Karneval i Lofoten?

Befolkningen på de små stedene i Lofoten ble hvert år mangedoblet fra midten av januar til midten av april når opptil 30 000 tilreisende fiskere, tusenvis av løsarbeidere, kramkarer, kokker og spiseverter, fiskekjøpere fra Bergen og Mørebyene, lever- og rognkjøpere og hodekjøpere kom til det årvisse Lofotfisket. Lofotoppsynet stilte med ekstra politistyrke og ekstraordinære dommere, og legetjenesten så vel som den "geistlige Betjening" ble styrket.

Det totale antallet tilreisende var høyere enn antall tilreisende fiskere, men det er antall tilreisende fiskere som har vært bestemmende for hvor mange fiskekjøpere, løsarbeidere, håndverkere og handelsmenn som fulgte med. Fram til 1910 kom det, med noen få unntak, hvert år mer enn 20 000 fiskere til Lofoten, fra 1880 til 1900 var det rundt 30 000. Fra 1930 til 1940, og i begynnelsen av 1950-åra, var tallet igjen over 20 000, men fra 1954 falt tallet bratt og har de siste åra ligget på snaut 4 000 fiskere.

En stor del av den mannlige befolkningen i Troms og Nordland hadde i uminnelige tider reist til Lofoten. Her møttes væreieren og fiskeren, kapitalistisk stordrift og snørefiske, fiskekjøper og fiskeselger, bispen fra Tromsø og ukonfirmerte gutter, urmakere, brennevinsselgere, musikanter, prostituerte, fotografer, spiseverter, fiskehodekjøpere, kokker og handlende.

På flere måter kan livet i Lofoten i løpet av de hektiske vintermånedene sammenlignes med et karneval. Karneval betyr kjøtt farvel, og blir feiret ved inngangen til den katolske fasten sju uker før påske. En stor del av torsken som tas i Lofoten har havnet og havner som tørr- eller klippfisk i Italia, Spania, Portugal, Afrika og Sør-Amerika, og spises i fasten. Den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin (1895-1975) behandler i en velkjent studie middelalderforfatteren Rabelais (antakelig død 1553) og karnevalet. Det ble kjennetegnet av at mange instanser (autoriteter og folkelige) var til stede samtidig, men ingen klarte helt å dominere de andre. Så lenge karnevalet pågikk, preget fraværet av en absolutt dominerende autoritet hele samfunnet. Folkelivet under Lofotfisket, som har vært et årvisst fiske så lenge det fins historiske kilder, hadde klare slike trekk.

Konge, biskop, fyll og fant

Lofotloven fra 1857 regnes for å være stortingsmann Ketil Motzfeldts (1818-1889) verk. Den innførte prinsippene fritt hav, fritt fiske og havdeling mellom redskapene jukse (dypagn), line og garn samt forbud mot å oppholde seg på fiskefeltet om natta. Loven inneholdt også bestemmelser om opprettelsen av et oppsyn som skulle settes i begynnelsen av januar og være på stedet til fisket ble avsluttet midt i april. Det ble også bestemt at oppsynet hvert år skulle skrive en beretning om fisket og sitt eget virke, og den skulle være ferdig trykket til neste års sesong og deles ut til fiskerne. Denne beretningen inneholder en rekke rapporter fra forskjellige myndigheter som deltok i oppsynet og mange av oppgavene er gitt i tabellform.

Ketil Motzfeldt var oppsynsmann og skrev den første beretningen "Om Lofotfiskeriet. Aar 1859." Beretningen ble først trykket som bilag til Departementstidende, seinere ble den offentliggjort i Aarsberetning vedkommende Norges Fiskerier, utgitt av departementet for det indre og deretter av fiskeridirektøren. Oppsynsberetningene fra Lofoten inneholder statistikk og tellinger av deltakende fiskere, den 16. mars ble valgt som tellingsdag fordi Motzfeldt gikk ut fra at da hadde alle fiskere innfunnet seg, samtidig som ingen ennå hadde reist hjem. Senere er tellingsdagen flyttet til 22. mars. Fiskerne ble registrert etter fiskevær, hjemstedskommune og hva slags redskap de brukte. Det ble ført statistikk, ikke helt regelmessig, over rorbuer og losjihus, fiskerifartøyene ble registrert, samt en rekke opplysninger om fangsten.

