Bureising - men ingen flukt fra byene

I 1936 tok Landbruksdepartementet initiativ til en kartlegging av resultatene av bureisingen. Gjennomføringen ble overlatt til Statistisk sentralbyrå.

Bureisingsstøtten besto i et lån på inntil 7 500 kroner som var rente- og avdragsfritt i sju år. Det ble også gitt diverse andre former for støtte til reising av uthus og våningshus og dyrkingsbidrag. Bureiseren måtte være mellom 21 og 65 år, og kunne ikke ha en formue på over 10 000 kroner eller en årlig inntekt på 2 500 kroner for å få støtte. Bruket måtte ha minst 30 dekar dyrkbar jord, og dyrket areal måtte ikke på forhånd være mer enn 15 dekar. Det skulle heller ikke finnes bebyggelse på rydningsplassen på forhånd.

Det var tre grunner til at staten fra 1921 tok til å støtte nydyrking og bureising. Det var for å avhjelpe den akutte mangelen på mat som hadde oppstått under krigen fra 1914- 1918, økende arbeidsledighet etter konjunkturomslaget i 1920 og innvandringsrestriksjoner som ble satt av myndighetene i USA.

Det ble i perioden fra 1921-1936 innvilget bidrag til 11 310 bureis-ingsbruk, men ikke alle som hadde fått innvilget støtte kom i gang. Tellingen omfattet 10 340 bruk som hadde dyrket 187 846,4 dekar jord.

Nordland hadde flest bureisingsbruk med 1 803, Troms hadde 1 657 og Hedmark 1 353, mens Vestfold bare hadde tre og Østfold sju bureisingsbruk. I Nordland var det Hattfjelldal kommune som hadde flest bureis-ingsbruk med 105, mens i Troms hadde Lenvik og Målselv henholdsvis 134 og 130. I Hedmark var det Åsnes som hadde flest med 172, men også i Våler og Trysil var det mange, med henholdsvis 130 og 129 bureisingsbruk. Nær 1 100 av brukene lå over fem kilometer fra nærmeste skole, over 2 400 lå mer enn fem kilometer fra nærmeste handelssted. På Østlandet lå hvert tredje høyere enn 500 meter over havet. På øyene i Finnmark var det 21 bureisingsbruk med en gjenomsnittsstørrelse på 8,2 dekar dyrket jord. Dette var de klart minste bureisingsbrukene i hele landet. 16 av de 21 bureiserne oppga også at bruket ikke kunne danne eksistensgrunnlag.

Arbeidsstyrken, bureiser, hustru og barn over 15 år som tok del i arbeidet, utgjorde nær 25 000 personer. I tillegg bodde om lag 20 000 barn under 15 år på brukene. Det samlede antallet personer på bureisingsbrukene var knapt 45 000 personer.

Bureisernes sivilstand ble også registrert. Det viste seg at 82,5 prosent av dem som hadde ryddet bruk fra 1920 til 1925 var gift, mens kun 75,6 prosent av brukerne som tok fatt i 1934-1936 var gift. Fantasien vil nok lett konstruere ulike forklaringer på dette fenomenet. Grunnen til at det var flere gifte på plassene anlagt i 1921-1926 var imidlertid at sivilstanden ble registrert i 1938 for samtlige bureisere. Forskjellen i sivilstand skyldes at bureiserne på de eldste plassene var eldre og derfor oftere gift enn på de plassene hvor rydningen nylig hadde startet og hvor rydningsmannen var yngre.

For å kartlegge sosial bakgrunn og hvilket yrkesmiljø bureiserne kom fra skulle de oppgi fars yrke. Ni av ti kom fra hjem hvor faren hadde arbeidet i jord- og skogbruk. Undersøkelsen kunne derfor konkludere med at det var "jordbruksnæringen og de næringer som fra gammel tid har vært nøye knyttet til denne - skogbruk og fiske - som gir av sitt befolkningsoverskudd til bureisingen."

 

Kilder:

• Norges Offisielle Statistikk X.1. Bureising med statsstøtte 1921-1936. Telling pr. 20 juni 1938.