Veier inn i og ut av fattigdom

Formålet med rapporten er å se på sammenhengen mellom mobilitet til og fra lavinntektsgruppen og ulike demografiske og sosio-økonomiske endringer som finner sted innen husholdningene. Ved hjelp av panelutvalget til inntekts- og formuesundersøkelsen ser vi på ulike demografiske og økonomiske endringer som finner sted blant personene i utvalget mellom to ulike treårsperioder (1997-1999 og 2000-2002).

Det viser seg at relativt mange personer i løpet av en seksårsperiode opplever å ha en inntekt under lavinntektsgrensen "minst en gang", men samtidig er det svært få som opplever å ha vedvarende lavinntekt, dvs. en situasjon med lave husholdningsinntekter over flere år. Ved bruk av EU sin lavinntektsdefinisjon finner vi at 22 prosent av befolkningen hadde inntekter under lavinntektsgrensen minst en gang i løpet av seksårsperiode, men bare fire prosent hadde inntekter under denne grensen "hele tiden". Blant de mest mobile husholdningene finner vi yngre samboere uten barn og par med små barn. Innen disse husholdningstypene er det relativt mange som har opplevd å være i lavinntektsgruppen minst en gang, men relativt få har vedvarende lavinntekt. Blant de husholdningstypene som er minst mobile, peker enslige med og uten barn seg ut.

Slik vi definerer mobilitet finner vi at om lag 2 prosent av befolkningen var "nyankomne" i lavinntektsgruppen fra den ene treårsperioden til den andre, mens en tilsvarende stor gruppe (2 prosent) forlot lavinntektsgruppen. Blant "tilgangerne" i lavinntektsgruppen finner vi en overvekt av unge enslige som i løpet av analyseperioden har flyttet fra foreldrehjemmet for å danne egen husholdning. Blant "avgangene" fra lavinntektsgruppen er det relativt mange yngre samboerpar og par med småbarn, der mange kommer fra situasjon som enslig.

Både de som faller ned i og de som klatrer ut av lavinntektsgruppen er kjennetegnet av å ha en mindre stabil husholdningssammensetning enn resten av befolkningen. Det er en særlig sterk sammenheng mellom å få færre husholdsmedlemmer og det å falle nedover i inntektsfordelingen. Mer enn halvparten av alle de som havnet i lavinntektsgruppen fra den ene til den andre treårsperioden, opplevde en reduksjon i tallet på husholdningsmedlemmer i samme periode. På den annen side så har økonomiske faktorer stor betydning når det gjelder det å forlate lavinntektsgruppen, særlig det at tidligere yrkespassive husholdningsmedlemmer går over til å bli yrkesaktive.

En egen analyse belyser inntektsmobilitet blant barn og barnefamilier. Blant de barna som faller ned i laveste inntektsklasse er det er overrepresentasjon av barn med bare én forsørger, og samlivsbrudd ser ut til å sammenfalle i stor grad med mobilitet nedover i inntektsfordelingen. Som en konsekvens av at barna mister en forsørger, faller også andelen av husholdningsinntekten som kommer i form arbeidsinntekt. Dette blir i noen grad kompensert ved en økning i supplerende stønader. For barn som faller nedover i inntektsfordelingen, skjer det en markant økning i andelen som mottar sosialhjelp og bostøtte.

For barn som flytter opp fra laveste inntektsklasse, er det på sin side først og fremst en økning i arbeidsinntektene som medvirker til en forbedret husholdningsøkonomi. Dette skyldes dels at noen husholdninger har fått nye medlemmer som er yrkestilknyttede (f.eks. enslige forsørgere som har flyttet sammen med ny partner), og dels at flere husholdningsmedlemmer som tidligere ikke var yrkesaktive, nå har gått ut i jobb. Samtidig med at yrkesinntektene øker, faller opptaket av supplerende ytelser som sosialhjelp og bostøtte.

I gruppen som forlater laveste inntektsklasse er det en overrepresentasjon av barn med innvandrerbakgrunn. Dette er en bekreftelse av at med økt botid så øker også innvandrerfamilienes muligheter til å skaffe seg inntektsgivende arbeid og dermed få en forbedret økonomi.

Prosjektstøtte: Arbeids- og sosialdepartementet