Siste slep for "Axel"

Fortsatt pågår det tømmerfløting i Skiensvassdraget, som eneste sted i landet. Fløtingen foregår ved at tømmeret buntes sammen til flåter på utslagsplassene og slepes til industrien, det som i gamle dager ble kalt kanalfløting. Virket er hovedsakelig granslip til Union Bruk i Skien og til Vafos Brug A/S i Kragerø. I Trysilelva var det tømmerfløting til 1991, i Glomma skjedde siste fløting i 1985, i Haldensvassdraget i 1982, i Nordmarka i 1981, i Arendalsvassdraget i 1971, i Drammensvassdraget i 1969.

Elvene i Norge har vært viktige på flere forskjellige måter. Elvefløting av tømmer til utskipingshavnene gjorde det mulig å bruke skogen i det indre av landet. Fossekraften ble brukt til å skjære tømmeret til bord og bjelker. Sagbruksprivilegiene, innført mellom 1662 og 1688, hindret imidlertid seinere at sager drevet av dampmaskiner ble tatt i bruk. Slike sager var en bedre og mer effektiv måte å drive på, og betydde at sagbruk og høvlerier kunne anlegges på steder som var mer gunstige for mottak av tømmer og videretransport. Stortinget besluttet i 1854 at sagbruksprivilegiene skulle oppheves fra 1. januar 1860, den samme loven stadfestet allemannsretten til ferdsel på elvene. Staten forsøkte på forskjellige måter å få i stand tvungen fellesfløting i de viktigste fløtingsvassdragene. Det var også betingelsen for at det skulle la seg gjøre å utarbeide en fløtingsstatistikk.

Fløtingstatistikken begynte som en oversikt i Ole Jacob Brochs Statistisk Årbog for Kongeriket Norge, 1867-1871, som var utarbeidet av forstmester Meidell. Oversikten til Meidell ble ajourført og videreutviklet fra 1885 av forstkandidat A.K. Myhrvold og publisert hvert femår i Meddelelser fra det statistiske Centralbureau fra 1885. Meidell hadde tall fra 1861, mens Myhrvold bragte tall fra 1871 av. Fra 1921 ble statistikken publisert årlig, og inngikk i Skogstatistikk fra 1952 til fløtingsstatistikken ble lagt ned i 1985. Fløtingstall for årene før 1886 regnes for å være usikre. Til å begynne med ble fløtingen oppgitt i antall uspesifiserte tylfter (det vil si antall 12 stokker), etter hvert ble antall tylfter også spesifisert i forskjellige dimensjoner. Tallene for fløtingen i disse årene er tidligere omregnet til m3 , og er derfor ikke så pålitelige som volumtallene etter 1915. Dette var svært kompliserte omregninger fordi det for hvert år gikk stadig flere stokker per m3 og at forholdstallet mellom antall stokker per m3 endret seg forskjellig fra vassdrag til vassdrag.

Før det ble dannet fellesfløtingsforeninger, som besto av både skogeiere og tømmerkjøpere, var det vanlig at trelasthandlere fløtet tømmeret med egne folk. Fellesforeningene satte bort fløtingsarbeid til det fløterlaget som ga det billigste anbudet. Dette anbudssystemet utløste Julussakonflikten i 1927. I Leiret, også kjent som Elverum, ble det holdt møte den 4. mars 1927. Det var levert to anbud, et fra en såkalt fløterhusbond, Hans Mellum. Dette anbudet var undertegnet av 73 mann som ikke var organisert. Det andre anbudet kom på vegne av de organiserte arbeiderne ved Martin Halstensen med et mannskap på 103. Fløterhusbondens anbud lå 15 prosent under de organiserte arbeidernes, under møtet senket Halstensen sitt bud med 10 prosent. De fagorgansierte protesterte med blokadevarsel da Mellum vant anbudet, og krevde at fløtinga skulle skje etter regning og lønnssatser det skulle forhandles om, det vil si at de krevde opprettelse av en tariffavtale. Over 50 av Mellums fløtere trakk seg, men ved hjelp av arbeidsvilje og innsats fra Statspolitiet og et gardekompani som ble forflyttet til Elverum, ble fløtinga i Julussa gjennomført fra 10. til 28. mai. En annen av de bitreste konfliktene i mellomkrigstida, som også var utløst av fløtingsforeningenes anbudssystem, var Randsfjordskonflikten 1930-36. Skogsarbeiderne og fløterne i Randsfjordsdistriktet organiserte seg i Skog og Landarbeiderforbundet fra 1929. Konflikten begynte med at over 2 000 organiserte arbeiderne i 1930 forlangte å få opphevet anbudssystemet til fordel for tariffavtaler med skogeierne. Også i denne konflikten ble statspolitiet satt inn.

