Fra skuddpremier til fredning og irregulær avgang

Interessen og engasjementet knyttet til bestanden av rovdyr og -fugler er imidlertid ikke av ny dato. Tabellen over felte rovdyr er et eksempel på det. Den er en av de eldste statistikkene med tall helt tilbake til 1845 da en ny jaktlov ble vedtatt. Den tok sikte på å utrydde rovdyrene. Året etter viser statistikken at det ble tatt 219 bjørner, 238 ulver og 1 055 ørner. Loven oppmuntrer til jakt gjennom premier på dyren e og betyr også gode tider for småskurker og svindlere.

Da "Lov om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af andet Vildt" ble innført i 1845 var et av argumentene at den var velegnet for å utdanne krigere i fredstid. Men Ludvig Kristensen Daa (1809-77) som la frem forslaget og konservator Halvor Heyerdahl Rasch (1805-83) som skrev det, ble mer enn skuffet da innføringen av skuddpremier også førte til svindel

I 1877 fikk Rasch snusen i at det foregikk svindel med utbetaling av gaupepremiene i Ål prestegjeld i Hallingdal. Fogden, Hrr Thorsen, i Hallingdal sendte zoologen "samtlige Akter" i et par saker som hadde blitt ført mot to personer som også hadde blitt dømt til henholdsvis 5 og 15 dagers "Fængsel paa Vand og Brød". Rasch mente også å kunne føre bevis for at enda tre personer hadde deltatt i svindelen som besto i å "fremstille for en gammel, sløv Attestudsteder Ræveskind, under foregivende at det var Skind af Gaupunger". Rasch siktet til lensmann Pleym som ikke skjøttet sitt arbeid. En del av skinnene ble seinere framlagt for professor Georg Ossian Sars som øyeblikkelig hadde kunnet erklære at det ikke var "Gaupeskind, men Skind af Ungræv med afskårne Haler". Når det gjaldt lensmann Pleym som døde i 1872 var det ikke mye mer å gjøre. Amtmannen Thorsen forsvarte lensmann Pleym og klaget over dårlig instruksjon. Rasch som selv hadde skrevet veledningen, kunne ikke akseptere kritikken og mente svindelen ikke kunne "tilskrives andet enn Alderdomssløvhed og Halvblindhed" hos lensmann Pleym.

Rasch visste også om et tilfelle fra 1868 hvor en jeger viste fram ikke mindre enn "28 Fjeldrævunger, som foregaves at være Ulvunger" fikk attest fra lensmannen om at de "virkelig tilhørte dette Rovdyr". Neste år dukket den samme mannen opp med 36 fjellrevunger "på hvilke Halerne vare afstudsede" og fikk av samme lensmann attest for at dels de samme reveskinn som forrige år var ulv, nå uten hale hadde blitt til gauper. Rasch kunne ikke begripe hvordan dette var mulig, om da ikke lensmannen var "delaktig i Forsøget paa at beskatte Amstkommunekassen". Lens- og amtmennene forsvarte seg med at det ikke var utarbeidet så gode rettledninger for å skille rovdyrene fra hverandre, men det øret ville ikke Rasch høre på for det var ingen andre enn han som hadde skrevet "Veiledning for Attestudstederne".

Ulvejakt fordrer mest Mod, mest Kyndighed, mest Udholdenhed

Halvor Heyerdahl Rasch var blitt oppfordret fra flere kanter om å skrive forslaget til ny jaktlov. Rasch hadde vært i tvil om han var "Opgaven voxen" men hadde til slutt måttet "tilstaa for sig selv" at hans "mangeaarige Udøvelse af Jagten, mit udtstrakte Bekjendskab til dens Tilstand og Udøvelse i de fleste af Fædrelandets Egne, (...) dels min mangeaarige Stilling ved Universitetets Musæum" gjorde han skikket til oppgaven.

