Høy deltakelse i Norden

Vi skal her se på ulike former for deltakelse i samfunnet. Vi ser både på politisk deltakelse og medlemskap i ulike organisasjoner. Deltakelse i organisasjoner kan være en arena for sosial kontakt for mange, men det meste av det sosiale livet foregår likevel ikke i organiserte former. I tillegg til den mer organiserte aktiviteten ser vi derfor også på andre former for sosial kontakt, som kontakt med venner og slektninger.

I 2011 ble det mye snakk om valgdeltakelse i Norge. Det representative demokratiet utgjør kjernen i det norske folkestyret. Hvor mange som bruker stemmeretten, er ett av flere mål på politisk deltakelse. Andre mål kan være medlemskap i politiske partier, deltakelse på politiske møter, kontakt med politikere, underskrivning av opprop og deltakelse i demonstrasjoner. Politisk deltakelse innebærer med andre ord en rekke ting. Den mest utbredte måten å måle det på er likevel valgdeltakelse.

Nærmere to av tre stemte ved siste valg

Oppslutningen ved kommune- og fylkestingsvalg er tradisjonelt lavere enn ved stortingsvalg. Valgdeltakelsen ved kommunevalget i år (2011) var på 64,6 prosent. Dette var en økning i forhold til valgdeltakelsen på 1990- og 2000-tallet, og vi må tilbake til 1991 for å finne en like høy deltakelse (se figur 1). Sett i et noe lenger perspektiv er likevel dette en langt lavere valgoppslutning enn det vi har sett tidligere. Ved fylkestingsvalget i 2011 var valgdeltakelsen 59,2 prosent ( www.valg.no ).

Valgdeltakelsen ved stortingsvalg i årene etter krigen var stabil på rundt 80 prosent, og det var små forskjeller fra valg til valg. Ved stortingsvalget i 1973 gikk imidlertid valgdeltakelsen noe ned. En forklaring på dette var det krysspresset som mange velgere hadde blitt utsatt for ved folkeavstemningen om EU i 1972, samt at partilojaliteten hadde sunket. Denne nedgangen var derimot ikke varig, og ved stortingsvalget i 1977 var valgdeltakelsen tilbake på nær samme nivå som før folkeavstemningen ( Henriksen og Aalandslid 2006 ).

Vi så en ny økning på 1980-tallet da valgdeltakelsen var oppe i 84 prosent ved stortingsvalget i 1985. Valget i 1993 skiller seg ut med spesielt lav deltakelse, da den gikk ned med 7,4 prosentpoeng fra 1989. Fallet i valgdeltakelse ved stortingsvalg har imidlertid ikke vært like stort og dramatisk som vi kan få inntrykk av til tider i norsk presse ( Henriksen og Aalandslid 2006 ). Valgdeltakelsen ved siste stortingsvalg i 2009 var på 76 prosent, noe som likevel er den tredje laveste oppslutning siden 2. verdenskrig, og kun i årene 1993 og 2001 var det en enda lavere valgdeltakelse.

Politisk aktiv også utenom valgdagen?

På samme måte som valgdeltakelsen er også andelen med medlemskap i politiske organisasjoner på vei ned. Data fra levekårsundersøkelsene (videre i artikkelen omtalt som de nasjonale levekårsundersøkelsene, se tekstboks om datagrunnlag) de siste tiårene viser en nedadgående trend både for medlemskap og aktivitet i politiske organisasjoner de siste 25 årene. Tall fra 2007 viser at bare 8 prosent av den voksne befolkningen er medlemmer i partier, 3 prosent regner seg som aktive, og aktiviteten er omtrent likt for begge kjønn (se figur 2).

Andelen av befolkningen som er medlemmer og aktive i politiske partier, er om lag halvert, sammenlignet med nivået fra begynnelsen av 1990-tallet ( Barstad og Hellevik 2004 ). På 1980- og 1990-tallet var det en større andel menn enn kvinner som var medlem av politiske partier, men nedgangen har vært større for menn enn for kvinner, og forskjellene mellom kjønnene er i dag nærmest borte.

