Utvikling i befolkningens forsørgelsesrater på kommunenivå som følge av en aldrende befolkning

Innledning[1]

Statistisk sentralbyrå lager detaljerte framskrivninger av befolkningen på kommunenivå, og i denne artikkelen ser vi på hvordan endringer i befolkningens alderssammensetting påvirker forsørgelsesraten i kommunene. Forsørgelsesraten er i denne artikkelen definert som antall personer som ikke forsørger seg selv ved inntekt fra arbeid relativt til antall personer som forsørger seg selv, og er dermed nært knyttet til yrkesaktiviteten. Høy yrkesaktivitet og lav forsørgelsesrate i kommunene gir mindre press på det kommunale tjenestetilbudet og bidrar isolert sett til bedre kommuneøkonomi ved at utgiftene til helse- og sosialsektoren samt arbeidsmarkedstiltak mm. reduseres. Høy yrkesaktivitet er viktig også for kommunenes inntekter siden skatteinntektene er positivt korrelert med yrkesaktiviteten. Systemet med skatteutjevning i inntektsoverføringssystemet for kommunene utjevner bare delvis disse forskjellene (https://www.regjeringen.no/no/tema/kommuner-og-regioner/kommuneokonomi/inntektssystemet-for-kommuner-og-fylkeskommuner1/id2353961/). Sysselsettingsnivået har dermed to effekter på kommuneøkonomien som begge trekker i samme retning, og den forventede utviklingen i sysselsettingen og forsørgelsesraten er viktig for kommunenes langsiktige planlegging. Generelt gjelder det at yrkesaktiviteten varierer med befolkningens alderssammensetning, men det er også betydelige forskjeller mellom kommunene i befolkningens yrkesaktivitet utover dette. Artikkelen utnytter at vi har detaljerte befolkningsframskrivinger fram til 2040. Ved at vi har fokus på yrkesinntekt og ikke samlet inntekt, ser vi bort fra at mange personer kan forsørge seg selv ved at de mottar alderspensjon fra folketrygden og tjenestepensjon.  

Fra befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå vet vi at befolkningen eldes, men at det kan være store forskjeller fra kommune til kommune (Statistisk sentralbyrå 2015). Samtidig vet vi at det er store forskjeller i yrkesaktiviteten til ulike aldersgrupper. Barn står utenfor arbeidsmarkedet, og det gjelder i stor grad også alderspensjonister. Men også blant befolkningen i yrkesaktiv alder er det store variasjoner. Aldersgrupper som normalt er under utdanning og kvinner med små barn har typisk lavere yrkesaktivitet enn personer i 40-årene. Personer som nærmer seg pensjonsalder er en annen gruppe med lavere yrkesaktivitet enn 40-åringene. Systematiske endringer i befolkningens alderssammensetning over tid kan dermed ha betydelige konsekvenser for forsørgelsesraten i kommunene.

Selvforsørgelse kan måles på mange måter, og resultatene er sensitive for dette valget. Det er ikke tilstrekkelig å være yrkesaktiv for å kunne bli betraktet som selvforsørget, en må ha inntekt over en viss størrelse. Vi definerer selvforsørgelse som at en har yrkesinntekt større enn to og en halv ganger grunnbeløpet i folketrygden. Grensen var 218 320 kroner i 2014 og er omlag på samme nivå som grensen som brukes i Kornstad mfl. (2016) og Kornstad (2016). Disse to studiene ser på selvforsørgelse blant innvandrere og bruker satser for selvforsørgelse som i gjennomsnitt over tid er om lag 2,8 ganger grunnbeløpet i folketrygden.[2] Grensen vår på 2,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden er derimot betydelig strengere enn den som benyttes i mange studier hvor en analyserer yrkesaktivitet, se for eksempel Bratberg mfl. (2010, 2011, 2016), og Blom (2014), hvor det legges til grunn at personen er yrkesaktiv dersom yrkesinntekten overstiger grunnbeløpet i folketrygden.