Lovforslaget var gjennomsyret av nyttetenkning. Norge var fra naturens side et land hvor jakten burde være "særdeles lønnende". Dette var ikke tilfelle, derfor var det "den tænkende Statsborgers Pligt" å finne årsakene til det og "rydde de Hindringer afveien, der modarbeide det nyttige Vildts Formerelse (...) uden derved at bringe altfor rigorøse og Friheden indskrænkende Forholdsrægler i Forslag."

Det fantes innvendinger mot en jaktlov som både Daa og Rasch ønsket å parere på forhånd: "I de fleste Lande, hvor en mægtig Adel herskede, vare Jaktlovene strænge og ubarmhjertige, ikke for derved at frede om en for Landet vigtig Næringskilde, men for at give denne Kastes Medlemmer den Fornøielse at jage og dræbe et Stykke Vildt, som den strævsomme Agerdyrker ofte havde maattet føde af sin Ager og Eng. Saadanne Jagtlove, som de der endnu ere gjældende i flere af Europas civiliserede Lande, ere virkelig en Skjændsel for Menneskeheden, (...). Saadanne exclusive Love blive altid forhadte, og dette er vel fornemmelig Grunden til at alle saakladte Jaktlove ere komne i Miscredit." Den norske Jaktloven tok altså ikke sikte på å reservere jaktrettighetene for eliten.

Motstanden fra et annet hold ble også søkt imøtegått, det gjaldt "den saakaldte conditionerede Del af Befolkningen" som "hver Uge have vildt paa deres Bord" og "[e]nkelte Gourmands ville vistnok skrige Ak og Ve over en Lov, der forhindrede dem i at nyde Vildt hele 3 Maaneder af Aaret; men de kunne trøste sig med en mangedobbelt Nydelse i de resterende 9, og ægte Finsmagere ere de sandelig ikke, når de ikke foretrekke den lækre Ungfugl for den ved Elskov udmagrede Hane og den ved Rugningen til et halvt Skelet forvandlede Høne." Jakt i parringstida og mens viltet hadde unger skulle forbys både fordi det hadde dårlig kvalitet og fordi det reduserte mengden av matvilt.

Det var nødvendig å frede matviltet i deler av året og å utrydde rovdyrene. Det var flere grunner til at rovdyrene burde utryddes: "Den største Fordel, som Samfunnet høster af.

Rovdyrjakten, bestaar dog fornemlig i, at Landets Qvægavl derved befries fra dets farligste Fiende, hvis Herjninger mellom de Tamme Dyr aarligen tilføier Nationalformuen et føleligere Tab end man maaske skulde tro." For å anskueliggjøre omfanget av dette tapet refereres det tall fra Sverige som på grunn av sitt "fortræffeligt indrettede Tabelværk" kunne oppgi tall fra 17 len som viste at 465 hester, 3 108 okser, kyr og ungfe, 19 104 får og geiter og 2 504 svin var tatt av rovdyr.

Noen rovdyr var nyttige fordi de hovedsakelig levde av smågnagere og orm. Reven hadde i tillegg verdifullt skinn, det var derfor ikke nødvendig å "opmuntre til Fangsten ved Præmie". Også grevlingen ble ansett for å være mer til nytte enn skade, det ble derfor heller ikke innført skuddpremie på den. De rovfugler som var mest til nytte, som levde av mus og lemen, ble det heller ikke innført skuddpremie på.

Forslagsstillerne fant jakten på bjørn og ulv nyttig også i en mer overført betydning. "Det er ogsaa denne Jagt, som fordrer mest Mod, mest Kyndighed, mest Udholdenhed, og som derfor fremfor al anden Jakt er skikket til at danne krigersk Befolkning i Fredens Dage. At de den derfor, og især dens Udøvelse med Skydevaabnet, fortjener al mulig Opmuntring, behøver vel neppe at lægges paa Hjerte." Den formen for jakt som ikke bare var den nyttigste, men også "den nobleste og sikreste" var ulvejakt "paa Sporsne". Den krevde jegere med en "Overordentlig Udholdenhed, da Drivningen ofte kan vare 8 à 10 Dage. (...) Denne Jagt er især skikket til at danne gode Krigere og øvede Skiløbere, og giver Udøverne et nøie Kiendskab til større Strækninger af Landet." Daa og Rasch ville derfor oppmuntre jegere som fikk skutt ulv på denne måten med en ekstra premie på 2 spesidaler pr. dyr. I alt fikk jegeren 5 spesidaler for skutt ulv.