I 1910 begynte oppsynssjef Johan C.V. Fleischer beretningen med at "Hans Majestæt Kongen" den 6. mars ankom Lofoten om bord i panserskipet "Norge" og besøkte Reine, Balstad, Mortsund, Kabelvåg, Svolvær og Henningsvær hvor han besøkte rorbuer og snakket med fiskere. Kongen var på "fiskehavet" utenfor Balstad og Stamsund før han den 10. mars dro sørover via Værøy. Fleischer avsluttet stykket om kongebesøket, som han lot trykke foran beretningen med: "Længe vil Lofotfiskerne mindes kongebesøket".

Andre "Hs. Høiverdighed"er var oftere i Lofoten. Beretningene hadde til å begynne med et forholdsvis utførlig avsnitt om kirke- og skolevesenet, leserom og bibliotek. Kapitlet faller etter hver helt bort. I 1939 består det bare av oppramsing av at fem sokneprester, en stiftskapellan og en hjelpeprest hadde arbeidet blant fiskerne, og at fem lekmenn var "antatt til fast virksomhet i Lofoten". I 1895 kunne imidlertid beretningen fortelle at "Hans Høiærværdighed Biskop Bøckmann opholdt sig i Lofoten fra 21de Februar til 6te April".

Hovedanliggende ved hans besøk var at kirken på denne tida engasjerte seg sterk i bekjempelsen av fyll: "Biskopen afholdt ogsaa i Kabelvaag og Stamsund Møde med Fiskerne for at faa deres Udtalelser og i Tilfælde af ulovligt Salg af berusende Drikke i Lofotværene, ligesom saadanne Møder paa Foraanledning af ham flere Steder ogsaa blev afholdt af Presterne." Også i 1897 var biskopen en tur i Lofoten. Den offentlige fattigdommen gjorde at biskopen i 1915 måtte meddele: "Den geistlige betjening av fiskeværene i Lofoten blev under hensyntagen til den statsøkonomiske stilling planlagt med sterk berænsning av de steder hvortil Guds ords forkyndere sendtes." For 1930 "stod til rådighet iår som ifjor kr. 6 300 til betjening ved fiskeværene i bispedømmet. " Det var imidlertid nok til å sette "tilsammen 32 arbeidere i funksjon."

I 1890-årene var det ikke bare biskopen i Tromsø som var opptatt av å redusere både den legale og illegale alkoholomsetningen. Dette var ved siden av ulovlig salg av andre varer, av de forseelser som det ble hyppigst idømt bøter for. Det var da også oppsynets overbevisning at det ikke ville bli slutt på de tallrike "Rolighedsforstyrrelser" før "det ulovlige Brændevinssalg knækkes".

Hovedproblemet var etter oppsynsmannens mening: "Den udstakte Restaurationsvirksomhed saagodtsom i alle Fiskevær og det ulovlige Brændevinssalg, som Fiskerne formener - vistnok ikke uden atskillig Grund - dermed staar i Forbindelse, vækker deres Forargelse, dels av hensyn til Ungdommen, som derved let lokkes i Fristelse, dels på Grund af den hyppige Uro om Natten, som den fremkalder."

For å komme dette ondet til livs hadde fiskerne forsøkt å ta loven i egne hender: "Demonstrationstoget i Kaabelvaag Søndag 3die Marts, hvilket forresten foregik uden nogensomhelst Uorden, ligesom Optøierne i Stamsund Søndag den 24de Marts samt de vel forberedte Optøier i Kabelvaag og Svolvær Søndag den 31te Marts, men som heldigvis ikke kom til Udførelse," skyldtes ifølge oppsynsmannen ene og alene "Fiskernes Uvillie mod det ulovlige Salg af berusende Drikke."