Det er 45-66-åringene som både er mest aktive og oftest er medlem av politiske partier. Også en høy andel av dem over 66 år er medlem av politiske partier, men denne aldersgruppen er mindre aktiv. Rundt 10 prosent i de nevnte aldergruppene er medlem av politiske partier, men mens 5 prosent av dem i alderen 45-66 år er aktive, gjelder det bare for 2 prosent av dem over 66 år. Blant personer under 45 år er rundt 5 prosent medlem av et politisk parti, mens 2-3 prosent er aktive.

Hvor aktive er vi i forhold til resten av Europa?

I den årlige europeiske utvalgsundersøkelsen Statistics on Income and Living Conditions (EU-SILC) var det i 2006 en egen modul om sosial deltakelse (se tekstboks). I denne modulen er det blant annet informasjon om hvem som deltar i ulike organisasjonsaktiviteter uavhengig av medlemskap. Spørsmålet i modulen til EU-SILC er mer omfattende enn det man finner i den nasjonale levekårsundersøkelsen. I EU-SILC måler man deltakelse i aktiviteter både til politiske partier og fagforeninger, og man spør om deltakelse uavhengig av om man er medlem eller ikke, mens man i den nasjonale levekårsundersøkelsen kun måler aktivitet for medlemmer av politiske partier.

Selv om det kan se ut til at den politiske deltakelsen er på vei ned i Norge, er vi likevel blant de landene i Europa hvor andelen som deltar i aktivitetene til politiske partier eller fagforeninger er høyest (se figur 3). I europeisk sammenheng har de nordiske landene en langt større andel som deltar i aktiviteter til politisk partier eller fagforeninger. I Norge, Sverige, Finland og Danmark ligger andelen som deltar på slike arenaer på rundt 10 prosent, mens Island er det landet i Europa hvor deltakelsen er høyest, med 15 prosent av befolkningen.

Tilsvarende ser vi at store land som Storbritannia og Frankrike har lave andeler sammenlignet med resten av Europa, knapt 3 prosent av befolkningen har deltatt i aktiviteter til politiske partier eller fagforeninger. Vi ser også at andelen som har deltatt i slike aktiviteter, er lav i mange av landene øst i Europa. En annen undersøkelse basert på det samme datagrunnlaget viser også at en stor del av de ekskommunistiske landene har en lite politisk aktiv befolkning (Lelkes 2010). Samlet i EU (EU27, se tekstboks om landgrupperinger) deltar drøyt 4 prosent i aktivitetene til politiske partier eller fagforeninger.

Gjennomgårende er andelen som deltar i aktiviteter til politiske partier eller fagforeninger, lavere for personer som bor i husholdninger med lavinntekt (se tekstboks). Andelen som har deltatt i slike aktiviteter, er rundt 2 prosentpoeng lavere for personer som bor i husholdninger med lavinntekt, sammenlignet med dem som ikke har lavinntekt. Vi ser likevel noen unntak, og forskjellene er større i de nordiske landene der også aktiviteten totalt er høyere.

I Norge deltar 5 prosent av personer med årlig lavinntekt i aktiviteter til politiske partier eller fagforeninger, mens andelen blant personer som ikke har lavinntekt, er på 11 prosent. Unntaket blant landene med en høy andel som deltar i slike aktiviteter, er Danmark. I Danmark er personer i husholdninger med lavinntekt mer aktive enn personer som ikke har lavinntekt, henholdsvis 12 og 14 prosent.

Flere er medlem av en humanitær organisasjon enn et politisk parti

Det finnes også andre måter å engasjere seg i samfunnsspørsmål som ikke nødvendigvis har en partipolitisk tilknytning. I de nasjonale levekårsundersøkelsene er det også spørsmål om medlemskap og aktivitet i humanitære organisasjoner. I 2007 var 16 prosent medlem i en humanitær organisasjon i Norge, mens 5 prosent sa at de var aktive i en slik organisasjon. På samme måte som ved medlemskap i politiske partier er det også her en medlemskapsnedgang. Kvinner er, oftere enn menn, både medlem av og aktive i en humanitær organisasjon.

