Økt forbruk i Longyearbyen

Siden forrige forbruksundersøkelse i 2001 har det skjedd en del endringer i forbruket både for husholdningene i Fastlands-Norge og Longyearbyen.

Forbruksmønsteret for husholdningene i Longyearbyen er til dels forskjellig fra forbruksmønsteret for tilsvarende husholdningstyper på fastlandet. Mens boutgiftene er dominerende på fastlandet, er det reiser og transport samt kultur og friluftsliv som tar de største andelene av totalforbruket i Longyearbyen.

Endring i forbruksmønsteret...

På fastlandet har andelen av totalutgiftene som går til bolig, lys og brensel økt i perioden 2001 til 2006, mens andelene av forbruket som går til de andre vare- og tjenestekategoriene, har forandret seg minimalt.

For husholdningene i Longyearbyen er det fortsatt utgiftene til reiser og transport som er dominerende, men andelen som går til kultur og fritid er økende. Det er også tendenser til en økning i utgiftene til bolig, lys og brensel for de fleste husholdningene. Andelen av totalutgiftene til denne utgiftsposten har riktig nok hatt en nedgang for flerpersonhusholdninger uten barn, men øker for de andre husholdningstypene.

Den mest markante endringen i forbruksmønsteret for husholdningene i Longyearbyen er nedgangen i andelen av utgiftene som går til klær og skotøy. Dette gjelder i alle husholdningstyper. Men selv om andelen av totalforbruket som går til klær og skotøy synker, er kronebeløpet som brukes på denne varetypen vesentlig større enn på fastlandet for de fleste husholdningene.

Det kan konkluderes med at alle husholdningstyper har et høyere forbruk i Longyearbyen enn på fastlandet. Det er også klart at forbruksmønsteret for husholdninger i Longyearbyen fortsatt er forskjellig fra tilsvarende på fastlandet. Det er imidlertid viktig å understreke at forbruksnivået ikke er kontrollert for andre egenskaper ved befolkningen, som for eksempel at befolkningen i Longyearbyen har et høyere utdanningsnivå enn i Norge for øvrig. Vi vet at udanningsnivå gjennomgående henger sammen med inntekt på den måten at høy utdanning gjerne medfører høyere inntekt, som igjen medfører et høyere forbruk.

Vi vet også at det er flere menn enn kvinner i Longyearbyen. Menn tjener erfaringsmessig i gjennomsnitt noe mer enn kvinner, og kan dermed også holde seg med et høyere forbruk. Vi kan anta at det samme forholdet også gjelder i Longyearbyen.

...og endring i husholdningsstrukturen

Det er en målsetting i Svalbardpolitikken at Longyearbyen skal være et familiesamfunn. Det blir i større grad lagt til rette for dette, og vi ser da også at andelen flerpersonhusholdninger er økende.

Også ved undersøkelsen i 2001 var forbruksnivået i alle husholdningstypene høyere i gjennomsnitt i Longyearbyen enn for tilsvarende på fastlandet. Men gjennomsnittet for alle husholdninger samlet var lavere for Svalbard. Dette skyldes at det er en vesentlig høyere andel flerpersonhusholdninger på fastlandet, og disse har høyere utgifter enn enpersonhusholdninger, som er i flertall i Longyearbyen.

At forholdet mellom forbruksutgiftene i Longyearbyen og på fastlandet nå har snudd for alle husholdninger sett under ett, skyldes at andelen flerpersonhusholdninger er økende i Longyearbyen, mens andelen enpersonshusholdninger er økende på fastlandet.

Imidlertid er befolkningens sammensetning fortsatt annerledes enn på fastlandet. Det er lavere kvinneandel på Svalbard, og andelen barn og unge er relativt lav.

Økende andel flerpersonhusholdninger gir økende forbruk totalt ettersom flerpersonhusholdninger har et høyere forbruk enn enpersonhusholdninger. Samtidig vet vi at sysselsettingsraten er høyere i Longyearbyen enn på fastlandet. Noe som gir flere inntekter og muligheten til et høyere forbruk.

Vi ser dermed at det finnes egenskaper ved befolkningen i Longyearbyen som trekker i retning av et høyre forbruksnivå. Når vi finner at forbruksnivået i Longyearbyen er høyere enn for fastlandet, trenger dette derfor ikke bare å tilskrives strukturelle rammebetingelser i Longyearbyen, men kan også skyldes trekk ved befolkningen som velger å bo der. Sagt på en annen måte er det ikke gitt at de samme personene/husholdningene i gjennomsnitt ville hatt et lavere forbruk hvis de hadde bodd på fastlandet i stedet for i Longyearbyen.

Forbruksnivået og strukturen på dette for husholdningene i Longyearbyen skyldes derfor både de spesielle forholdene og betingelsene husholdningene på Svalbard lever under, i tillegg til antatt særegne strukturelle egenskaper ved befolkningen der.

Les hele rapporten her: Forbruksundersøkelse på Svalbard, Longyearbyen 2007 .