Før jaktloven ble vedtatt i 1845, hadde P. Chr. Asbjørnsen argumentert for en lovregulering på dette området. I 1840 hevdet han i forordet til en svensk håndbok i ulve- og revefangst at når jakten i Norge kunne "drives næsten uindskrænket" ble "[f]ølgen heraf (...) saare naturligt en kjendelig Formindskelse og Ødelæggelse af det nyttige Vildt, medens Rovdyrenes Antal aarlig tiltager." Asbjørnsen var ikke ukjent med at det ble jaktet på ulv, men var ikke imponert: "Undertiden har man vel, naar Ulvene har grasseret alt for Stærkt, anstillet Store Klap- eller Drivjakter her i Landet; men da man sjælden har havt eller villet underordne sig nogen anden Anfører end Brændeviinsdunken, kan man gjøre sig et Begrep om Resultaterne; Spektakel, Skrig, Forvirring og Hurlumhei har jaget Rovdyrene mange Miil foran Jakten; og det eneste Vildt, jeg veed der er bleven skudt ved en saadan Leilighed, var en Hund og et Par Lægge, som fik er dyktig Skud Graabeenhagel ved en Klapjagt, om jeg ikke erindrer feil, paa øvre Rommerige." Det kan umulig ha vært denne jakten Rasch tenkte på når han framholdt den som så fortrinnlig for å utdanne krigere.

I oversettelsen skrev Asbjørnsen inn en rekke fotnoter, en av disse forsøker å tallfeste skaden som ulven øvet på husdyr. I "Aafjordens Præstegjæld" skulle ulv fra 1. januar til 1. desember 1825 ha drept "15 Heste og Føl, 9 Kjøer og Kalve, 282 Faar, 216 Gjeder, ett Svin foruden Hunde og Katte, altsaa i det Hele 549 Huusdyr" eller "omtrent 9 Dyr for hver Gaard." Bestandene av det matnyttige viltet gikk altså tilbake, dels på grunn av jakt på matnyttig vilt hele året, og en usystematisk jakt på rovdyr. Dette hadde blant annet ifølge Rasch gjort elgen til "et Sagndyr" mange steder i landet. Men det var først og fremst rovdyrenes herjinger blant husdyrene som aktualiserte en jaktlov. Hvorfor skjedde det akkurat i 1840-åra?

Innledningen til den første utgaven av utgaven av jordbruksstatistikken "fornemmlig i femaarsperioden 1871-1875 og i Aaret 1875", gir langt på vei svar på dette spørsmålet. Sekretærene J.N. Mohn og B. Strøm hadde i fellesskap skrevet en historisk og komparativ introduksjon til tabellverket. Den sterke økningen i antall husdyr , og spesielt i antallet storfe, sau og geit fra 1,85 millioner i 1835 til 2,58 millioner i det året jaktloven ble vedtatt og videre til 2,90 millioner 10 år seinere, kunne bare skje ved at beiteområdene ble utvidet. Økningen i husdyrholdet var en viktig side ved omleggingen av det norske jordbruket fra naturalhusholdning og selvforsyning, over mot penge- og markedsøkonomi. Det samme var økningen i potetdyrkingen som for at den virkelig skulle kaste av seg, trengte husdyrgjødsel. Mens hjemmebeitene i denne perioden (på gårdene og de nærmeste og beste havnene på setrene), ifølge Simen Skappel, ble forbeholdt melkekyr, ble ungdyra, sauen og geitene drevet "langt av veien til fjerne beiter som ellers ikke vil bli fullt utnyttet." Mange av disse husdyra måtte beite i utmark, siden korntollen lenge stilte seg i veien for import av billig korn og hindret en hurtigere omlegging til beitebruk.

