Lavinntektshusholdningers forbruk

På oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet har Statistisk sentralbyrå gjennomført en analyse av lavinntektshusholdningers forbruk. Analysen belyser sammenhengen mellom lavinntektshusholdningenes inntekter og forbruk og forsøker å forklare avviket mellom disse. Dessuten sammenlignes sammensetningen av forbruket og forekomsten av en del varige forbruksgoder i lavinntektsgruppen og i befolkningen ellers. Endelig tar analysen for seg en del subjektive oppfatninger av husholdningens økonomi og det blir gjort forsøk på å relatere disse til sammenhengen mellom inntekt og forbruk.

Lavinntektsgruppen blir vanligvis avgrenset utelukkende på grunnlag av inntektsopplysninger. Det er reist flere typer kritikk mot denne avgrensningen. En av de viktigste er at det ikke tas hensyn til forbruksutgiftene, at det i like høy grad er store utgifter som lave inntekter som er årsak til "fattigdom". Denne analysen har hatt som formål å undersøke forbruket til lavinntektshusholdninger, både dets størrelse og sammensetning.

Analysen viser at lavinntektshusholdninger har et betydelig høyere forbruk enn inntekt etter skatt. Overforbruket er større jo strengere avgrensningen av lavinntektsgruppen er. Forskjellen mellom de totale forbruksutgifter til lavinntektshusholdninger og gjennomsnittshusholdningen er derfor mindre enn forskjellen i inntekt etter skatt.

Vi har sett på ulike forklaringer til dette tilsynelatende overforbruket. En forklaring er av mer teknisk art. For eiere beregner forbruksundersøkelsen en beregnet markedsleie. Tar en utgangspunkt i de faktiske utgifter til boliglån reduseres overforbruket noe.

En annen forklaring er at mange unge mottar studielån som ikke regnes som inntekt, men som går til forbruk. Dessuten får en del unge overføringer fra foreldre som heller ikke regnes som inntekt. Vi har ikke direkte opplysninger om hvor mye dette forklarer. Men opplysninger fra andre undersøkelser tyder på at dette forklarer om lag halvparten av overforbruket blant unge under 30 år.

En vanlig forklaring på at husholdninger bruker mer enn inntekten er at de låner eller tærer på kapital. Undersøkelser tyder imidlertid ikke på at dette er forklaringen for lavinntektsgruppen. Ganske visst har gjelden til unge lavinntektshusholdninger økt litt, men en må regne med at dette i stor grad skjer på grunn av etablering med egen bolig.

Heller ikke husholdningsendringer av typen at personer går fra å være forsørgede i flerpersonshusholdninger til å bli selvforsørgende enpersonshusholdninger synes å være noen forklaring av betydning.

En siste forklaring går ut på at inntektssituasjonen i den to-ukers regnskapsperiode for forbruksundersøkelsen kan avvike fra situasjonen i inntektsåret. Forbruksundersøkelsen viser at overforbruket øker med antallet sysselsatte i husholdningen. Det er vanskelig å konkludere når det gjelder betydningen av avvik mellom situasjon på intervjutidspunktet og situasjonen i inntektsåret. Resultatene viser imidlertid at lavinntektshusholdninger med minst en sysselsatt på intervjutidspunktet produserer et betydelig antall arbeidstimer i løpet av året. Vi skal i et senere prosjekt ta opp sammenhengen mellom yrkesaktivitet og lavinntekt. Forbruksmønstret i lavinntektshusholdninger og gjennomsnittshusholdninger er ikke svært forskjellig. Andelen som går til mat er omtrent den samme. Det går en noe større andel til bolig, også dersom en går ut fra de faktiske utgiftene, og særlig bruker lavinntektshusholdninger en mindre andel til kjøp og drift av transportmidler.

Forbruksmønstret for yngre lavinntektshusholdninger under 45 år ligner mer på forbruksmønstret til andre yngre husholdninger enn til eldre lavinntektshusholdninger. Blant annet er andel som går til mat en god del høyere blant eldre lavinntektshusholdninger og andelen som går til bolig lavere.

Lavinntektshusholdninger har antakelig tilgang til vanlige forbruksvarer som TV, komfyr, kjøleskap og vaskemaskin i samme omfang som andre husholdninger. Mer "luksuspregede" forbruksvarer som oppvaskmaskin er mindre vanlige i lavinntektshusholdninger. Men her vil antakelig også behovet spille en rolle, lavinntektshusholdninger er oftere enpersonhusholdninger. Færre lavinntektshusholdninger har bil, og de har oftere eldre og billigere bil.

Til slutt har vi forsøkt å sammenligne det bilde en får av ulike lavinntektsgruppers økonomi med det en får fra subjektive mål på husholdningenes økonomi slik som hvor lett eller vanskelig det er å "få endene til å møtes" og problemer med å dekke grunnleggende behov som for eksempel mat og oppvarming av bolig. Disse subjektive målene viser som forbruksutgift små forskjeller mellom de ulike avgrensninger av lavinntektsgruppen. Når en sammenligner bildet av økonomien til ulike lavinntektsgrupper, avgrenset på grunnlag av alder og antallet sysselsatte, er det større samsvar mellom bildene en får fra forbruksutgifter per forbruksenhet og subjektive mål enn fra inntekt etter skatt per forbruksenhet. Unntaket er eldre husholdninger som har lavt forbruk per forbruksenhet, men oppgir få økonomiske vansker. Dårligst økonomi ifølge de subjektive målene har lavinntektshusholdninger med hovedinntektstaker 30-66 år uten sysselsatte. Best økonomi ifølge disse målene har lavinntektshusholdninger med minst to sysselsatte.

En analyse av faktorer som har betydning for vurderingen av husholdningens økonomi blant lavinntektshusholdninger viser litt overraskende at inntekt per forbruksenhet ikke har noen betydning. Lavinntektshusholdninger med inntekt per forbruksenhet under 30000 kroner vurderer økonomien som mer romslig enn husholdninger med høyere inntekt. Bruttofinanskapital og antallet sysselsatte i husholdningen er de faktorer som har størst betydning for vurderingen av husholdningens økonomi. Men også faktorer som boligutgiftene i forhold til inntekten og antallet barn i husholdningen har betydning.

Prosjektstøtte : Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet