Økonomiske levekår går i arv

Selv om en rekke internasjonale studier har vist at Norge er blant landene med stor grad av inntektsmobilitet fra en generasjon til neste (se f.eks. Ermisch, Jäntti og Smeeding, 2012), kan det fremdeles være slik at økonomiske levekår har en tendens til å gå i arv også i vårt land.

I denne artikkelen følger vi et utvalg personer som var 0-17 år i 1986 fram til de var i yrkesaktiv alder 31-48 år i 2017. Er det slik at ulike kjennetegn ved den husholdningen en tilhørte som barn, for eksempel foreldrenes yrkestilknytning og utdanningsnivå, om en vokste opp med en eller to forsørgere, om husholdningen hadde lav inntekt og mottok sosialhjelp, også påvirker de økonomiske levekårene en får som voksen?

Artikkelen er en oppfølging av en tidligere studie der barn som var 8-17 år i 1986 ble fulgt fram til de var 30-37 år i 2007. Den nye studien benytter samme utvalget som den gang (Inntekts- og formuesundersøkelsen 1986), men utvalget er utvidet ved også å inkludere de yngste barna, som var i alderen 0-7 år i 1986. I tillegg er det gått ytterligere ti år siden forrige undersøkelse, slik at alle nå er mellom 31 og 48 år i 2017.

Foreldrenes yrkestilknytning og inntektsnivå betyr mye

Tabell 1 viser hvilken sannsynlighet barn som tilhørte ulike husholdninger i 1986 hadde for å tilhøre ulike inntektsklasser som voksne i 2017. Det er tre ulike inntektsklasser basert på såkalt ekvivalentinntekt, som er det inntektsbegrepet som er mest vanlig å benytte i fordelingsstudier. Laveste inntektsklasse omfatter de 20 prosentene av aldersgruppen med de laveste ekvivalentinntektene (1. kvintil), mens den høyeste inntektsklassen omfatter de 20 prosentene med de høyeste inntektene (5. kvintil). For enkelhetsskyld er de 60 prosentene av gruppen som befinner seg midt i inntektsfordelingen, kvintilene 2, 3 og 4, slått sammen til en gruppe.¹

Dersom de ulike karakteristika ved husholdningene som barna vokste opp i, ikke har noen betydning for inntektsplasseringen senere i livet, skulle en forvente at 20 prosent av barna plasserer seg i første kvintil og 20 prosent i høyeste kvintil (og 60 prosent mellom disse).

Om en hadde foreldre som var yrkestilknyttet eller ikke, ser ut til å bety mye for barnas inntektskarrierer som voksne. De som vokste opp i husholdninger der ingen av de voksne var i arbeid har stor sannsynlighet for å havne i laveste inntektsklasse som voksne. Mens hele 41 prosent av denne gruppen var i laveste inntektsklasse i 2017, er dette tilfelle for kun 17 prosent av dem som hadde to yrkestilknyttede voksne i husholdningen. Det er derimot små forskjeller i inntektskarrierene til dem som hadde henholdsvis en eller to yrkestilknyttede i husholdningen som barn. Begge disse gruppene har om lag samme sannsynlighet for å plassere seg i de ulike inntektsklassene som voksne.

Den økonomiske situasjonen en opplevde som barn, har også stor betydning for hvordan det går inntektsmessig senere i livet. De som i 1986 tilhørte husholdningene i laveste inntektsklasse hadde for eksempel selv en andel i laveste inntektsklasse i 2017 som var 16 prosentpoeng større enn dem som tilhørte høyeste inntektsklasse som barn. Få av dem som var i laveste inntektsklasse som barn klarer å flytte seg opp i toppen av inntektsfordelingen som voksne. Dette gjaldt bare for 13 prosent av denne gruppen. For dem som tilhørte høyeste inntektsklasse som barn er derimot situasjonen langt lysere. Nærmere en tredjedel av disse havnet selv i høyeste inntektsklasse som voksne, og relativt få – 13 prosent – falt ned i laveste inntektsklasse. Disse tallene stemmer overens med andre analyser, se for eksempel Norberg-Schulz og Østhus, selv om alderskohortene og inntektsbegrepet er forskjellig fra vår analyse.

Det ser også ut som at det å tilhøre en husholdning med en anstrengt økonomi som barn, påvirker hvor i inntektsfordelingen en havner som voksen. Sammenlignet med dem som ikke mottok sosialhjelp i oppveksten, var andelen i laveste inntektsklasse som voksen 22 prosentpoeng større for de barna som tilhørte en husholdning som fikk sosialhjelp i 1986, slik tabellen viser.

På den annen side er det en åpenbar fordel å vokse opp med formuende foreldre. For disse barna er sannsynligheten stor for at de havner i høyeste inntektsklasse som voksen. De som i oppveksten tilhørte en husholdning med en bruttofinansformue (bankinnskudd og verdipapirer) på over 500 000 kroner i 1986 – en betydelig sum for barnefamilier den gang – hadde for eksempel en andel i høyeste inntektsklasse på 32 prosent som voksen. Tilsvarende andel for dem som tilhørte husholdninger med liten formue, var på 16 prosent.

Vanskeligere for barn av eneforsørgere

Også det å vokse opp i en enslig forsørger husholdning ser ut til å ha betydning for inntektssituasjonen som voksen. Som tabellen viser, er andelen barn i laveste inntektsklasse i 2017 klart større – 33 prosent – for dem som vokste opp med enslige forsørgere, sammenlignet med dem som tilhørte parfamilier, der noen færre enn forventet – 18 prosent – var i laveste inntektsklasse. Det er imidlertid en forskjell i andelen i laveste inntektsklasse som voksen mellom dem som hadde en enslig forsørger som var yrkestilknyttet og dem som ikke hadde dette, der sist nevnte gruppe hadde noe større sannsynlighet for å havne i laveste inntektsklasse som voksen. Men også de som vokste opp med en yrkestilknyttet enslig forsørger var klart overrepresentert i laveste inntektsklasse.

Barn som tilhørte «andre» husholdningstyper enn de vi har nevnt, er også overrepresentert i laveste inntektsklasse som voksne. Dette vil f.eks. være barn som bodde i flerfamiliehusholdninger. Det var imidlertid få barn i denne gruppen.

Høyt utdannede foreldre er en fordel

Foreldrenes utdanningsnivå ser først og fremst ut til å påvirke sannsynligheten for å havne i øverste inntektsklasse som voksen. De barna som tilhørte en husholdning der hovedinntektstakeren hadde utdanning på universitets- eller høyskolenivå hadde 12 prosentpoeng større sannsynlighet for å tilhøre høyeste inntektsklasse som voksen, sammenlignet med dem som vokste opp i husholdninger der hovedinntektstaker hadde høyeste utdanning tilsvarende grunnskolenivå.

At så mange barn av foreldre med høy utdanning oppnår høye husholdningsinntekter som voksne, henger sammen med at mange i denne gruppen selv tar høyere utdanning. Det er klare forskjeller i det framtidige utdanningsløpet til barn etter hovedinntektstakers utdanningsnivå. Blant de barna som hadde en hovedinntektstaker med utdanning på universitets- eller høyskolenivå, hadde så mange som 75 prosent selv høy utdanning som voksne. Blant dem som vokste opp med en hovedinntektstaker med lav utdanning (grunnskolenivå) var tilsvarende andel kun 30 prosent. De som vokste opp med lavt utdannede foreldre er på sin side klart overrepresentert blant dem som selv har lav utdanning som voksne.

Tabell 1. Ulike kjennemerker for personer som var 0-17 år i 1986 og 31-48 år i 2017. Kvintiler for inntekt etter skatt per forbruksenhet i 2017 (EU-skala). Prosent

Til tabellen

Mindre inntektsmobilitet blant kvinner

Det er noen flere kvinner enn menn som «arver» foreldrenes inntektsnivå. Andelen i laveste inntektsklasse som voksen er noe større for kvinner enn for menn, blant dem som tilhørte laveste inntektsklasse som barn, henholdsvis 32 prosent mot 26 prosent, slik tabell 2 viser. Forklaringen på dette er at mange av kvinnene som befinner seg i laveste inntektsklasse for husholdningsinntekt, er enslige med barn. Nærmere en tredjedel av alle kvinnene som tilhørte laveste inntektsklasse som barn og laveste inntektsklasse som voksen, var enslige med barn.

Derimot så er det små forskjeller mellom menn og kvinner som tilhørte høyeste inntektsklasse som barn, når det gjelder sannsynligheten for selv å tilhøre høyeste inntektsklasse som voksen. Nær en tredjedel av disse befinner seg i høyeste inntektsklasse for husholdningsinntekt i 2017.

Tabell 2. Personer i ulike inntektsklasser som barn (0-17 år i 1986) i ulike inntektsklasser som voksne (31-48 år i 2017). Kvinner og menn. Prosent

Til tabellen

Forskjellene består

Husholdningsøkonomien i oppveksten ser også ut til å gjenspeile seg i inntektsnivået en har som voksen, og det er lite som tyder på at dette endrer seg over tid. Figur 1 viser utviklingen i median ekvivalentinntekt fra 2007 og til 2017 for dem som tilhørte ulike inntektsklasser som barn i 1986. Disse personene vil dermed være mellom 21-38 år i 2007 og mellom 31-48 år i 2017. Mange vil ha opplevd ulike begivenheter i denne perioden som kan tenkes å påvirke husholdningsinntektene, f.eks. avsluttet utdanningsløp, påbegynt yrkeskarrierer, flytting fra foreldrehjem for å etablere egne husholdninger, samboerskap, barnefødsler og samlivsbrudd.