I Stamsund hadde fiskerne grepet til "Voldsomheder for at give sit Mishaf til kjende". Det førte i alle fall til at det ble holdt et møte hvor representanter for fiskerne hevdet overfor både amtmannen, "Statsadvokaten samt Opsynschefen" at de ikke ville kritisere oppsynet, men at de mente at den "nuværende Rettergangsordning" ikke var hensigstsvarende ligeoverfor Udsælgerne af berusende Drikke."

I beretningen det neste året forsvarte imidlertid Lofotoppsynet seg ved å hevde at så lenge det ikke ble gjort endringer i loven, var ikke oppsynet i stand til å forhindre "ulovlig handel med Brændevin, Likør, Vin og Øl som med andre Varer". Oppsynsmannen gikk deretter inn for at det burde bestemmes ved lov "at Restaurationsvirksomhed under de store Fiskerier og paa Markeder i Nordland ikke maa finde Sted uden Amtmandens Bevilling efter Forslag af vedkommende Distrikts Herredsstyrelse samt Fogdens Anbefaling og selv da kun i en nøie bestemt Udstrekning."

Det var en gammel innarbeidet kjøpmannslist og markedstradisjon oppsynet og fiskerne reiste seg mot i 1890-årene. Alkohol ble ikke bare brukt av krambodhandlerne. I 1880-årene var det "Goodtemplarordenen i Lofoten" som tok opp kampen mot at "Kjøberne Skjænkede Fiskerne Brændevin, naar de afleverede den solgte Fisk."

Om kvinner og klokkehandlere

Skjenking av alkohol og kafeer førte også med seg andre ting som ikke var ønsket. Oppsynssjefen i 1879 "Premierløitnant i Marinen Niels Juel": "Jeg skal her tillade mig at henvende Opmærkosmheden paa det ikke ubetydelige Antal Spiseværter og Folk uden fast Arbeide. Til den første Klasse hører endel Fruentimmer, fornemmlig paa Tromsø, Bodø og Trondheim, enkeltvis ogsaa Mandfolk, der dels ved sit eget, dels ved sine saakaldte Tjenestepigers Levnet give Anledning til megen Uorden. Til den anden Klasse hører Lediggjængere, Drukkenbolte, løsslupne Arrestanter o.s.v., der ikke have andet at leve af end Folks Godgjørenhed."

For å forsøke å holde en viss kontroll med prostitusjonen utarbeidet legene en egen tabell som viste "Antal veneriske Tilfælde" fra 1876 til 1909. I beretningen fra 1884 hevder legen at "den skarpe Kontrol" som oppsynet hadde iverksatt mot "mindre paalidelige Fruentimmer" hadde gjort sin store nytte. Den besto i følgende åtgjerder: "Saasnart man fik grundet Mistanke, blev Vedkommende ført til Læge, af ham visiteret og om fornødigedes strax sendt til Sygehus." Oppsynssjefen føyet til: "Jeg tror, at denne Behandling snart vil formindske Lysten hos saadanne Fruentimmer til at indfinde sig i Lofoten, hvor der neppe vil være Udsigt for dem til længe at være paa fri Fod."

Det var ikke bare lovlig og ulovlig brennevinshandel og prostitusjon som skapte vanskeligheter. I 1885 var det 274 handlende til stede under Lofotfisket, nesten 100 flere enn året før, og i alt hele 846 "fremmede Næringsdrivende". Denne kategorien næringsdrivende omfatter ikke de 138 fartøyene som drev handel i Lofoten samme sesong. 134 omreisende handelsmennene slo seg ned i Kabelvåg i 1885-sesongen, mens 28 fant veien til både Skrova og Svolvær. Henningsvær fikk besøk av 25, mens 32 hadde tilhold i Stamsund. Oppsynsmannen beskrev følgene av den sterke tilstrømningen: "Man vil visselig der strax lægge Mærke til, at der indfandt sig 44 Manefakturvarehandlere, og at disse fornemlig holdt til i Kabelvaag. At disse tilreisende Handlende under alle Omstændigheder maa være til atskillig Fortrængsel for de fastboende handelsmænd er en Selvfølge, og blev de det visselig endmere iaar i Kabelvaag, da vedkommende lokale Myndighed tillod, at der reistes Telte langs Midten av Stedets Hovedgate, hvorved Adgangen til de Fastboendes Huse paa flere Steder belemredes, ikke at Tale om, at de almindelige Færdsel til sine Tider i høi Grad besværliggjordes."

Lofotfisket hadde imidlertid ikke latt seg gjennomføre uten at et stort antall av tilreisende handelsmenn sørget for at fiskere fikk kolonialvarer under fisket, og mange av de tilreisende fiskerne benyttet anledningen til å kjøpe ting til familien og gårdsdriften som de ikke kunne få tak i på sine hjemsteder. Det var derfor flere grunner enn at fiskeren ved sesongens slutt hadde penger å handle for at det ble opprettholdt markedsliknende handel flere steder i Lofoten. Antall tilreisende og næringsdrivende nådde nær 2 000 i 1895 og i 1911, nær 2 400 i 1917. Størst antall tilreisende og næringsdrivende var det imidlertid i årene 1943 til 1954, da det var mellom 5 000 og 6 000 tilreisende og handelsmenn.

I de første beretningene som hadde tabeller for tilreisende handlende ble det oppgitt hvor mange "Fruentimmer" det var av de "Handlende", "Spiseverter" og av kategorien "Uden fast Arbeide". Gruppen Kunstnere/artister, het i de to første årene "Forevisere af Panoramaer", fra 1880 "Kunstnere". Både musikanter og "Forevisere af Panoramaer" som også omfattet tryllekunstnere, karusellinnehavere osv. hadde sin storhetstid i Lofoten fram til den første verdenskrig, men gruppene var det mulig å treffe på under Lofotfiske så seint som på begynnelsen av 1960-tallet.

Markedene i Lofoten ble beskrevet av Amund Helland (1846-1918) i 1908 på et tidspunkt da de sannsynligvis sto på sitt høyeste: "Naar Lofotfisket begynder, men særlig mod slutningen af marts, da pengen kommer ind, møder der frem til fiskeværene alle mulige slags handelsmænd. Der handles da overalt, i land som paa sjø, i rorbruer og kramboder, i telte og skur. Dampskibene bringer kasser, fyldte med bekledningsgjendstande, tøier og luksusgjenstande, der pakkes ud og fremstilles til beskuelse. Kræmmerne roser sine varer, mens de uafbrudt tramper med benen for kulden. Stilferdige boghandlere gaar fra hytte til hytte med sine grønne blikskrin; urmagere, skomagere og andre gjør gode forretninger, talrike fotografer "tar af", musikanter blæser i sine messinghorn osv. Der sørges ogsaa for aandelig føde af profeter og hjemmelavende præster, emmisærer baade for den indre og ydre mission, agenter for forskjellige dissentersamfund osv. Paa boder hænger skilter med paaskrift: Her sælges varm og kold mad, melk, kaffe, brus. Det kan hende at brave folk, paa hvis diskretion man kan stole, kan faa mer, end der staar paa skiltet." Her sikter nok Helland først og fremst til ulovlig skjenking, han kommenterer at mens de tilreisende handelsmenn bare handler kontant, selger de fastboende på kredit "til fisket er over." Helland forteller også om en spesiell tildragelse som ikke er nevnt i oppsynsmannsrapporten fra 1886: "Paa Lofotfisket i 1886 vakte nogle karuseller fiskernes raseri, da de ment at de narrede penger ud af lommerne paa folk. Man rev karussellerne ned og forbød eierne at sætte dem op igjen, i modsat fald vilde de ødelægge dem." Deretter går Amund Helland over til å beskrive en handel som han misbilliger. "Urhandlerne, der også kalles urjøder, hørte ofte til folk af mosaisk troesbekjendelse, og de drev gjerne sin geschæft om søndagene. Naar mandskaberne i rorboderne nød sin middagsro efter de anstrengende dage, sloges døren op, ubudne trængte ind fremmede mænd, som med fremmedartet skingrende stemme vækkede de sovende, idet de raabte ud sine ure. Urene var ofte af ringe værdi, i mange tilfælde dog brugbare. (...) Af interesse for fiskeridistrikterne er den bestemmelse i handelsloven af 1907, at lommeure ikke af nogen maa sælges ved omførsel. Omførselshandelen med ure har været en ulempe for folk. Med paagaaenhed har denne art omførselshandel været drevet under Lofotfisket og under de store sildefiskeriene i Eidsfjorden og i Salten. Naar skreien i tættere tyngde sægte op paa fiskehavet for et vær, og baadene laa godt lastet under opseiling til fiskeværet, saa fulgte stimen af urhandlerne efter i farvandet og trængte sig frem overalt, hvor de anede, at de blant menigmand vankede mynt og god fortjeneste. (...) En gruppe af skræppekarene er de saakaldte urjøder, som dels er virkelige jøder, dels folk fra Sverige, fra Kristiania og Trondhjem. Alene paa Henningsvær var i vinteren 1896-97 19 urjøder."