Studien vår er også relatert til studiene til Holmøy og Strøm (2012, 2017) ved at forsørgelsesraten er av betydning for velferdsstatens bærekraft på lang sikt. Imidlertid ser vi ikke på betydningen av framtidig innvandring og økonomisk integrering av disse slik det gjøres i disse studiene.

Som nevnt innledningsvis ønsker vi å se på effekter av endret alderssammensetning i befolkningen. For å bestemme utviklingen i aldersfordelingen i den enkelte kommune, utnytter vi at befolkningen regelmessig framskrives etter kjønn og alder på regionalt nivå av Statistisk sentralbyrå, siste gang i 2016 (Leknes mfl. ,2016). Ifølge disse framskrivingene eldes den norske befolkningen, men det er samtidig store variasjoner mellom ulike geografiske områder. Når vi ser befolkningen under ett uavhengig av hvilken kommune de bor i, øker andelen eldre over 61 år med om lag 5 prosentpoeng for kvinner og 6 prosentpoeng for menn fra 2017 til 2040.

Beregning av forsørgelsesraten i den enkelte kommune krever opplysninger om aldersfordelingen og de tilhørende selvforsørgelsesandelene til befolkningen i kommunen. Vi antar at de alders- og kjønnsspesifikke selvforsørgelsesandelene i hhv. 2017, 2027 og 2040 er de samme som de var i de respektive kommunene i 2014. Beregningene som omfatter alle kvinner og menn uansett alder, viser at medianverdien til forsørgelsesraten i kommunene øker fra 1,5 i 2017 til 1,8 i 2040. Menn har høyere selvforsørgelsesandeler enn kvinner for alle aldersgrupper, og mennenes relativt høye selvforsørgelsesandeler bidrar til å redusere forsørgelsesraten. Det faktum at menns levealder generelt er noe lavere enn kvinners bidrar også til å redusere forsørgelsesraten i forhold til om mennene hadde levd like lenge som kvinnene.

Beregningene viser også at det er store forskjeller i forsørgelsesratene mellom kommunene. Den beregnede forsørgelsesraten i 2040 varierer fra 1,4 til 2,3 når vi utelater de mest ekstreme kommune, dvs. 5 prosent av kommunene i hver hale av fordelingen. Variasjonsbredden til forsørgelsesraten målt på denne måten øker litt fra 2017 til 2040.

Data og beregningene

Beregningene bygger på registerdata for inntekt for året 2014, data fra befolkningsregisteret med opplysninger om bostedskommune i 2014 og framskrevne befolkningsdata på kommunenivå for henholdsvis 2017, 2027 og 2040. Inntektsdataene inneholder opplysninger om samlet yrkesinntekt, definert som summen av individets lønnsinntekt og netto næringsinntekt, samt alder og kjønn til individet. Basert på opplysningene om individets samlede yrkesinntekt definerer vi en indikatorvariabel for det å være selvforsørget. Denne tar verdien 1 dersom individet har yrkesinntekt større enn 2,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden (i 2014 blir dette 2,5*87 328 kr = 218 320 kr) mens den er lik 0 ellers. Inntektsgrensen på om lag 218 000 kroner tilsvarer femti prosent av grunnlønnen til sykepleiere ifølge statistikk fra Kommunenes sentralforbund (TBSK-rapport 22. februar 2016, tabell 3.4.5a). Ved å sette inntektsgrensen så høy som vi faktisk gjør, innebærer det at en røft regnet må arbeide minst femti prosent av full stilling for å være definert som selvforsørget.

Basert på definisjonen av selvforsørgelse estimerer vi en (logit-) modell for selvforsørgelse, separat for kvinner og menn, se separat tekstboks. Som det framgår av tekstboksen kan den estimerte modellen brukes til å beregne andelen personer som er selvforsørget i de ulike aldersgruppene. (Vi ser nå bort fra kommunedimensjonen for å forenkle framstillingen.) Dersom vi kjenner befolkningsstørrelsen i aldersgruppen, er det rett fram å beregne antall personer som er selvforsørget, og antall personer som ikke er det. Dermed kan vi beregne forsørgelsesraten, som er den sentrale størrelsen i denne analysen. Forsørgelsesraten for aldergruppe j (Q_j) er definert som

I beregningene som seinere presenteres, ser vi på to aldersgrupper. Den ene er alle personer i Norge, den andre er alle voksne personer, det vil si at vi har utelatt barn yngre enn 19 år.