Fra elv til bil

Etter 1870 lå fløtingstallet lenge på vel 2 millioner m3 . Ved forrige århundreskriftet hadde tallet steget til vel 5 millioner m3 , og økningen av tallet skjedde fra slutten av 1880-årene. Det var imidlertid store variasjoner fra et år til et annet, og de årlige bevegelsene opp og ned ble regnet for å være påvirket av den "almindelige konjunkturbevegelse", som f.eks. nedgangen etter 1873-74, 1889-90, 1900-1901, krigskonjunkturen i 1917 og etterkrigskonjunkturen i 1921.

I disse to årene ble det fløtt over 6 millioner m3 tømmer, med unntak av i 1922 og 1923 holdt tallet seg høyt, over 4 millioner m3 helt til og med 1930, men alt fra midten på 1920-tallet tar forskjellen mellom tømmer avvirket for salg og fløtt virke til å bli betydelig. Det skulle imidlertid ikke bli jernbanen, men lastebilen som ble den store konkurrenten til tømmerfløtingen. Selv om muligheten for tømmer og trelasttransport var av avgjørende betydning for anleggelsen av Hovedbanene og Kongsvingerbanen, var dette mer som et supplement til den tømmertransport som foregikk i vassdragene på Østlandet enn en konkurrent. Hovedbanen erstattet først og fremst den dyre tømmerfrakten med hest og slede mellom Romerike og Christiania, ikke fløting. Det er da først i 1970 at det ble fraktet like mye rundtømmer på jernbanene som det ble fløtt.

Forholdet mellom kvantum skog avvirket for salg og fløtt kvantum gir et bilde av hvor mye tømmer som ble fløtt og hvor mye som ble transportert med jernbane og bil. I 1918-1920 ble 76 prosent av alt tømmer fløtt. Midt på 1930-tallet var prosenten fløtt virke sunket til i underkant av 60, helt til i 1960 holdt den seg i underkant av 50 prosent for så å falle til 10 prosent for femåret 1971-75.

Lastebilen begynte å gjøre seg gjeldende i tømmertransport fra 1930, og i 1950 ble 30 prosent av tømmeret transportert med bil. Snaut 20 år seinere ble 80 prosent av tømmeret levert ved bilvei, og av dette ble 75 prosent transportert direkte til industri. I 1975 ble om lag 95 prosent av tømmeret til tømmermålingsforeningene i Glomma, Haldensvassdraget og Drammensvassdraget levert ved bilvei. Utbyggingen av skogsbilveier som har vært gitt offentlig støtte fra 1936/37, har også bidratt til maskiner kan benyttes i hogsten. Ifølge utvalgstelling for landbruket i 1997 ble halvparten av avvirket kvantum felt og kvistet med hogstmaskin, tallene for fylkene med størst avvirking, Hedmark og Oppland, var 62 prosent. Nær 60 prosent av virket ble fraktet ut av skogen på lassbærer, tallet for Hedmark var nær 80 prosent.

Trelasteksport nådde toppen i 1870

Avvirkningsstatistikk for skogbruket fins først fra 1918. Utførselstallene og oppgavene for fløtt tømmer fra før 1918 blir derfor også benyttet for å gi et bilde av kvantum felt tømmer og hvordan dette har endret seg. Ved siden av fisk og fiskeprodukter var trelast (seinere også cellulose og papir) en viktig eksportvare. Prisen på trelast som ble bestemt av verdenskonjunkturene, var ikke bare avgjørende for fortjenesten til de store trelastfirmaene i Kristiania, Drammen Sarpsborg og Fredrikstad, men også for tusenvis av husmenn og husmannssønner, småbrukere, småbruker- og bondesønner, tjenestefolk og løsarbeidere og deres familier. Dette var folk som var avhengig av at de kunne arbeide som tømmerhuggere fra september til jul, tømmerkjører så lenge snøen lå i skogen og fløtere fra slutten av april og til litt ut på sommeren. Trelastutførselen hadde også stor betydning for utviklingen av den norske handelsflåten, gode priser på trelast ga stor utførsel og som regel høyre fraktrater.