Det er vanskelig å forklare hvorfor Amund Helland spesielt klandrer klokkehandlerne for at de forsøkte å gjøre en god handel. Det kan ikke herske noen som helst tvil om at grunnen til at samtlige kramkarer og handlende som innfant seg i Lofoten, gjorde det for å tjene penger på å handle der. Det lå også i sakens natur at de tilreisende i en eller annen betydning av ordet var fremmed. Uviljen mot klokkehandel, som var svært utbredt, var i virkeligheten motstand mot at vanlige folk skulle skaffe seg klokke for det opphevet den arbeidsgiverens og den overordnedes monopol på å bestemme tiden. Det var avgjørende i en historisk periode da det ble fullført at så å si alt arbeid ble målt og betalt i tid.

Det ser imidlertid ikke ut til at forbudet mot at reisende kan selge klokker klarer å stoppe handelen. Riktignok faller antall klokkehandlere sterkt fra 1912/13, men det hadde også vært en like sterk nedgang tidligere. Denne nedgangen kan skyldes at den omreisende krambodhandel tok over. Klokkehandlerne, som kalte seg urmakere, holdt ut med enkelte års opphold til 1961 da det var 3 tilreisende urmakere i Lofoten under fisket.

Det reiste fotografer til Lofotfisket i 1965, men året etter var det også slutt på denne virksomheten som hadde hatt sin storhetstid i 1890-årene. Tilreisende flekkere, som sløyet fisken som skulle henges og saltes var det bare en håndfull igjen av i 1980-åra, og av hodekjøperne (over 420 så seint som i 1933) var det en eneste igjen i 1984.

En ny gruppe tilreisende arbeidere kom med i oppsynsmannens statistikk fra 1930. Det var kokkene. I beretning for 1940 heter det: "I stigende utstrekning benyttes nå kvinnelige kokker, spesielt i de større og nyere rorbuer. Resultatet av denne omplassering av arbeidshjelpen fra uvante kokkegutter i 15 års alderen som knapt var kar for å koke det høyst nødvendige, til flinke, renslige kvinner, vel øvet i faget må betegnes som et stort fremskritt i retning av å omskape rorbuene fra skitne pulterkammer til rene, velstelte og trivelige oppholdssteder for fiskerne."

Flere og flere kronikere og nevrotikere

Beretningen fra Lofotfisket 1987 er den siste som inneholder opplysninger om rorbuer og rorburom for fiskere og arbeidere. Oppgavene over rorburom er viktige fordi væreierne eide de aller fleste rorbuene, og beholdt på dette området sin maktposisjon. Oppgaver for losjihus var sløyfet tidligere.