I beregningene som vi senere skal se på, tenker vi oss at fordelingen til selvforsørgelsesandelen i de ulike kommunene i 2014 møter aldersfordelingene til befolkningen i den enkelte kommune i utvalgte år i framtiden. For å ta hensyn til at aldersfordelingene varierer over tid, bruker vi framskrevne befolkningsdata slik de følger av Statistisk sentralbyrås framskrivningsmodell BEFREG, se Leknes mfl. (2016). BEFREG framskriver folketallet etter alder og kjønn i 108 prognoseregioner fram til og med år 2040. Folketallet summeres til fylker og fordeles på kommuner. I framskrivingene gjøres det ulike antakelser om fruktbarhet, levealder, innenlandsk flytting og innvandring. Vi bruker antakelsene fra Statistisk sentralbyrås hovedalternativ. Framskrevne tall er imidlertid beheftet med stor usikkerhet. Usikkerheten er størst langt fram i tid og særlig for mindre kommuner. Dette er nærmere beskrevet i Rogne og Tønnessen (2014), og diskuteres ikke videre her.  

Befolkningsstatistikken, som befolkningsframskrivingene er basert på, omfatter personer som er registrert bosatt i Folkeregisteret. Dette omfatter personer som bor fast, eller som har til hensikt å ha bo fast i Norge i minst et halvt år, og som har lovlig opphold i landet. Nordiske borgere har fått automatisk oppholdstillatelse siden 1956. Det samme gjelder nå for borgere av EØS-land. Personer på korttidskontrakter og personer som oppholder seg i Norge uten tillatelse hører med blant gruppene som befinner seg i Norge, men som ikke kommer med i statistikken.

Tabell 1 viser de grove trekkene i utviklingen i aldersfordelingene til befolkningen i de tre årene som omfattes av analysen. For å forenkle har vi delt befolkningen inn i tre grupper, i) barn, ii) middelaldrende, det vil si personer som vi normalt vil anta er i arbeid, og iii) «pensjonister», det vil si eldre personer som normalt enten er alderspensjonister eller er i en livsfase hvor de ofte kan tidligpensjonere seg. Som vi ser av tabellen synker andelen barn gjennom perioden vi ser på. Andelen av befolkningen som vi forventer er i arbeid synker over tid, mens andelen «pensjonister» øker ganske markant. Hovedinntrykket er dermed at befolkningen eldes, og mønsteret er ganske likt for kvinner og menn. Ved å gå ned på enkeltkommuner, vil en imidlertid se at det er store forskjeller i utviklingen i aldersfordelingen. For en nærmere oversikt over dette, se Statistisk sentralbyrå (2015) for registrert utvikling og Tønnessen mfl. (2016) for framskrevne data.

 

Aldersspesifikke selvforsørgelsesandeler og forsørgelsesrater

Figur 1 viser de predikerte fordelingene til (den gjennomsnittlige) andelen selvforsørgede personer etter alder for henholdsvis kvinner og menn slik det følger av de estimerte modellene. Formen på fordelingene er interessant siden vi senere i artikkelen skal bruke de aldersspesifikke selvforsørgelsesandelene til å beregne forsørgelsesratene i de enkelte kommunene. Beregningene av selvforsørgelsesandelene er gjennomført ved at vi for hver kommune beregner de aldersspesifikke selvforsørgelsesandelene. Deretter har vi tatt gjennomsnittet av den enkelte andel over alle kommunene. Ved å la alle kommunene få samme vekt i beregningene, får vi et gjennomsnitt som gir best mulig informasjon om andelene i den enkelte kommune.

 ¹En person er selvforsørget dersom yrkesinntekten er større enn 2,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden (218 320 kr). Andelene er beregnet som gjennomsnitt over kommuner når hver kommune har samme vekt.