Fra 1800 til 1870 skjedde det flere viktige endringer. For det første nådde trelasteksporten i slutten av 1870 sitt høyeste nivå, vel 2 millioner m3 tømmer, bjelker og planker. Utførsel i denne størrelsesorden ble bare nådd to ganger i det 20. århundret, i 1903 og 1906. En av årsakene til dette var selvfølgelig at tømmer fra 1870-årene i større og større omfang ble industrielt bearbeidet til tremasse, cellulose og papir før det ble eksportert. For det andre viser utførselstallene hvordan Fredrikstad og Sarpsborg i 1857 går forbi Drammen som landets største utskipingshavn for trelast. Denne utviklingen skyter ytterligere fart da de nye damdrevne sagene og høvleriene starter sin produksjon fra januar 1860 da sagbruksprivilegiene ble opphevet. Også Kristiania økte sin betydning som utførselshavn betydelig i dette tidsrommet og passerte Drammen i 1865.

Under høykonjunkturer hadde de store trelasthandlerne vanskeligheter med å transportere virke fra Strømmen og Eidsvold til Christiania. Tidlig i det nittende århundret ble det arbeidet med planer for kanaler og sluser som skulle forbinde Øyern og dermed hele Glommavassdraget med hovedstaden. Kanalplanene ble imidlertid aldri realisert. Da transportproblemet på ny ble akutt under høykonjunkturen i 1840-årene, aktualiserte det ikke kanalprosjektet, men jernbane. Trelasthandlerne med store utgiftene til trelasttransport med hest fra Romerike til hovedstaden, tegnet seg for mange aksjer i jernbanen. Jernbanen mellom Eidsvold og Christiania fraktet 90 000 tonn trelast det første driftsåret, ti år seinere fraktet jernbanen 150 000 tonn, men da var Kongsvingerbanen åpnet, også den ble anlagt med hensyn på transport av tømmer og trelast.

Den sterke økningen i trelasteksporten fra Fredrikstad og Sarpsborg fra 1850 skyldes at det sommeren 1849 ble tatt i bruk slepebåt på Øyeren. Da den såkalte Helgebysteinen i Sarpsfossen, som ødela mye tømmer, ble sprengt bort i 1852 betydde også det en effektiv forbedring av fløtningsforholdene til trelastindustrien ved Fredrikstad.

Fram til om lag 1890 var alt virke som ble fløtt i nedre Glomma skurtømmer. Alt i 1900 var imidlertid vel halvparten av tømmeret cellulosetømmer, og fra 1910 utgjorde skurtømmeret kun en liten del, 10 prosent av tømmeret som ble fløtt. Fra om lag 1885 ble det etablert en rekke tresliperier, cellulose- og papirfabrikker. Da hele denne betydelige næringen ble etablert, var tilgangen på fløtt tømmer avgjørende. Det skal godt gjøres å finne en eneste treforedlingsfabrikk anlagt i denne tida, som ikke ligger ved en elv eller elveminning som skaffet både tilgang på virke og utskipingshavn. Elvene og tømmerfløtingen spilte en stor rolle når det gjaldt etablering av sagbrukene før 1860, men var også en avgjørende faktor bak det bosettingsmønster som dannet seg da den moderne industrien etablerte seg i Norge.

Sosialstatistikk og de "naturgitte rammene" for tømmerfløterne

Arbeids- og lønnsforholdene for skogsarbeidere og tømmerfløtere var tema i det første bindet i en serie studier under fellestittelen "Socialstatistik". Det statistiske Centralbureau hadde i forbindelse med sitt budsjettforslag for 1891/92 fått penger til å ta opp "socialstatistiske Undersøgelser" av Lønningsvilkaarene og Indtægtsforholdene" i "Arbeiderklassen". Intensjonen var at undersøkelsene skulle gi "inngaaende Oplysninger om atskillig praktisk viktige Samfundsspørsmål, om hvilke man for Tiden ingen bestemt Kundskab har."

