Personer med vedvarende lavinntekt

Minst 90 000 personer med vedvarende lavinntekt

Publisert:

Antall personer i Norge med vedvarende lavinntekt i perioden 1997-1999 er anslått til å ligge mellom 90 000 og 180 000. Den store variasjonen avhenger av hvilken metode som brukes for å sammenligne inntekten til personer fra ulike typer husholdninger. Statistisk sentralbyrå har på oppdrag for Sosialdepartementet utført beregninger av antall personer med vedvarende lavinntekt til bruk i regjeringens tiltaksplan mot fattigdom.

Forfatter: Jon Epland

Det finnes ingen etablert og allmenn definisjon av hva som menes med fattigdom eller hvordan den best kan måles, men et vanlig skille går på om fattigdom skal defineres ut i fra "absolutte" kriterier eller om fattigdom skal defineres "relativt" og avhenge av det generelle inntektsnivået i landet. I de tabellene som presenteres her er det tatt utgangspunkt i en relativ definisjon av lavinntekt. I henhold til internasjonal praksis er lavinntektsgrensen konstruert ut i fra ulike avstander, for eksempel 50 eller 60 prosent, til medianinntekten for hele befolkningen. Men selv etter å ha definert en lavinntektsgrense gjenstår det problemer med å måle forekomsten av lavinntekt i befolkningen. Blant annet vil resultatene kunne variere med forhold som:

  • valg av analyseenhet, for eksempel hvilken betydning studentene har på inntektsfordelingen
  • valg av ekvivalensskala, dvs. hvilke antakelser en gjør med hensyn til husholdningenes stordriftsfordeler
  • valg av regnskapsperiode for inntekt (ett eller flere år)
  • betydningen av formuesforhold

Gjennom de tabellene som presenteres her vil vi få et bilde av i hvor stor grad resultatene blir påvirket av noen av de forholdene som er omtalt over.

Mange har bare forbigående lave inntekter

Noen personer kan av ulike grunner bare ha forbigående lave husholdningsinntekter. For å tallfeste hvor mange som har vedvarende lavinntekt må vi ha tilgang til paneldata, dvs. opplysninger om de samme individene over tid. I forbindelse med oppdraget med å skaffe statistikk til regjeringens tiltaksplan mot fattigdom, ble det etablert et heldekkende panel av individer som dekker årene 1996-1999. Dette har gjort det mulig å studere forekomsten av lavinntekt i et lengre perspektiv enn bare ett år, for eksempel en treårsperiode.

Tabell 1 tar utgangspunkt i alle individer som tilhørte befolkningen i treårsperioden 1997-1999. Dette betyr samtidig at en utelater alle personer som ikke tilhørte populasjonen i samme periode, dvs. alle de som ble født i perioden, alle døde, innvandrede og utvandrede. Lavinntektsgrensen er videre basert på et gjennomsnitt av de årlige medianinntektene for de samme tre årene.

Tabellen viser at det er klart færre personer som har vedvarende lavinntekt, enn som til enhver tid tilhører lavinntektsgruppen. De årlige tallene over lavinntekt (under 50 prosent av medianen) viser for eksempel at mellom 4 og 6 prosent av befolkningen var i lavinntektsgruppen mot slutten av 1990-tallet som legger liten (OECD-skalaen) eller stor (kvadratrotskalaen) vekt på husholdningenes stordriftsfordeler. Går vi over til å se på vedvarende lavinntekt viser det seg at andelen nå blir redusert til hhv. 4,5 prosent (kvadratrotskalaen) og 2,3 prosent (OECD-skalaen). Dette betyr igjen at av de om lag 4,0 millioner personene som tilhørte befolkningen i alle tre årene mellom 1997 og 1999, hadde mellom 90 000 og 180 000 personer vedvarende lavinntekt, dvs. en gjennomsnittlig treårsinntekt som var lavere enn halvparten av mediangjennomsnittet de samme tre årene.

Hvem har vedvarende lavinntekt?

Hvilke personer som tilhører gruppen av personer med vedvarende lavinntekt avhenger i stor grad av valg av ekvivalensskala. Dersom vi benytter skalaen som regner stordriftsfordelene som relativt store (kvadratrotsskalaen), vil det være en overvekt av enslige i lavinntektsgruppen. Benyttes OECD-skalaen, der stordriftsfordelene regnes som mindre, blir det flere personer i store husholdninger (barnefamilier) i lavinntektsgruppen. Men uansett valg av ekvivalensskala så utgjør yngre enslige en betydelig andel av dem med vedvarende lavinntekt. Merk likevel at husholdningstypene tar utgangspunkt i situasjonen i det siste året i perioden (1999). Det vil dermed være personer som har tilhørt andre husholdningstyper tidligere i treårsperioden.

En gruppe som i særlig grad blir påvirket av valg av ekvivalensskala, er eldre enslige (65 år og eldre). Ved bruk av kvadratrotskalaen viser det seg at så mange som 40 prosent av alle med vedvarende lavinntekt (under 50 prosent av mediangjennomsnittet) er enslige eldre (se tabell 2). Ved bruk av OECD-skalaen er tilsvarende andel bare 3 prosent. Den store forskjellen mellom de to tallene kan forklares ut ifra størrelsen på lavinntektsgrensen. Ved bruk av OECD-skalaen vil en lavinntektsgrense (treårig) ligge klart under det gjennomsnittlige beløpet i minstepensjon for de samme tre årene. Det vil dermed være svært få pensjonister som havner under denne grensen. For kvadratrotskalaen vil derimot lavinntektsgrensen bli noe høyere enn minstepensjonen, og mange enslige minstepensjonister vil dermed havne under lavinntektsgrensen.

Dette kommer også til syne i hvilke typer husholdningsinntekter som personene i lavinntektsgruppen mottar. Ved bruk av kvadratrotskalaen kommer en stor del av inntekten i form av overføringer. Nærmere 68 prosent av den samlede treårsinntekten kom i form av overføringer ved bruk av denne skalaen, mens bare 1/3 av samlet inntekt kom i form av yrkesinntekter (se tabell 3). Den viktigste enkeltstønaden var alderspensjon, som utgjorde 41 prosent av samlet inntekt.

Ved bruk av OECD-skalaen er bildet klart forskjellig. Det vil nå være svært få pensjonister og trygdemottakere i lavinntektsgruppen, og det vil derfor være yrkesinntektene som er største inntektskilde med en andel av samlet inntekt på 62 prosent (se tabell 4). Som forventet er det mange som mottok supplerende ytelser som sosialhjelp og bostøtte blant de med vedvarende lavinntekt. Blant de med vedvarende lavinntekt (OECD-skalaen) mottok 36 prosent sosialhjelp en eller annen gang i treårsperioden, og knapt 6 prosent hadde sosialhjelp som største inntektskilde (se tabell 5).

Tabeller:

Se også:

 

Kontakt