Av figuren ser vi at utviklingen i andelen selvforsørgede etter alder målt som gjennomsnitt over kommunene er relativt lik for kvinner og menn. Andelen selvforsørgede stiger sterkt de første årene, før den flater ut og faller etter at personene har blitt om lag 45 år gamle. Etter at personene når alder for tidligpensjonering, faller selvforsørgelsesandelen betydelig. Som vi skal komme tilbake til i avslutningen av analysen, bidrar kohorteffekter til at vi skal være forsiktig med å assosiere formen på kurvene som livsløpsprofiler, særlig for kvinner.      

Det er imidlertid noen forskjeller mellom kvinner og menn. Internasjonalt sett har Norge vært kjennetegnet ved høy sysselsetting blant kvinner, men med mange kvinner i deltidsarbeid. Blant menn er det derimot vanligere å arbeide fulltid gitt at en arbeider (og ikke er student). Vår grense for selvforsørgelse ligger rundt 50 prosent av fulltid. Dermed vil en del kvinner ha inntekt under inntektsgrensen vi benytter enten ved at de står utenfor arbeidsmarkedet eller ved at de arbeider deltid, og har yrkesinntekt under inntektsgrensen. Dette siste gjelder særlig kvinner i lavtlønnsyrker. I figuren gjenspeiles dette ved at mens grafen for andelen selvforsørgede kvinner er klokkeformet med en relativt markant topp rundt 45-års alder, er toppen av klokken noe flatere for mennene.

I estimeringen av logit-modellen har vi som tidligere nevnt tatt hensyn til at det kan være systematiske forskjeller mellom kommunen i selvforsørgelsesandelene. Dette betyr at selvforsørgelsesadelene i de ulike kommunene normalt vil ligge enten over eller under grafen i figuren. Skiftet i selvforsørgelsesandelene fra en kommune til en annen vil imidlertid ikke være konstant over de ulike aldersgruppene siden logit-modellen ikke er lineær i variablene.

Fordelingen til forsørgelsesraten over kommuner

I dette avsnittet skal vi se på fordelingen til forsørgelsesraten på kommunenivå når vi ser på alle personer under ett (barn og voksne). For å få større fokus på yrkesaktiviteten i den voksne delen av befolkningen viser vi også noen beregninger hvor vi bare ser på forsørgelsesraten for voksne personer, det vil si personer eldre enn 17 år.  

I beregningene er det lagt til grunn at de ettårige selvforsørgelsesandelene som ligger bak figur 1, er konstante over tid. Det er dermed forskyvninger i alderssammensetningen av befolkningen i den enkelte kommune over tid samt endringer i fordelingen på kjønn som er årsaken til endringer i forsørgelsesraten.

Tabell 2 viser fordelingen til forsørgelsesraten for alle kvinner og menn under ett på kommunenivå for årene 2017, 2027 og 2040. For hver kommune har vi beregnet forsørgelsesraten slik den er definert i likning 1). Dette kan vi gjøre ved å bruke de aldersspesifikke selvforsørgelsesandelene for hver kommune slik de er beregnet ved logit-modellen og de ettårige aldersfordelingene for hver kommune slik de framkommer i befolkningsframskrivingene. For personer med alder utenfor intervallet 18-70 år er det forutsatt at de ikke er selvforsørget. For å bestemme persentilene i tabellen sorterer vi kommunene etter størrelsen (stigende) på forsørgelsesraten. Tallene i for eksempel kolonnen for 25 pst. persentilen er da forsørgelsesraten til den kommunen som ligger 25 prosent opp fra bunnen av fordelingen, dvs. at 25 prosent av kommunene har lavere forsørgelsesrate enn den kommunen vi ser på. 50 prosent persentilen er per definisjon det samme som medianverdien.   

