Materielle og sosiale mangler i den norske befolkningen

Formålet med rapporten er å belyse fattigdomsproblemer i befolkningen med utgangspunkt i hvordan folk selv opplever sin økonomiske og materielle situasjon. Hoveddelen av analysene er basert på data fra Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2015. Rapporten kartlegger omfanget av materielle og sosiale mangler og økonomiske vansker i befolkningen som helhet, samt viser hvilke befolknings¬grupper som i størst grad rapporterer om slike problemer.

I kapittel 2 presenteres datagrunnlag og definisjoner. I samme kapittel drøfter vi hvorvidt grupper med særlig risiko for fattigdom er underrepresentert i utvalget i Levekårsundersøkelsen. Andelen som tilhører en lavinntektshusholdning i levekårs¬utvalget er noe mindre enn i inntektsregisteret som er en fulltelling for populasjonen. Også innvandrere er underrepresentert i levekårsdataene, og dette gjelder trolig særlig innvandrere med kort botid og begrensede norskkunnskaper. Dette gir grunn til å anse omfanget av selvrapporterte fattigdomsproblemer i denne rapporten som et nedre anslag på omfanget i befolkningen.

I kapittel 3 ser vi nærmere på omfanget av ulike mangler, mens kapittel 4 omhandler økonomiske vansker. Gruppene som i størst grad rapporterer om fattigdomsproblemer, er sosialhjelpsmottakere, enslige forsørgere, personer i husholdninger med årlig og vedvarende lavinntekt, samt innvandrere fra Afrika, Asia etc. Av de godene som er kartlagt, er det størst andel i befolkningen som ikke har råd til nye møbler (6 prosent), bil (5 prosent), en ukes ferie utenfor hjemmet (5 prosent), og tannlegebehandling (4 prosent). Dette er også godene som flest mangler i de mest vanskeligstilte gruppene, samtidig som en større andel av disse også mangler goder som nye klær, ukentlige kjøtt- eller fiskemåltider, og sosiale goder som fritidsaktiviteter og mulighet til å gå ut og spise.

Kapittel 5 viser endringer i fattigdomsproblemer i perioden 2009-2017. Hovedbildet er at andelen av befolkningen som mangler goder er stabil. Lite tyder altså på at fattigdomsproblemer har blitt mer utbredt i perioden. Samtidig er det viktig å ta forbehold, fordi andelen med lavinntekt blant de som deltar i Levekårs¬undersøkelsen har gått noe ned i samme periode, mens den motsatte utviklingen observeres i det heldekkende inntektsregisteret. Hvis de mest vanskeligstilte i økende grad er underrepresentert i levekårsdataene, vil vi kunne undervurdere en eventuell økning i fattigdomsproblematikk i befolkningen med utgangspunkt i disse dataene.

Lavinntekt er et utbredt mål på risiko for fattigdom. Mange som tilhører en lavinntektshusholdning rapporterer likevel ikke om fattigdomsproblemer. I kapittel 6 ser vi også at rundt halvparten av dem som mangler goder ikke tilhører en lavinntektshusholdning. Dette reflekterer kompleksiteten i fattigdom som fenomen og viser viktigheten av å supplere inntektsmål med kartlegging av selvrapporterte fattigdomsproblemer. Analysene viser at personer i lavinntektsgruppa, som også mangler goder, skiller seg fra andre i lavinntektsgruppa ved at de er yngre, bosatt i sentrale strøk, at de oftere er innvandrere og oftere tilhører grupper som står utenfor arbeidslivet.

Omfanget av materielle og sosiale mangler blant barn er kartlagt i kapittel 7, og viser at det ikke er veldig utbredt med mangler blant barn i Norge. Det er likevel slik at barnefamilier med lavinntekt, lav utdanning, lav arbeidsintensitet, mottakere av sosialhjelp og innvandrere i langt større grad rapporterer om at barna mangler goder og at de mangler flere goder samtidig. Analysen viser at barn som vokser opp i økonomisk utsatte familier i fremste grad opplever at de ikke har råd til de samme sosiale godene som andre barn, men at det også er slik at disse gruppene i større grad rapporterer om mangel på både grunnleggende goder og forbruksgoder.