Dyrene måtte i utmarka, men i skogen fantes det ville dyr, ulv og bjørn. I avhandling Angaaende Børns og unge Menneskers Anvendelse til Arbeide udenfor Hjemmet, hadde J.N. Mohn et bilag (nr. 10) som het "Erklæringer fra Distriktslæger Mfl. angaaende Børns Sysselsættelse med Gjeting af Kreaturer. Det dreide seg her om kartlegging av barn som gjette andres husdyr mot betaling. Distriktslegens uttalelser som er fra slutten av 1870-åra, er merkelig samstemte om at det tidligere hadde vært svært vanlig at barn var gjetere, men det var ikke tilfellet lenger. Og den grunnen som oftest blir angitt for at denne formen for barnearbeid var på retur var at ulven ikke fantes lenger. 15 til 20 år tidligere derimot, da ulven var vanlig, hadde det vært utbredt. Svarene er viktige i to henseender: For det første antyder de at ulven ikke lenger utgjorde den hindringen for husdyrholdet som den hadde gjort 15 til 20 år tidligere. For det andre innebærer svarene at dette barnearbeidet hadde vært nødvendig for økningen i husdyrholdet.

Da antallet husdyr økte fra 1835 til 1845, var det barn som ble skutt inn mellom budskapen og rovdyrene, ikke de krigerske ulve- og bjørnejegerne til Daa og Rasch. Var det riktig som distriktslegene hadde antydet overfor Mohn at ulven var utryddet 15 til 20 år tidligere, altså om lag fra 1860?

Ulven utryddes

Rasch ga i 1869 en vurdering av hvordan innføringen av skuddpremie hadde virket i "Bidrag til Norges Rovdyr- og Rovfuglestatistikk". Det var et særtrykk av et foredrag han hadde holdt i Videnskabsselskapet i 1861. "Tabelcontoret" hadde gitt ham bakgrunnsmaterialet og av det hadde han utarbeidet "8 Oversigtstabeller".

Fra en av tabellene kunne man "erholde den glædelige Underretning, at Ulvemængden i Riget, efterat den nye Præmielov er traadt i Kraft, stadig har aftaget, og man tør saaledes nære den Forhaabning, at den nu foreslaaede Forhøielse af Premien i Forbindelse med den nu vakte Lyst og Iver efter at skaffe sig gode Vaaben og gjøre sig dygtig til at bruge dem, vil bidrage til at formindske Landets Rovdyrmængde." Rasch hadde argumentert for at det skulle betales samme premie for unger som for voksne dyr av bjørn og ulv for å drepe ungene i hiet er "unægtelig [...] det virksomste Middel til at indskrænke Antallet af dette vort skadeligste Rovdyr". Når det gjaldt bjørnen kunne ikke Rasch uttale noe bestemt, men for ulv framgikk den "glædelige Underretning, at Ulvemængden i Riget, efterat den nye Premielov er traadt i Kraft, stadig har avtaget." Rasch ønsket seg tabeller "meddelte fogderviis" fordi denne "nøiagtigere Tabellform" ville gjøre analysen sikrere. Tallene fant han imidlertid ingen grunn til tvile på, og loven så ut til å fungere etter hensikten.

Så vel forholdt det seg ikke når det galt rovfuglstatistikken . Rasch var overbevist om at av 64 129 utbetalte rovfuglpremier fra 1846 til 1860 var "idetmindste de 50 000 blevne feilagtigen udbetalte". Feilen ble ikke mindre av at disse premiene hadde blitt utbetalt for "vore bedste forbundsforvandte i Kampen mod de skadelige Skov-, Mark- og Fjeldmuusarter". Tidligere hadde nok Rasch hatt mistanke om at det skjedde feilaktig utbetaling av premier, men at det hadde dette omfanget var han ikke blitt klar over før han hadde gått gjennom alle "Indberetningerne". "Jeg maa nu opriktig tilstaa," forklarte Rasch i Videnskabsselskabet "at jeg gjør mig Selvbebreidelse i Anledning af min Taushed, der har foraarsaget Communerne saa store Udgifter." Han hadde imidlertid hatt så alt for mye å gjøre og det måtte tjene som unnskyldning for at han ikke før i 1861 kunne avdekke det omfattende "Misbrug af Loven."