Av tabellen ser vi at kommunene med lavest forsørgelsesrate i 2017 hadde en rate rundt 1,2 mens raten for kommunene som ligger høyest er på omkring 1,9, altså en økning på om lag 60 prosent. Gjennomsnittsverdien over alle kommunene er 1,6. Det betyr at hver selvforsørgede person i gjennomsnitt må forsørge 1,6 personer som ikke er selvforsørget når vi ser bort fra at personene kan ha andre inntekter så som pensjoner og kapitalinntekter. Både barn og pensjonister er inkludert i disse beregningene. De ekstreme verdiene i hver hale av fordelingen er ofte knyttet til små kommuner med en spesiell aldersfordeling. En del kommuner i Norge har under 1000 innbyggere. De store byene i Norge som Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger ligger alle i nedre del av fordelingen med forsørgelsesrater omkring 1,2 slik vi har beregnet dem. 

Beregningene for 2027 og 2040 viser konsekvensene for forsørgelsesratene av at befolkningen eldes. Her bruker vi de samme aldersspesifikke selvforsørgelsesandelene som i beregningene for 2017, men aldersfordelingen i befolkningen endres. Av tabellen ser vi at fordelingen til forsørgelsesraten får et skift oppover når vi går framover i tid, både fra 2017 til 2027, og fra 2027 til 2040. De beregnede forsørgelsesratene er i gjennomsnitt over alle kommunene 1,6 i både 2017 og 2027 og 1,8 i 2040. I beregning av disse gjennomsnittene er alle kommuner veiet likt siden vi ønsker å sammenlikne kommuner, og det tas dermed ikke hensyn til at noen kommuner har stort folketall relativt til de øvrige kommunene. Tabellen viser også at 95 prosent persentilen øker noe mer enn de lavere persentilene, fra 1,9 i 2017 til 2,3 i 2040. Gitt at det er de samme kommunene som befinner seg i øvre del av fordelingen i alle de tre årene, tyder dette på at kommuner med særskilt høye forsørgelsesrater i 2017 vil få enda høyere forsørgelsesrater i årene som kommer. 

 

Av figur 2 ser vi at det er en tendens til at kommuner med lave forsørgelsesrater i 2017 også vil ha relativt lave forsørgelsesrater i 2027 og 2040, mens kommuner med høye rater i 2017 vil ha høye rater i 2027 og 2040, men bildet er ikke entydig. I grafen for 2017 har vi sortert kommunene etter størrelsen på forsørgelsesraten på samme måte som ved beregningen av persentilene. Hver kommune er representert med en observasjon/ett punkt i grafen, og for å gjøre figuren lettere å lese, har vi forbundet alle punktene for et gitt år med en heltrukken linje. I grafene for 2027 og 2040 er alle kommunene ordnet i samme rekkefølge som i beregningene for 2017. Figuren viser dermed (i prinsippet siden det ikke er så lett å identifisere hver enkelt kommune) sammenhengen mellom forsørgelsesraten i 2017 og de tilvarende ratene i hhv. 2027 og 2040. Ser vi på beregningene for 2027 finner vi at de aller fleste kommunene har høyere forsørgelsesrater enn i 2017, men omkring 6 prosent av kommunene har noe lavere forsørgelsesrate.

Går vi over til resultatene for 2040, så ser vi at forsørgelsesratene er steget ytterligere. Nå har nesten alle kommunene høyere forsørgelsesrate enn de hadde i 2017. Vi ser også at det er stor spredning i forsørgelsesratene selv blant kommuner som hadde omtrent lik forsørgelsesrate i 2017. Dette skyldes heterogeniteten i utviklingen i alderssammensetningen i de ulike kommunene. Av figuren kan det også se ut som det er noe større spredning i forsørgelsesraten i 2040 for kommuner som hadde høy forsørgelsesrate i 2017 enn for kommunene med lav forsørgelsesrate i 2017. I gjennomsnitt er forsørgelsesratene i 2040 omkring 13 prosent høyere enn de var i 2017.

Figur 3 viser den geografiske fordelingen til forsørgelsesraten for årene 2017 og 2040. Vi ser at alle landsdeler har større innslag av kommuner med høye forsørgelsesrater i 2040 enn tilfellet var i 2017. Et interessant trekk ved denne figuren som vi ikke har identifisert tidligere, er at det er stor heterogenitet i forsørgelsesraten selv for kommuner som ligger i nærheten av hverandre.