Den gruppen vi ser på, personer født mellom 1969 og 1986, har gjennomgående høyere husholdningsinntekter enn befolkningen totalt. Mens median ekvivalentinntekt i befolkningen, der personer i studenthusholdninger er utelatt, var på 372 000 kroner i 2017, var tilsvarende beløp på 401 000 kroner, om lag 8 prosent høyere, for dem som var mellom 31-48 år. Det er flere forklaringer på det generelt høye inntektsnivået i denne aldersgruppen, både det at det er mange yrkesaktive i denne aldersgruppen og at innvandrerandelen er liten. Siden det kun er de som tilhørte befolkningen i 1986 som er med i utvalget, vil ikke alle de som har innvandret til Norge etter dette være med i gruppen. Innvandrere har klart lavere inntekter enn resten av befolkningen og det påvirker det generelle inntektsnivået over tid, i takt med økt innvandring.

På tross av ulike begivenheter som har funnet sted i perioden er inntektsforskjellene mellom dem som vokste opp i laveste inntektsklasse og høyeste inntektsklasse som barn stabile over hele tiårsperioden 2007-2017. De som tilhørte laveste inntektsklasse som barn, hadde alle årene en median ekvivalentinntekt som lå på om lag 80 prosent av inntektsnivået til dem som tilhørte høyeste inntektsklasse som barn, som figur 1 viser.

Det ser heller ikke ut til at mobiliteten oppover blant dem som tilhørte laveste inntektsklasse som barn øker over tid, snarere tvert om. Figur 2 viser andelen som var i laveste inntektsklasse som barn og som også var i laveste inntektsklasse som voksne for årene 2007-2017. Andelen i første kvintil som voksen økte en del fra 2007 og til 2013, fra 24 prosent og til 30 prosent. Deretter fulgte en liten nedgang, men andelen var fremdeles på 29 prosent i 2017. Grunnen til at det relativt sett var noen færre som befant seg i laveste inntektsklasse i begynnelsen av perioden enn på slutten, er blant annet at mange av dem som kom fra familier i de høyeste inntektsklassene i større grad var under utdanning i begynnelsen av perioden. Dermed hadde mange av disse relativt lave inntekter, og flere havnet i laveste inntektsklasse. I 2017 har de fleste av disse fullført sin utdanning, blitt yrkesaktive og tjener betydelig mer enn dem som kom fra husholdningene med de laveste inntektene, der det er færre med høy utdanning. Mange har derfor forlatt laveste inntektsklasse i slutten av perioden, mens de som blir igjen i stor grad er de som også tilhørte lavinntektsfamilier som barn.

Også neste generasjon påvirkes

Hvordan går det med barna til de personene vokste opp på 1980-tallet? Vil også de påvirkes av hvordan foreldrene hadde det økonomisk i oppveksten, altså av besteforeldrenes husholdningsøkonomi?

Vi kan ikke identifisere disse barna direkte i vårt datagrunnlag, men siden vi har opplysninger om husholdningssituasjonen i 2017 til dem som selv var barn i 1986, kan vi identifisere alle de som nå bor i husholdninger med barn. Mange av dem som var barn på midten av 1980-tallet, har selv fått barn i 2017. I det utvalget vi ser på bodde 65 prosent i en husholdning der det minst var ett barn under 18 år i 2017. I de langt fleste tilfellene vil dette være egne barn. Det viser seg også at disse barna i stor grad påvirkes av besteforeldrenes husholdningsøkonomi.

Figur 3 viser igjen i hvor stor grad en havner i ulike inntektsklasser i 2017, på bakgrunn av tilsvarende inntektsklasser i 1986, men nå avgrenset til dem som tilhører husholdninger med barn i 2017. I denne gruppen er det en klar overrepresentasjon i laveste inntektsklasse i 2017 for dem som tilhørte laveste inntektsklasse i 1986, slik figuren viser. Dersom fordelingen hadde vært som i hele utvalget skulle det vært 20 prosent av denne gruppen i laveste inntektsklasse, men som vi ser er andelen så stor som 32 prosent. Og det er få av disse som har klatret opp i høyeste inntektsklasse, kun 11 prosent.