I EU-SILC er det også oversikt over tilsvarende aktiviteter. Her finner vi informasjon om andelen som har deltatt i aktivitetene til humanitære eller veldedige organisasjoner, uavhengig av medlemskap. Norge er også her blant landene i Europa med størst aktivitet (se figur 4). I undersøkelsen svarer 13 prosent at de har deltatt i aktiviteter til humanitære eller veldedige organisasjoner, og de aller yngste og eldste er de som er mest aktive. Samlet i EU ligger deltakelsen i slike aktiviteter på rundt 7 prosent. De nye medlemslandene i EU har samlet sett den klart laveste andelen, mens alle de nordiske landene har en høyere aktivitet enn gjennomsnittet i Europa. Gjennomgårende finner vi at kvinner er mer aktive enn menn.

Idrett - folkebevegelse nummer én

Idrett er den desidert vanligste organisasjonsformen her til lands, og hver fjerde nordmann var medlem av et idrettslag i 2007, og i underkant av hver femte oppgir at de var aktive. I motsetning til andre organisasjonstyper har andelen som både er medlem og aktiv vært stabil siden 1997, og ser vi enda lenger bakover i tid er det faktisk en økning i andelen i befolkningen som er aktive i idrettslag. I 1980 var 15 prosent aktive i idrettslag, denne andelen steg til 18 prosent på begynnelsen av 1990-tallet og har ligget stabilt på dette nivået frem til i dag. Menn er mer aktive enn kvinner, og i 2007 var 22 prosent av den mannlige befolkningen i alderen 16-79 år aktive i et idrettslag, tilsvarende for kvinner var 14 prosent. Det er først og fremst andelen kvinner som har økt. Andelen menn som er aktive i idrettslag, er stabil gjennom hele perioden 1980-2007.

I EU-SILC er det data på hvor stor andel som har deltatt i aktiviteter til fritidsgrupper eller organisasjoner, uavhengig av om de er medlem av en slik organisasjon. I Norge tilsvarer dette om en enten har deltatt i aktivitetene til idrettslag eller -forening, friluftslivsorganisasjoner eller hobbyforeninger, kunstforening, teatergruppe eller musikkforening, kor, eller korps. Dette omfatter dermed mye mer enn bare idrett.

Det er en større andel i Norge, sammen med resten av Norden, som deltar i aktiviteter til fritidsgrupper eller organisasjoner, enn Europa samlet (se figur 5). Ser vi bort fra Danmark som har en noe lavere aktivitet, svarer opp mot fire av ti at de har deltatt i slike aktiviteter. For hele EU er andelen halvparten av dette. I de nye medlemslandene deltar færre enn en av ti i aktiviteter til fritidsgrupper eller organisasjoner.

Menn deltar gjennomgående i større grad enn kvinner, yngre deltar mer enn eldre, mens de med lav inntekt deltar i mindre grad enn andre. I Norge deltar 29 prosent av personer i husholdninger med lavinntekt i aktiviteter til fritidsorganisasjoner, og for personer som ikke bor i husholdninger med lavinntekt, er tilsvarende andel 39 prosent.

Nordmenn deltar mindre i religiøse aktiviteter

Religionens rolle og hvor sentral den er i samfunnet kan være påvirket av tradisjon og grad av sekularisering. Tradisjonelt er det vanlig å tenke seg at religionens rolle er svekket i det moderne samfunnet, men også at det er forskjeller mellom ulike trosretninger og religioner. Ifølge den nasjonale levekårsundersøkelsen i 2007 var bare 7 prosent medlemmer, og 5 prosent var aktive i en religiøs forening her til lands. Det er små forskjeller mellom kjønnene. Vi ser derimot at blant dem som er medlemmer, er unge og gamle mest aktive. 8 prosent i alderen 16-24 år og 9 prosent av personer 67 år og eldre er aktive i den religiøse foreningen de er medlem i.