Det var tallene for premie for ørn (Landørn og Havørn") som var så helt urimelig høye, nemlig 48 453 utbetalte premier fra 1846 til 1860. Det var merkverdig at det skulle være mulig å fange en "saa sky og vagtsom Fuglart" i et så stort antall hvert eneste år i hvert eneste amt. Dessuten fant han det rart at tallet på utbetalte premier kunne variere så sterkt fra år til år. Tallene stred mot det alle "nordiske Ornithologer havde iakttaget og lært med Hensyn til disse to Rovfugleartenes Forekomst og Forplantning". Rasch måtte derfor "paa egne og de øvrige Ornithologers Vegne nædlegge en bestemt Protest, idet vi fremdeles paastaa 1) at Ørne, og fornemmelig Landørnen, forekomme sparsomt saavel her i Landet som andetsteds; 2) at disse Fugle have faste Redepladse og bestemte, om end omfattende Jagtrevierer, og derfor ikke det ene Aar ere overmaade talrige og i næste Aar endog sjeldne, samt 3) at de ere lidet frugtbare."

Denne kjedelige forvekslingen mellom de nyttige og unyttige rovfuglene kunne, ifølge Rasch, skje fordi "Naturhistorien forhen ikke har været lært i Skolerne" og der det hadde skjedd "dog af ikke meget kyndige ornithologiske Lærere" som manglet "ornitologiske Samlinger" osv. Dessuten kom de fleste som forlangte premie for ørn med fugleunger og forsikret om at "Forældrene vare Ørne," da krevde det i virkeligheten større kunnskaper enn man kunne forlange av lensmennene å skulle bevise at så ikke var tilfelle.

Rasch avsluttet den trykte versjonen av foredraget ved å gi enda en grunn for å komme med denne kildekritikken, den at "Utlandets Naturforskere" som kanskje fikk se "de af vort Departement for det Indre udarbeidede og trykte statseokonomiske Femaarsberetninger (...), ikke skulde lade sig forlede til at stole paa de deri meddelte Data vedkommende vor Rovfuglestatistikk, eller ogsaa, indseende disses Urimelighet, skulle bebreide Landets Ornithologer, at de ikke have oplyst Almenheden om Sagens rette Sammenhæng."

Også for femåret 1861-65 utarbeidet Rasch rovdyr- og rovfuglstatistikken og presenterte den i Videnskapsselskapets Forhandlinger. De følgende to utgavene av statistikken (for 1866-70 og 1871-75) ble også utarbeidet av Rasch, men de ble publisert i Meddelelser for Norsk Jæger- og Fiskerforening. For femåret 1876-80 ble statistikken bearbeidet og utgitt av Det Statistiske Centralbureau.

Heller ikke i foredraget Rasch holdt den 7. februar 1868 for å presentere tallene for 1861-65, kunne han si seg fornøyd med kunnskapene til lensemennene. Denne gangen var det hønsehauken som voldte problemer. Tallet på premier for ørn hadde riktignok gått litt tilbake, men bare for at tallet for premier for hønsehauk som var den samme som for ørn, nådde det, ifølge Rasch, meningsløst høye tallet 4 254 i 1865 (tallet for ørn var 2 127). Etter Raschs kjennskap til fuglelivet ville rimelige tall ha vært 200 ørner og 800 hønsehauker. Enda en gang var det nyttig musefangende rovfugl som sto i fare for å bli utryddet.

Likevel var det denne gangen premiene for ulv som i større grad bekymret Rasch. I sin første beretning påpekte han lemenårenes betydning for rovfuglbestanden, men han hadde ikke tenkt "paa at undersøge, hvilken Indflydelse de kunde have på Ulvens forekomst." Det gjorde han nå: I de fem lemenårene 1847, 1851, 1856, 1860 og 1863 ble det utbetalt premier for betydelig flere ulver enn i årene mellom. Rasch fant premietallet bemerkelsesverdig høyt i det ekstreme lemenåret 1863, da vandret lemen om høsten sør og vest for fjelltraktene i Romsdal og Gudbrandsdalen og kom neste vår "i Mængde (...) frem til Christiania".