På den annen side vil de barna som har foreldre som var i den høyeste inntektsklassen som barn, i stor grad selv havne i høyeste inntektsklasse. Om lag 35 prosent av disse barna var i høyeste inntektsklasse for husholdningsinntekt i 2017, og få – 11 prosent – var i den laveste inntektsklassen.

De fleste barna til dem som er i alderen 31-48 år er ennå unge i 2017. Det gjenstår å se om disse inntektsforskjellene fortsatt vil bestå når de om noen år skal etablere seg i egne husholdninger og selv blir yrkesaktive.

Få under lavinntektsgrensen

Vi ser avslutningsvis på om disse personene som nå har fått egne barn, har ulik risiko for å tilhøre lavinntektsgruppen i 2017 på bakgrunn av foreldrenes familieøkonomi i oppveksten. Dette vil igjen ha betydning for deres egne barn siden de fleste tilhører samme husholdning.

Figur 4 viser andelen med lavinntekt i 2017 for henholdsvis dem som selv tilhørte et lavinntektshushold som barn i 1986 og dem som ikke gjorde det. Lavinntekt er her definert både i 2017 og i 1986 som det å ha en husholdningsinntekt etter skatt per forbruksenhet lavere enn 60 prosent av medianinntekten i befolkningen. I tillegg viser figuren andelen med lavinntekt i 2017 for tilsvarende gruppe i hele befolkningen i 2017, det vil si de mellom 31 og 48 år med minst ett barn under 18 år i husholdningen.

Det er små forskjeller i lavinntekt i 2017 mellom dem som selv vokste opp i et lavinntektshushold i 1986 og dem som ikke gjorde dette, viser figuren. Andelen er bare litt større i den første gruppen enn i den siste, henholdsvis 4,9 prosent og 4,3 prosent. Dette var en betydelig mindre andel enn det en finner for befolkningen i alt i samme aldersgruppe og der det er minst ett barn i husholdningen, der andelen var 9,2 prosent i 2017. Den store forskjellen i lavinntekt mellom dem som inngår i utvalget vårt, og dem som inngår i befolkingen totalt i 2017, skyldes igjen betydningen av innvandring. Dette går også klart fram av figur 4, som viser at dersom innvandrere og deres barn utelates, faller andelen med lavinntekt i denne gruppen til kun 4 prosent, det vil si om lag samme andel som i utvalget vi ser på.

Mange av dem som innvandret til Norge i årene mellom 1986 og 2017 i denne aldersgruppen har betydelig lavere husholdningsinntekter enn de som har bodd i landet alle årene, og mange er derfor å finne nederst i inntektsfordelingen. I 2017 hadde for eksempel 49 prosent av alle i laveste inntektsdesil innvandrerbakgrunn. Dette betyr at selv om mange barn «arver» foreldrenes inntektsklasse som voksne, når disse inntektsklassene er definert på bakgrunn av kvintiler for hele gruppen, er dette klart mindre tilfelle når inntektsgrensene baserer seg på det beløpet som utgjør de årlige lavinntektsgrensene i befolkingen. Som vi har sett skyldes dette både de demografiske forskjellene i de to gruppene og det at lavinntektsgrensen ligger betydelig lavere enn det beløpet som utgjør laveste inntektskvintil i den gruppen vi ser på.

Tidligere funn bekreftet

Artikkelen belyser utviklingen i husholdningsinntekter for et utvalg personer som var barn midt på 1980-tallet fram til voksen alder i 2017. Studien, som er en oppfølging av en tidligere analyse der mange av de samme personene ble fulgt fram til 2007, bekrefter på mange måter de funnene som ble gjort den gang. Barn som vokste opp i økonomisk utsatte familier har gjennomgående lavere husholdningsinntekter og større sannsynlighet for å havne i laveste inntektsklasse som voksen, sammenlignet med jevnaldrende som vokste opp i husholdninger med bedre råd. Det er likevel kun en liten andel av disse personene som har så lave inntekter at de havner under den årlige lavinntektsgrensen i befolkningen. Dette skyldes primært at gruppen som helhet har et høyt inntektsnivå, blant annet på grunn av at andelen innvandrere – der mange har lave inntekter – er liten.

Siden vi ikke kjenner til de økonomiske levekårene i barndommen til alle som har innvandret til Norge etter 1986, vil det være en stor gruppe personer mellom 31 og 48 år der vi ikke kan si noe om graden av inntektsmobilitet mellom generasjoner. Andre analyser viser likevel at den sosiale mobiliteten til unge norskfødte med innvandrerforeldre er betydelig, men at det er store forskjeller innen gruppen der landbakgrunn, det vil si hvor foreldrene kommer fra, ser ut til å ha stor betydning.

¹ Avsnittet ble rettet 15. oktober 2019, kl. 10.35.