent. Det er minstefradraget som står for den største økningen i fradragene. I tiårsperioden har minstefradraget økt med 65 prosent målt i faste priser. I tillegg til at maksimumsgrensen for minstefradraget har økt på 2000-tallet, ble det innført en nedre grense på fradrag i lønnsinntekt i 2000. Dette medførte at de med lave lønnsinntekter kunne trekke fra en større andel av lønnsinntekten, før skatten ble beregnet.

Alminnelig inntekt er det inntektsbegrepet som danner grunnlaget for beregning av kommune- og fellesskatt, der to av tre skattekroner ender opp (se figur 1) Alminnelig inntekt er bruttoinntekt fratrukket alle inntektsfradrag. Når fradragene ikke har holdt tritt med veksten i de skattepliktige inntektene, har dette ført til at alminnelig inntekt har økt betydelig i tiårsperioden. Prosentvis økte alminnelig inntekt med nesten 54 prosent fra 1993 til 2003. Økningen i alminnelig inntekt forklarer derfor mye av økningen i utlignet skatt.

Utviklingen de siste årene

I perioden 1993 til 2003 har gjennomsnittsskatten for voksne personer i Norge variert fra 23,1 prosent til 25,6 prosent. (Tabell 1) Høyest skatteprosent var det i 2001 – blant annet på grunn av at det ble utbetalt svært lite aksjeutbytte dette året - mens den var lavest i 1993. De største endringene finner vi blant de med høyest inntekt. Skatteandelen har gått opp fra 1993 til 2003 for alle personer bortsett fra de fem prosent 'rikeste'. Årsaken til dette er at mottatt aksjeutbytte har økt kraftig i perioden, og det er de med høyest inntekt som mottar mesteparten av utbytte. De fem prosent med høyest inntekt mottok hele 94 prosent av alt aksjeutbytte som husholdningene mottok i 2003. Til sammenligning mottok de tre fjerdedeler av befolkningen med lavest bruttoinntekt (bruttoinntekt under 334 000 kroner) til sammen to prosent av samlet utbytte til husholdningene. Når mottatt aksjeutbytte er skattefritt for mottaker, og aksjeutbytte har økt i perioden, gjør dette at de 'rikeste' har fått lavere skatteandel. (Se figur 2)

For de 25 prosent av personene med lavest bruttoinntekt ( under 130 000 kroner i 2003) har skatteandelen økt med to prosentpoeng fra 1993 til 2003. Dette skyldes blant annet at det i denne perioden ble flere personer i denne gruppen på grunn av at flere ble yrkesaktive. Tilsvarende skatteøkning finner vi til og med tredje kvartil. For fjerde kvartil har skatt som andel av bruttoinntekt økt med 0,3 prosentpoeng til 28 prosent i 2003.

Inntektsbeskatning i Norge sammenlignet med andre land

De fleste land skattlegger sine innbyggere for inntekt og formue, men skattenivået varierer. Hvor mye direkte skatt betaler nordmenn sammenlignet med folk i andre land? Det er ikke enkelt å svare på dette fordi det ikke finnes god statistikk som helt ut tar hensyn til ulikheter i nasjonale skatteregler og hvordan ulike land definerer skattbar inntekt. OECD publiserer imidlertid jevnlig tall som viser hvor stor inntekt ulike typer hushold sitter igjen med, etter at skatten er trukket fra. Disse beregningene er imidlertid basert på at husholdningene kun mottar lønnsinntekt og at de ikke har andre inntektsfradrag utover standardfradrag (for eksempel minstefradraget i Norge). Det er med andre ord ikke tatt hensyn til andre fradragsposter som kan ha stor betydning når det gjelder beregning av skatten, som for eksempel rentefradrag.

Figur 3 viser eksempler fra flere europeiske land på hvor mye av bruttolønnen et ektepar med to barn sitter igjen med etter at skatten er trukket fra. I tillegg til å trekke fra skatten har en også tatt hensyn til de stønadene som denne familietypen har krav på, for eksempel barnetrygd. En har videre forutsatt at begge foreldrene er yrkesaktive, og at den ene voksne har en lønn tilsvarende 100 prosent og den andre 67 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Figuren viser at den norske familien befinner seg omtrent "midt på treet" i Europa, når det gjelder hvor mye en har igjen av lønnen etter skatt, og at norske barnefamilier har lavere skatt enn tilsvarende familier i våre naboland. En tobarnsfamilie i Norge, der begge foreldrene er yrkesaktive, satt i 2003 igjen med 77,2 prosent av bruttolønnen etter at skatten var trukket fra. En tilsvarende familie i Finland og Sverige hadde henholdsvis 76,3 og 75,6 prosent av lønna igjen etter skatt, mens den danske tobarnsfamilien fikk bare beholde 62,9 prosent av sin bruttolønn.

Slike nasjonale variasjoner har blant annet sammenheng med hvordan landene finansierer sine velferdsordninger. I noen land, for eksempel Danmark, blir det meste av trygdeordningene finansiert over skatteseddelen. Dette fører til at den direkte personbeskatningen er høy. I andre land, for eksempel Norge og Sverige, har en lavere personskatter fordi de sosiale utgiftene også finansieres ved arbeidsgivertilskudd.

Skatt på inntekt og formue for personlige skattytere utgjør i dag en betydelig del av de totale skatteinntektene i Norge. Over 45 prosent av de vel 670 milliardene som ble betalt i skatt og avgifter i 2003, kom i form av inntekts- og formuesskatt. I tillegg til den personlige inntekts- og formuesskatten, som er omtalt her, består de totale skattene i Norge av ulike produksjonsskatter som f.eks. merverdi- og investeringsavgifter, diverse avgifter på strøm, bensin, bil, alkohol o.l., arbeidsgiveravgifter, petroleumsskatter, tollavgifter og inntektsskatt fra bedrifter.