Inntektsforskjellene øker blant barnefamiliene

I likhet med befolkningen sett under ett har også barnefamilier flest opplevd en god inntektsvekst de siste ti årene. Fra 2004 til 2014 hadde familier med barn under 18 år en økning i median inntekt etter skatt per forbruksenhet på 29 prosent, omregnet i faste priser. I hele befolkningen økte medianinntektene med vel 30 prosent i samme periode.

Temaet behandles mer utfyllende i rapporten Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004–2014

Inntektsveksten blant barnefamiliene har ikke vært like stor for alle grupper. Deler en alle barn under 18 år inn i ti like store inntektsklasser, sortert etter størrelsen på inntekten til husholdningene de tilhører, så viser figur 1 at de barna som befinner seg i høyeste inntektsklasse (P90), økte inntektene mer enn andre barn mellom 2004–2014, med en realvekst på 34 prosent. Det er særlig i de siste årene at de i toppen av fordelingen har økt inntektene mer enn andre barnefamilier.

De barna som tilhører husholdningene med de laveste inntektene, er også de som har økt inntektene minst mellom 2004 og 2014. Gruppen av barn i laveste inntektsklasse (P10) økte husholdningsinntektene med knapt 18 prosent i denne perioden. Mellom 2012 og 2014 hadde denne gruppen av barn en liten nedgang i realinntektene – i motsetning til andre inntektsgrupper.

Større avstand mellom topp og bunn

Inntektsulikheten kan også belyses ved å se på forholdstallet mellom inntektene til dem i toppen og bunnen av inntektsfordelingen. I 2004 hadde P90 (den personen med høyere husholdningsinntekt enn 90 prosent av alle andre i gruppen) en inntekt som var 2,31 ganger høyere enn P10 (den personen med lavere inntekt enn 90 prosent av alle i gruppen). I 2008 hadde dette forholdstallet økt til 2,44 og økte til 2,51 i 2012 og ytterligere til 2,63 i 2014.

Det er først og fremst barnefamiliene nederst i fordelingen som taper terreng inntektsmessig, og som forklarer den økte ulikheten. Ser en på forholdstallet mellom inntektene til de barna som befinner seg midt i fordelingen (P50) og inntektene til de barna med de laveste husholdningsinntektene (P10), har dette forholdstallet økt fra 1,53 i 2004 til 1,68 i 2014. Men det viser seg også at de «rike» barnefamiliene har økt inntektene noe mer enn de midt i fordelingen. Forholdstallet mellom P90 og P50 har for eksempel økt fra 1,51 i 2004 til 1,56 i 2014. At barnefamiliene nederst i fordelingen sakker akterut i forhold til andre er likevel det som primært forklarer økningen i inntektsulikhet blant barnefamilier mellom 2004 og 2014.

Yrkestilknytning viktig

Det kan være flere forklaringer på hvorfor inntektsulikheten økte i denne perioden, men graden av yrkestilknytning innen husholdningene betyr mye. Barnefamilier flest har en sterk tilknytning til arbeidslivet. Nærmere 9 av 10 husholdninger med barn hadde i 2014 minst ett husholdningsmedlem som var yrkestilknyttet, og inntekt fra arbeid utgjorde i gjennomsnitt mer enn 80 prosent av samlet husholdningsinntekt for alle husholdninger med barn.

Det er husholdningene med de høyeste inntektene som har sterkest yrkestilknytning, slik figur 2 viser. Blant barn i tidelen med høyeste husholdningsinntekt tilhørte 88 prosent en husholdning hvor begge voksne var yrkestilknyttet i 2014. For å bli regnet som yrkestilknyttet i denne sammenhengen må en person ha yrkesinntekter tilsvarende minst to ganger folketrygdens grunnbeløp (vel 174 000 kroner i 2014). I tillegg har graden av yrkestilknytning økt innen disse barnefamiliene, noe som bidrar til at også yrkesinntektene har økt. Ti år tidligere, i 2004, var andelen toinntektsfamilier på 84 prosent for barn i høyeste inntektsklasse.