Tømmerfløternes lønns- og arbeidsforhold ble ikke kartlagt ved en statistisk undersøkelse, men ved at "selve Flødnings- og Lændsearbeidet" ble "personlig iagttaget af vedkommende Funktionær i Bureauet." Han innhentet også oppgaver om arbeidsforhold, lønn og arbeidstid fra "Driftsherrer eller Arbeidsbestyrere, saasom Skoveiere Flødningsinspektører, Lændsbestyrere osv." Det ble også samlet inn opplysninger fra "underordnede Betjente og Arbeidere" som viste seg å stemme godt overens med "de Overordnedes Meddelelser."

Det blir imidlertid ikke gjort rede for hvorfor det ble valgt å begynne akkurat med skogsarbeidere og tømmerfløtere. Publikasjonen bygger "i forkortet Form" på tidligere og samtidige framstillinger om "Flødning i Almindelighed". En framgangsmåte som er lite egnet når hensikten skulle være å belyse samfunnsspørsmål som man ikke hadde "bestemt Kundskab" om. Det blir heller ikke sosialstatistikk av detaljerte beskrivelser av de rent tekniske og praktiske sidene ved det konkrete fløtingsarbeidet i forskjellige lenser, dammer og sidevassdrag. Talloppgavene om lønn og arbeidsforhold publiseres for hver eneste fløter, bare noen steder bearbeides materialet og trekkes sammen til tabeller.

Inntrykket som skapes gjennom den detaljrike gjennomgangen av fløternes arbeidsvilkår, er at disse forholdene ikke var et sosialt spørsmål, men nærmest var bestemt av de naturgitte rammene arbeidet foregikk under. Gang på gang beskrives systemet med entreprenører eller fløterhusbonder som bød på fløtingen, ikke en eneste gang blir det gjort forsøk på å forklare hvorfor dette systemet ble benyttet når det gjaldt fløting. På samme måte beskrives store variasjoner i lønn innbyrdes mellom formennene og mellom arbeiderne, uten at forskjellene blir forklart.

En empirisk undersøkelse av fløternes arbeidsforhold kan heller ikke isolere sitt undersøkelsesobjekt slik det skjer i denne studien som skulle vise seg å bli formativ for mange seinere undersøkelser. Hørte det ikke nettopp med i en sosialstatistisk undersøkelse å sammenlikne fløternes forhold med flere andre grupper av arbeidere og ikke minst undersøke arbeidsgivere som i høyeste grad var med på å skape de økonomiske livsbetingelser for fløterne? Det skjer ikke. I stedet får studien et umiskjennelig preg av empiristisk naturalisme.

Tømmerfløtingen i 1999

Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening ble etablert i 1862, bedriftens representantskapet består av fire tømmerkjøpere og seks skogeiere. Kostnadene til fløtingen dekkes ved at det beregnes en avgift per m3 fløtet tømmer og distanse. Virksomheten har i dag bare som formål å dekke driftskostnadene. Fløtingen er ifølge foreningen miljøvennlig fordi den sparer veiene og fordi det brukes mindre drivstoff per transportert m3 enn ved biltransport.

I Årsberetningen for Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening blir det redegjort for virksomheten i 1999:

Det totale ordinære fløtingskvantum levert ved utslagsplassene i 1999 var 149 151 m³ , det er 23 231 m³ mindre enn i 1998. Gjenliggende kvantum ved årets slutt var større i 1999 enn i 1998, og det er satt av et betydelig beløp i regnskapet ( 1 329 779 kroner e.s.) som skal dekke kostnadene med å fløte gjenliggende tømmer fram til forbrukende industri.