Også avsnittet om fiskerilegetjenesten under Lofotfisket skulle i løpet av etterkrigstida komme til å bære preg av at Lofotfisket var i ferd med å endre karakter, og at også arbeidet med beretningen kunne føles som en meningsløs rutine. I 1960 rapporterer Tormod Marstein fra sin første sesong som fiskerilege i Stamsund, og kommenterer skjemaet: "Etter som det er første gang jeg fyller ut en slik liste, kan jeg ikke tilbakeholde en viss undring over den mangel på aktualitet og systematikk som særpreger skjemaet, og jeg må si at jeg finner det lite tilfredsstillende å la den gi uttrykk for arten av arbeidet som fiskerilege i Lofoten. Jeg skulle anta at det er gått noen tid siden det på en slik liste ble anført tilfelle av pemfigus hos nyfødte eller septico-pyemi etter fødsel eller abort. Aktuelle ting som furunkulose og andre hudsykdommer, isjias og lumbago, otitter, cerum oburans, rhinitt og angina faucium leter man forgjeves etter."

Legenes viktigste arbeidsoppgaver under Lofotfisket hadde i alle år vært trekking av tenner og fiskekroker som måtte skjæres ut av hender. Slik var det ikke lenger kunne Dag Andreassen skrive fra Henningsvær i 1963: "Av interesse å merke seg er at gruppen "sinnslidelse" i år er større enn gruppen "håndinfeksjoner", og at gruppen "hjertesykdom/hypertensjon" er dobbel så stor som denne. Oppgavelisten over de forskjellige sykdommer er blitt angrepet før av andre, men jeg kan ikke la være å uttrykke min misnøye over dette foreldede og irrelevante formular."

1965 skriver Dag Andreassen igjen fra Henningsvær: "Som tendensen de siste år har vist, blir det flere og flere kronikere og nevrotikere på kontoret, som nærmest stikker innom fordi de ser at kontoret er åpent, og til en viss grad også fordi de vet at konsultasjonen likevel er gratis. Fiskerilegejobben i Henningsvær er blitt temmelig deprimerende etter hvert."

Dette var det siste året fiskerilegenes rapporter ble offentliggjort i beretningen, ikke lenge etter opphørte ordningen med en egen fiskerilegetjeneste fra januar til april, fiskerne skal benytte seg av distriktslegen i kommunene i Lofoten.

Når ble de karnevalistiske innslagene under Lofotfisket borte? De opphørte før fiskerilegens depresjon meldt seg. På begynnelsen av 1950-tallet var det mulig både å støte på en artist og en musiker, en fotograf og en klokkeselger, med de kunne ikke lenger prege de lokale samfunnene slik de hadde gjort det tidligere. Sammen med de andre handlende og fiskerne skapte de det kanskje i et lite blaff fra 1951 til 1953 og i 1930-åra slik statistikken gir utrykk for.

 

Tabeller:

• Handel med alkoholholdige drikkevarer . 1878-1923
• Tilreisende og næringsdrivende under Lofotfisket. 1876-1989
• Fangst etter redskap. Prosent. 1870-1995
• Fiskere etter redskap. Prosent. 1856-1995
• Priser på rund og sløyet lofottorsk, rogn og lever. 1860-1928
• Fiskebåter, rorbuer, logihus, ekspederte telegrammer og telefonsamtaler under lofotfisket 1860-1987
• Veneriske sykdommer. 1876-1914
• Utførsel av tørrfisk, klippfisk og tran. 1830-1999

Kilder:

• Jens Kraft, Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, Sjette Deel, Det Nordenfjeldske Norge, Anden Deel, Christiania 1835
• Petter Dass, Beskrivelse over Nordlands Amt i Trondhiems Stift, Nordlands Trompet, Oslo 1980
• Jan Grande, Modernisering og risiko, Beretninger om fisket i Lofoten ca. 1814-1883, NTNU 1996
• Trygve Solhaug, De norske fiskeriers historie, Oslo 1976
• Kåre Fasting (red.), Lofotfisket, Smådrift eller storbruk i nye former, Trondheim 1946
• Norges land og folk, Topografisk-statistisk beskrevet, XVIII, Nordlands amt, anden del, fjerde del, Kristiania 1908.

Illustrasjoner

• Tre fiskere med torsker, Wilsesamlingen, Norsk Folkemuseum
• Stokmarknes, Foto K. Knudsen, Universitetsbiblioteket i Bergen
• Kutter og åttring, Wilsesamlingen, Norsk Folkemuseum