I EU-SILC er det oversikt over hvem som har deltatt i aktivitetene til kirker, menigheter eller andre religiøse organisasjoner uavhengig av om de er medlem av en slik organisasjon. Vi finner relativt store forskjeller mellom de europeiske landene. Mange av de landene som har lav deltakelse i andre typer organisasjoner, har høy deltakelse i aktiviteter til kirker, menigheter eller andre religiøse organisasjoner. Noe av bakgrunnen til dette kan nok være at det er forskjellig fra land til land hva slags aktiviteter som arrangeres i religiøse settinger. I noen land er det nok slik at mer av organisasjonslivet og andre aktiviteter som ikke nødvendigvis er religiøse i seg selv, blir arrangert i kirken.

I de nye EU-medlemslandene har 38 prosent av befolkningen deltatt i aktiviteter til kirker, menigheter og så videre de siste tolv månedene. I hele EU er den tilsvarende andelen 20 prosent, mens dette gjelder for13 prosent i Norge (se figur 6). I motsetning til andre typer organisasjonsaktivitet finner vi også at personer i husholdninger med lavinntekt er like aktive eller mer aktive enn personer som ikke har lav inntekt. Kvinner er gjennomgående mer aktive enn menn, og eldre er mer aktive enn yngre i de fleste land.

Få mangler en fortrolig venn

Til nå har vi sett på ulike typer organisert sosial kontakt, men mye av det sosiale livet foregår utenom organiserte former. Kontakt med andre, både familie og venner, er viktig for den enkelte. Det har ikke bare med trivsel og velvære å gjøre. Vi vet at personer som mangler en fortrolig venn, oftere har svekket psykisk helse enn andre ( Barstad 1997 ).

Aleneboende er en gruppe vi ofte ser litt ekstra på i forbindelse med sosial kontakt. I løpet av de siste tiårene har vi sett en endring i form av at unge utsetter etablering av familie, samtidig som de flytter tidligere ut fra foreldrehjemmet. Ser vi dette i sammenheng med en økning i samlivsbrudd, er vi inne på de viktigste årsakene til at andelen aleneboende har økt ( Andersen 2006 ).

I 1980 bodde drøyt en av åtte personer i den voksne befolkningen 16 år og over alene. I dag gjelder dette i underkant av en av fire, og andelen aleneboende ser ut til å ha stabilisert seg etter tusenårsskiftet. Aleneboende er ikke noen ensartet gruppe. Menn og kvinner bor alene i omtrent like stor grad, men det er klare kjønnsforskjeller etter alder (se figur 7). Unge menn bor oftere alene enn unge kvinner. De eldste bor likevel oftest alene uansett kjønn, og andelen er spesielt høy blant de eldste kvinnene ( Normann 2009 ).

Det har tidligere vært påvist at eldre og aleneboende er de som oftest mangler en fortrolig venn, og slik er det også i 2008. Blant aleneboende gjelder dette 8 prosent, og andelen øker jevnt med alder. Blant de yngste (16-24 år) er det knapt 2 prosent som mangler en fortrolig venn. Det kan også synes som om det er vanskeligere for menn å få fortrolige venner enn det er for kvinner. I underkant av 7 prosent av mennene svarte i 2008 at de manglet en fortrolig venn, mens det gjaldt drøyt 3 prosent av kvinnene.

Tre av fire har ukentlig kontakt med venner

I løpet av 1990-tallet gikk tiden nordmenn brukte på sosialt samvær ned, ifølge tidsbruksundersøkelsen fra 2001. En ny tidsbruksundersøkelse som vil bli publisert på i starten av 2012, vil vise oss om trenden fortsetter.

