Vedvarende økonomisk fattigdom blant innvandrere

Nedenfor gis en kort oppsummering av hovedresultatene i rapporten:

• De fleste befolkningsgrupper i Norge, også innvandrere, har hatt en jevn inntektsvekst i løpet av perioden 1993-2007. Vi finner imidlertid betydelige forskjeller i sammensetningen av inntektene for ulike befolkningsgrupper. Skattefrie overføringer og kommunale tjenester utgjør en større andel av inntektene for innvandrere, spesielt for de med flyktningbakgrunn, mens nordmenn uten innvandrerbakgrunn har en høyere andel av inntekten fra lønnsarbeid.

• Når vi inkluderer verdien av kommunale tjenester og tar hensyn til behovsforskjeller i målingen av husholdenes økonomiske ressurser reduseres andelen fattige innvandrere, mens andelen fattige blant nordmenn uten innvandringsbakgrunn er tilnærmet uendret.

• Enslige og enslige forsørgere med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for økonomisk fattigdom enn innvandrere som bor i hushold bestående av par. Videre finner vi at det er større fattigdom blant innvandrere bosatt i Oslo enn blant innvandrere bosatt i ikke-sentrale strøk, selv når vi ser på de med samme landbakgrunn.

• Mens fattigdom er fraværende blant heltids yrkesaktive uten innvandrerbakgrunn, finner vi at enkelte grupper av heltids yrkesaktive innvandrere er registrert med så lave treårsinntekter at de blir definert som fattige. Dette gjelder også innvandrerhushold med barn der begge foreldrene har heltidsarbeid.

• Hele 12 prosent av innvandrerbarna levde i 2005-2007 i hushold som rådde over så små økonomiske ressurser at de ble karakterisert som fattige. Dette var en økning på 2 prosentpoeng fra de to forgående treårsperiodene, og en nedgang på 4 prosentpoeng fra perioden 1993-1995. De høyeste andelene fattige barn under 13 år lever i hushold med innvandringsbakgrunn fra Pakistan, Irak og Tyrkia. Her opplevde hhv 27, 25 og 23 prosent av barna økonomisk fattigdom i perioden 205-2007.

• Innvandrere med høyere utdannelse har større risiko for å havne i vedvarende fattigdom enn tilsvarende personer uten innvandrerbakgrunn.

• Innvandrere er mer utsatt for vedvarende økonomisk fattigdom og økonomisk langtidsfattigdom enn befolkningen for øvrig. Etter OECDs målemetode er 8 prosent av innvandrerne og 10 prosent av flyktningene langtidsfattige, mens det samme gjelder 1 prosent av den øvrige befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Etter EUs målemetode er det henholdsvis 19, 27 og 3 prosent langtidsfattige i de samme gruppene.

• Henholdsvis 23, 17, 15 og 15 prosent av innvandrere fra Somalia, Pakistan, Irak og Tyrkia hadde så lav inntekt i perioden 1993-2007 at de ble karakterisert som langtidsfattige. Ankomstkohorter fra 1970-tallet er mindre utsatt for langtidsfattigdom enn seinere kohorter. Dette kan tyde på at økt botid reduserer risikoen for langtidsfattigdom. Men på den andre siden finner vi også at de tidligste kohortene blant innvandrere har høyere sannsynlighet for å bli værende i fattigdom hvis de først har havnet under fattigdomsgrensen bestemt ved lav treårsinntekt.