• I 1999 har det vært 13 ansatte med til sammen 11 årsverk sysselsetting. Om lag 2 årsverk er i administrasjonen.
• Mottatt fløtingskvantum gikk ned med om lag 13,5 prosent fra 1998, noe som medførte en tilsvarende nedgang i arbeidsmengden med tømmermottaket på utslagsplassene. Kvantum levert hos kjøperne var høyere enn i 1998, noe som skyldes at vassdraget i perioder benyttes som lagerplass for tømmer. (...)
• Prisene for tømmertransport på bil endret seg noe ulikt for ulike oppdrag i 1999. I gjennomsnitt var økningen om lag 4 prosent. Fløtingens virksomhet konkurrerer med biltransporten, om å tilpasse seg betingelsene for denne virksomheten for å kunne drive rasjonell tømmertransport. Fløtingsprisene ble endret med omtrent samme prosentiske økning som biltransporten, ca. 4 prosent.

Om fløtingen i Skiens distrikt i 1999:

• "Første slep fra Notodden over Heddalsvann på våren gikk 12. april, og dette er tidligere enn ved en normal isvinter. Isforholdene var uproblematiske på høsten, og siste av tømmer innmålt i 1991 gikk fra Notodden 5. januar 2000.
• I 1999 var kvantumet på Nesøya utslagsplass på Notodden 79 682 m³, dette er 13 789 m³ mindre enn året før. Av kvantum kom 22 932 m³ fra Uvdal, Nore, Rollag, Flesberg, Kongsberg og Sandsvær.
• Kvantumet til Aslaksborg utslagsplass var 40 654 m³ i 1999, og dette er en nedgang fra 1998 på 2 515 m³ . Siste slep fra Aslaksborg før isen la seg på Norsjø gikk 10. februar 1999, og første slep etter at Norsjø hadde gått opp igjen på våren gikk 8. april."
• Resultatregnskapet for Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening i 1999 viser driftsinntekter på 6 095 664 kroner og driftskostnader på 6 285 622 kroner, altså et driftsresultat på minus 189 958 kroner. Finansinntekter på 529 464 kroner gjorde at årsresultatet ble 363 485 kroner.
• I Ulefoss distrikt ble det levert 18 574 m³ tømmer til sleping. Det første slepet gikk 13. september og kom fram til Venheimskottet 22. september. "Fløtingen har i mange år hatt "Aksel" stasjonert og i arbeid i Vest-Telemark, men har hatt forholdsvis store kostnader med vedlikehold på båten. Etter å ha vurdert fortsatt drift mot alternativt å ta opp "Triset" som slepebåt også i Vest-Telemark, valgte man å selge "Aksel.""

 

Tabeller:

• Tømmerfløting, etter vassdrag. 1861-1999
• Sysselsatte i fløting. 1876-1985
• Skogavvirkning for salg og tømmerpriser. 1918-1999
• Tømmerpriser. 1878-1947
• Trelasteksport etter utskipingshavn. 1804-1870
• Utførsel av trelast. m3 1836-1990
• Skogsbilveier. 1936-1999

Kilder

• W. Blakstad, Tømmerfløtingen i nedre Glomma gjennem de siste hundre år, Porsgrunn 1939
• Socialsstatistik. I. Arbeids- og Lønningsforhold ved Skovdrrift og Tømmerflødning. Kristiania 1895
• Francis Sejersted, Fra Linnerud til Eidsvold Værk, Den gamle bedrift og den nye tid 1842-1895, bind III, Oslo 1979
• Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening, Årsberetning og regnskap 1999
• Tømmerfløtning 1871-1975, Statistiske analyser; 29
• Tømmerfløting i de norske vassdrag, 1871-1930, Samling av "Tillæg til "Meddelelser fra det statistiske Centralbureau""
• Skogstatistikk 1952-1997
• Ole Jacob Broch, Statistisk Årbog for Kongeriget Norge 1867-1871, Kristiania 1871
• Germud Moren, Julussakonflikten 1927, klassekamp i et bygdesamfunn, Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 1/1980, Arbeiderorganisering og klassekamp på landsbygda

Illustrasjoner:

• Slepebåter, D. Cappelen, Skiensvasdragets fællesfløtningsforening gjennom 50 aar, Porsgrund 1913
• Ferguson traktor, Annonse i Julius Nygaard, Skogalmanakk 1952
• Fra Julussa, Arbeiderbladet, 16.mai 1927