Figur 3. Den geografiske fordelingen til forsørgelsesraten i 2017 og 2014

Hvis en primært er opptatt av yrkesaktiviteten i den voksne delen av befolkningen, bør barna utelates i beregningen av forsørgelsesraten. I figur 4 har vi gjennomført samme type beregninger som i figur 2, men vi har nå utelatt barna. Forsørgelsesraten synker dermed som følge av at de selvforsørgede personene ikke lenger er antatt å forsørge barna. Figuren viser ellers omtrent samme mønster som i figur 2.

Avslutning

Vi har sett på hvordan forsørgelsesraten på kommunenivå varierer over tid som følge av endringer i befolkningens alderssammensetting. Beregningene bygger på hovedalternativet i befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå og en antakelse om at de aldersspesifikke selvforsørgelsesandelene er konstante over tid. For å være definert som selvforsørget har vi forutsatt at personen må ha yrkesinntekt større enn to og en halv ganger grunnbeløpet i folketrygden. Vi har dermed sett bort fra at en kan være selvforsørget ved at en har andre typer inntekt så som pensjoner og kapitalinntekter. Ved valg av forutsetninger for befolkningsframskrivingene har vi brukt de alternativene for fruktbarhet, levealder, innenlandsk flytting og innvandring som Statistisk sentralbyrå anser som mest realistiske. Som for de fleste framskrivninger er det imidlertid usikkerhet forbundet med framskrivingene av befolkningen etter alder, særlig når en går ned på så detaljert nivå som kommune. Dette gjelder særlig for små kommuner. Usikkerheten knytter seg i første rekke til innvandring.

Forutsetningen om at de aldersspesifikke selvforsørgelsesandelene er konstante over tid, er åpenbart streng. Selvforsørgelse er nært knyttet til sysselsetting. Sysselsettingen er bestemt som et samspill mellom tilbud av og etterspørsel etter arbeidskraft. Etterspørselen etter arbeidskraft er påvirket av aktivitetsnivået i bedriftene, og konjunktursituasjonen har dermed stor betydning for sysselsetting og selvforsørgelse. Denne er det vanskelig å si noe om i framtiden. Når det gjelder tilbudet av arbeidskraft, vet vi blant annet at befolkningens utdanningsnivå har stor betydning. Høy utdanning assosieres normalt med høy timelønn og høyt arbeidstilbud. Høyt utdannede personer har også ofte større preferanser for å delta i arbeidslivet enn lavt utdannede personer. Økt utdanningsnivå i befolkningen over tid vil dermed kunne føre til økt yrkesdeltakelse og økt grad av selvforsørgelse.          

Argumentet om at økt utdanningsnivå gir økt yrkesaktivitet og økt selvforsørgelse bidrar til at forutsetningen om konstante selvforsørgelsesandeler over tid kan være spesielt problematisk for kvinner. I løpet av de siste tiårene har utdanningsnivået blant kvinner økt betydelig, og det har også yrkesdeltakelsen deres gjort. Dette bidrar til at vi får kohorteffekter i selvforsørgelsesandelene, det vil si at profilene for selvforsørgelse i figur 1 ikke kan tolkes som livsløpsprofiler. Særlig blant eldre kvinner er det dermed grunn til å tro at vi underestimerer andelene som er selvforsørget når vi forutsetter uendrede selvforsørgelsesandeler i framtiden. Dette betyr at vi til en viss grad overestimerer forsørgelsesratene for kvinner. Ideelt sett kunne dette vært tatt hensyn til i beregningene ved at en inkluderte utdanningsnivå ved estimering av logit-modellen for selvforsørgelse. For å kunne gjøre prediksjoner basert på en slik modell måtte befolkningen vært framskrevet ikke bare etter alder, men også etter utdanningsnivå. Denne analysen har ikke hatt tilgang til slike data. 