Rasch hevdet "[a]t Fjeldrevunger i disse Aar have spilt Hovedrollen ved Præmieuddelingen for dræpte Ulve er høist sandsynligt." Antall ulvepremier burde reduseres med 9/10 i mange amt, og Rasch innså også konsekvensen av det; at man hadde "fuld Føie til at antage, at den stærke Aftagen i Ulvemængden allerede var indtraadt fra Begyndelsen af det tyveaarige Tidsrum (1845) som mine Undersøgelser omfatte, og stadig om med forøget Fart er vedbleven indtil nærværende Tid." Rasch kunne konkludere med at ulven så å si var utryddet i Sør-Norge, "Ulvespor sees nu høist sjelden, selv i kolde snerige Vintre". Hvor hadde det blitt av ulven? Det kunne ikke være tale om at de utbetalte premier hadde ført til at "et saadant Antal afdage, at den store Ulvemængde, som ved det tilbagelagte Tyveaars Begyndelse endnu fantes her i Riget, skulde derved i nogen paafaldende Grad være bleven formidnsket." Og ikke kunne det antas at den hadde dratt over grensen til Russland og Sverige, Rasch holdt det for mest sannsynlig at "en ødelæggende Epidemi" så å si hadde utryddet ulven i Sør-Norge. Distriktslegenes rapporter til Mohn i slutten av 1870-åra om at gjeting hadde vært vanlig for 15 til 20 år sida da ulven ennå fantes, stemmer med Raschs konklusjon om at ulven forsvant i begynnelsen av 1860-åra.

Svindelen med "falske" rovdyr var så utbredt at tallene fra år til år ble tydelig påvirket. Var strevet til Rasch forgjeves? Ikke på noen måte når det galdt tallene for premier på ulv, om antallet i smågnagerår omfatter en del fjellrev er så sin sak. Det rokker ikke ved hovedmønstret i statistikken som tydelig viste at ulven ble utryddet i Sør-Norge allerede fra begynnelsen av 1860-åra, og at det sannsynligvis ikke var jaktloven, men en epidemi av et eller annet slag som tilintetgjorde stammen.

Bør bjørnen utryddes?

Utryddelsen av bjørnen tok lenger tid. Både Amund Helland, Sigurd Johnsen og Gunnar Jahn som tok opp spørsmålet om når bjørnen ville bli utryddet, regnet med at det i 1845 var flere ulver enn bjørner, at ulvejakten var vanskeligere samtidig som ulven formerte seg langt raskere. Mens det etter 1870 bare ble skutt en og annen ulv i Sør-Norge, holdt bjørnen seg mye lenger. Helland regnet like før første verdenskrig ut at bjørnen ville være utryddet i Norge i 1920. Ved å anta en symmetri mellom felte dyr og stammens størrelse, fant han at stammen i 1910 besto av 490 bjørner. Ble det drept 20 bjørner per år, ville det være slutt på bjørnen i 1920. Sigurd Johnsen konkluderte i 1924 med at hvis det i det hele tatt "skulle være haap om" at bjørnen skulle reddes, måtte den bli totalfredet. Johnsen viste til Sverige hvor skuddpremien alt ble opphevet i 1893. I den svenske jaktloven av 1912 ble bjørnen fredlyst på kronens eiendommer og fra 1909 ble den fredlyst i "naturparkene". I forslaget til den nye svenske jaktloven ble det tatt flere skritt imot totalfredning.