Yrkestilknytningen er betydelig svakere i husholdningene til barn i laveste inntektsklasse, og i tillegg har utviklingen for disse vært negativ de siste årene. Dette er en medvirkende årsak til at inntektsutviklingen har vært svakere for denne gruppen sammenliknet med andre grupper. I 2014 tilhørte nesten halvparten, 49 prosent, av alle barn i laveste inntektsklasse en husholdning der ingen voksne var yrkestilknyttet. Denne andelen har økt fra 42 prosent i 2004.

Også utviklingen i visse typer av stønader som er særlig viktig for barnefamilier med lave inntekter, kan være med på å forklare hvorfor denne gruppen av barnefamilier sakker akterut inntektsmessig. Det er her nærliggende å peke på den reduserte realverdien for barnetrygden gjennom flere år. Barnetrygden er en viktig inntektskilde først og fremst for barn i husholdninger med lave inntekter – ofte barnerike familier og mange med innvandrerbakgrunn. Mens barnetrygden utgjorde nær 13 prosent av den samlede husholdningsinntekten til barn i lavinntektshusholdninger tidlig på 2000-tallet, utgjorde barnetrygden vel 7 prosent av denne gruppens samlede inntekt i 2014.

Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt

Det er en nær sammenheng mellom inntektsfordelingen og utviklingen i lavinntekt, slik dette tradisjonelt måles i rike land. En ofte benyttet metode er for eksempel å definere alle personer som tilhører en husholdning der husholdningsinntektene er lavere enn 50 prosent eller 60 prosent av medianinntekten i befolkningen, som en lavinntektsgruppe. Ved en slik relativ definisjon av lavinntekt vil andelen i lavinntektsgruppen i stor grad påvirkes av hva som skjer med den generelle inntektsfordelingen i samfunnet. For bedre å få fram om tilstanden med lavinntekt er varig eller ikke, har det vært vanlig å fokusere på forekomsten av såkalt «vedvarende lavinntekt». Ved en slik tilnærming følger en inntektshistoriene til de samme individene over en periode på flere år. En kan for eksempel slå sammen husholdningsinntektene gjennom tre år – og deretter definere alle de som hadde en gjennomsnittlig inntekt lavere enn for eksempel 50 eller 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning.

Basert på en slik tilnærming går det fram av figur 3 at det har skjedd en betydelig økning i andelen barn i lavinntektshusholdninger etter 2000. Særlig sterk var økningen i årene 2001–2004 da andelen ble mer enn doblet fra vel 3 prosent til nær 7 prosent. Også i perioden 2011–2014 ser vi en klar økning i andelen barn i lavinntektsgruppen. I 2014 tilhørte 9,4 prosent av alle barn under 18 år en husholdning med en gjennomsnittlig treårig ekvivalentinntekt som var lavere enn 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode. Dette tilsvarer et antall på vel 92 000 barn.

Barn med innvandrerbakgrunn er i stadig større grad overrepresentert i lavinntektsgruppen. Hvis man måler lavinntekt basert på gjennomsnittsinntekten i treårsperioden 2012–2014, var andelen innvandrerbarn i lavinntektsgruppen på 51,1 prosent. I perioden 2004–2006 var tilsvarende andel 38,8 prosent. Målt i antall barn med innvandrerbakgrunn var dette en økning fra 26 100 barn i 2004–2006 til 47 100 barn i 2012–2014. Innvandrerbarn utgjorde vel 13 prosent av alle barn i hele befolkningen i treårsperioden 2012–2014.

Barn med innvandrerbakgrunn fra Somalia, Irak og Afghanistan skiller seg ut ved å være sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. I en særstilling står barn med bakgrunn fra Somalia hvor tre av fire barn tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i 2014. Dette gjaldt for over halvparten av barna med bakgrunn fra Irak, Syria, Afghanistan og Eritrea. Andelen økonomisk utsatte barn er økende i disse innvandrergruppene hvor familiene ofte har en svak yrkestilknytning, lav inntektsmobilitet og hvor det er mange familiemedlemmer å forsørge.