Et viktig funn i analysen er at det er store forskjeller i forsørgelsesraten for ulike kommuner. En del kommuner som ligger bra an i dag, kan oppleve betydelig forverring av forsørgelsesraten i framtiden som følge av en ugunstig utvikling i alderssammensetningen til befolkningen. Vi finner også at kommuner som ligger dårlig an i dag, kan oppleve ytterligere forverring i framtiden. Samtidig er det kommuner som både i dag og i framtiden vil ha relativt lave forsørgelsesrater.

Årsakene til den store variasjonen i forsørgelsesratene og utviklingen i disse har vi ikke hatt anledning til å gå nærmere inn på i denne artikkelen. Generelt vet vi imidlertid at unge personer i yrkesaktiv alder flytter mer enn eldre personer, og at det er en tendens til at de unge flytter til mer sentrale strøk (økt bostedssentralisering). Isolert sett bidrar dette til økte forsørgelsesrater i distriktene og reduserte forsørgelsesrater i mer sentrale strøk. Samtidig trekker økt levealder blant eldre i retning av økte forsørgelsesrater, og dette vil kunne forsterke effektene på forsørgelsesraten av bostedssentraliseringen blant de unge. Uansett årsak tilsier den store spredningen i forsørgelsesraten at det er viktig at kommunene ikke baserer planleggingen sin på nasjonale mønstre i befolkningsutvikling og forsørgelsesrater. 

Referanser

Blom, S. (2014): Sysselsetting og økonomiske overføringer blant sju ankomstkohorter av innvandrere observert i perioden 1993−2010, Rapporter 2014/38, Statistisk sentralbyrå.

Bratsberg, B., Røed, K. & Raaum, O. (2010). When minority labor migrants meet the welfare state. Journal of Labor Economics, 28(3), 633-676.

Bratsberg, B., Røed, K. & Raaum, O. (2011). Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge (Rapport 1/2011). Oslo: Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning.

Bratsberg, B., Raaum, O. & Røed, K. (2016). Flyktninger på det norske arbeidsmarkedet, Søkelys på arbeidslivet, 33(3), 185-207.  

Holmøy, E. og B. Strøm (2012): Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarier for innvandring, Rapporter 15/2012, SSB.

Holmøy, E. og B. Strøm (2017): Betydningen for demografi og makroøkonomi av innvandring mot 2100. Kommer i serien Rapporter fra SSB.

Kornstad, T. (2016): Innvandrere med flyktningebakgrunn som kom til Norge i 2000. Samfunnsspeilet 4/2016, s. 48-53, Statistisk sentralbyrå.

Kornstad; T., T. Skjerpen og K. Telle (2016): Selvforsørgelse etter botid blant ikke-nordiske innvandrere. Økonomiske analyser 4/2016, s. 37-47, Statistisk sentralbyrå.

Leknes, S., A. Syse og M. Tønnessen (2016): Befolkningsframskrivningene 2016. Dokumentasjon av modellene BEFINN og BEFREG. Notater 2016/14, Statistisk sentralbyrå.

Rogne, A. F., og M. Tønnessen (2014): Hvor godt treffer befolkningsframskrivingene for kommunene? Økonomiske analyser 4/2014, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/hvor-godt-treffer-befolkningsframskrivingene-for-kommunene.

Statistisk sentralbyrå (2015): Økonomisk utsyn over året 2014. Økonomiske analyser 1/2015, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/_attachment/221178?_ts=14c2bce32e0.

TBSK (2016): Rapport fra Det tekniske beregnings- og statistikkutvalg for kommunesektoren.

Tønnessen, M., S. Leknes og A. Syse (2016): Befolkningsframskrivinger 2016-2100: Hovedresultater. Økonomiske analyser 3/2016, Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/270392?_ts=1556d680ad8.

---

 

 [1]Denne artikkelen er finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), via prosjektet «Framtidens eldre i et regionalt perspektiv». Takk til Erling Holmøy, Jørgen Modalsli og Astri Syse for mange gode kommentarer til et tidligere utkast. Takk til Astri Syse som har laget det geografiske kartet.