Gunnar Jahns artikkel "Bjørnen i Norge" fra 1925, var inspirert av Hellands og Johnsens undersøkelser. Problemstillingen var om det var så mange bjørner igjen i landet at det var mulig å redde stammen. Jahn tvilte på det, det samme hadde Johnsen gjort. Metoden de begge hadde brukt var "å følge tallene over skutte bjørner og så trekke våre slutninger på grunnlag av de erfaringer man har fra de områder bjørnen nu er utryddet". Denne metoden var imidlertid usikker, slutningene "må bli omtrentlige". For å bøte på denne usikkerheten skrev Jahn til samtlige lensmenn i distrikter hvor det i løpet av de siste 25 åra var skutt bjørn. I alt 160 lensmenn fikk et skjema de skulle fylle ut, og ifølge Jahn hadde den "overveiende del" svart.

Det samlede bildet Jahn ga av bjørnens utbredelse i 1925 viste at det fantes en liten stamme bjørn i Hallingdal (Bukollen og Vassfaret), i Vest-Telemark, Lærdal og Sør-Varanger. Lensmennene skulle også angi den skaden bjørnen gjorde, og det lot seg naturligvis ikke underslå at den "volder gårdbrukerne betydelig tap på sauene". Jahn framholdt som sin "personlige mening" at bjørnen fikk "skylden for sau" som ble borte på annen måte. "[E]nhver naturvenn" måtte, ifølge Jahn, beklage at "bamsen skal forsvinne helt fra våre skoger." Også Jahn viste til Sverige som hadde viste "pietetsfølelse" for sin fauna.

Holdningen ble en annen fra midten av 1920-tallet. Nå ble det betraktet som et tap om bjørnen skulle forsvinne. Viljen til å argumentere sterkt til fordel for en fredning av bjørn fantes verken hos Gunnar Jahn eller Sigurd Johnsen. Det skulle gå 50 år før bjørnejakt ble forbudt i 1974.

 

Tabeller:

• Rovdyrstatistikk, utbetalte premier. 1846-2003
• Husdyr. 1835-1875

Kilder:

• Indstilling fra Nærings-Commiteen No.1 til Lov om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af andet Vildt. 1845, den 13. Juni, No. 278
• Om Ulve og Rævefangst, en Beskrivelse over forskjellige Maader, hvorpaa man i Sverige fanger, jager og skyder Ulv og Ræv, Oversat efter det svenske "Jägarförbundets Tidsskrift" af P. Chr. Asbjørnsen, Christiania 1840
• Amund Helland, Rovdyrene i Norge, Tidsskrift for Skogbrug 1913/1914
• NOS, Statistik angaaende det norske jordbrug, fornemmelig i femaarsperioden 1871-1875 og i aaret 1875, Kristiania 1880.
• NOS Jaktstatistikk 1846-1977
• H. Rasch, Bidrag til Norges Rovdyr- og Rovfuglestatistikk, Cristiania 1862
• H. Rasch, Bidrag til Norges Rovdyr- og Rovfuglestatistikk for Femaaret 1861-65, Christiania 1868
• H. Rasch, Om Bedragerierne med hensyn til Gaupepræmierne i Aals Præstegjeld i Hallingdal, Meddelelser fra Norsk Jæger og Fisker-Forening 1877 nr. 8
• Sigurd Johnsen, Rovdyr- og rovfuglstatistikken i Norge, Bergen Museums Årbok 1929, Naturvidenskapelig rekke Nr. 2
• Gunnar Jahn, Bjørnen i Norge, Statistiske meddelser 1925. nr 3
• J.N. Mohn, Angaaende Børns og unge Menneskers Andvendelse til Arbeide udenfor hjemmet. Christiania 1878. (I Ot. Prop. No 15. 1883. Stortingets Forhandlinger 1883 del III.)
• Simen Skappel, Beitebruket i Norge, Tidsskrift for det norske landbruk, 1937

Illustrasjoner:

• Halvard Heyerdahl Rasch
• Adoph Tidemand: Den sårede Bjørnejeger, olje på lerret, 1856, foto Jacques Lathion
• Johan Frederik Eckersberg, En bjørnejagt, Litografi etter tegning, 1858
• Ulvejagt paa Skie, hentet fra Om Ulve og Rævefangst, Litografi, 1840
• Christian August Printz, Reven i hønsegården, olje på lerret, 1860, foto Jacques Lathion