Selv om tiden vi tilbringer sammen med våre venner har gått ned, har de aller fleste voksne nordmenn fremdeles hyppig kontakt med venner (se tekstboks). Ni av ti voksne har gode venner utenom familie på stedet der de bor, og i tillegg har 8 prosent venner andre steder ifølge den nasjonale levekårsundersøkelsen. Drøyt 70 prosent har ukentlig kontakt med venner. Knapt 2 prosent har ingen gode venner, verken på bostedet eller andre steder. Andelen uten gode venner er dermed noe lavere enn andelen som mangler en fortrolig venn. Selv om bare 2 prosent mangler en god venn, mangler så mange som 6 prosent månedlig kontakt med venner ( Normann 2009 ).

I EU-SILC 2006 er det også spørsmål om hvor ofte en var sammen med venner på fritiden. I hele EU er 58 prosent ukentlig sammen med venner, og 10 prosent mangler månedlig kontakt. 67 prosent har ukentlig kontakt i Norge, det samme nivå som de andre nordiske landene (se figur 8). Det kan se ut til at vennekontakten er noe lavere i østeuropeiske land. Andelen med ukentlig kontakt er 47 prosent for de nye EU-landene samlet.

I de fleste land har kvinner og menn nesten like hyppig kontakt med sine venner, mens yngre har hyppigere samvær med sine venner enn eldre. Blant de aller yngste (16-17 år) oppgir opp mot 70 prosent at de er med venner daglig på fritiden. Motsatt er mellom 10 og 20 prosent blant eldre over 65 år sammen med venner daglig. Det er en liten tendens til at de med lav inntekt har en større andel som er i ukentlig kontakt med sine venner, enn de som ikke bor i husholdninger med lavinntekt. Blant dem med lav inntekt er det en relativt stor andel unge personer, så en del av disse forskjellene skyldes nok dette. Denne gruppen har på den annen side også en større andel som mangler månedlig kontakt med venner.

De fleste er jevnlig sammen med slektninger

Familiekontakten har holdt seg stabil de siste årene. Omtrent tre av fire har månedlig kontakt med foreldre, viser tidligere undersøkelser ( Sandnes 2007 ). Basert på data fra 2008 ser det ut til at denne trenden fortsetter. Blant dem som har foreldre i live, har 78 prosent kontakt minst en gang i måneden. Menn og kvinner har like ofte foreldrekontakt, mens unge under 25 år naturlig nok har oftere kontakt enn andre, siden mange av dem bor sammen med foreldre. Aleneboende har noe sjeldnere enn andre kontakt med foreldre (Normann 2009).

I EU-landene, unntatt nye medlemsland, er 56 prosent ukentlig sammen med slektninger. I nye medlemsland er den tilsvarende andelen 45 prosent (se figur 9). I de nordiske landene er det islendingene som er mest sammen med sine slektninger, og her svarer 71 prosent at de er sammen med sine slektninger ukentlig ifølge EU-SILC. I Norge er 56 prosent av befolkningen sammen med slektninger ukentlig, samme andel som for hele EU, unntatt nye medlemsland.

Danmark er det nordiske landet der innbyggerne er sjeldnest sammen med sine slektninger, og rundt 10 prosentpoeng færre har ukentlig kontakt med slektninger. I en annen analyse av samme datagrunnlag fant man at det ikke er så stor forskjell mellom de ulike europeiske landene i om en har kontakt med slektninger, men at det er større forskjeller når en ser på intensiteten i hvor ofte man er sammen med slektningene sine (Lelkes 2010).

Blant personer i husholdninger med lavinntekt i de nye EU-landene finner vi at hele en av fire har sjeldnere enn månedlig kontakt med slektninger. Den tilsvarende andelen er drøyt en av ti i EU (unntatt nye medlemsland) og en av tjue i Norge. Jevnt over har kvinner mer kontakt med slektninger enn menn.

Kvinner har flere de kan stole på

Kontakt med venner og familie kan innbære ulike grader av nærhet, fortrolighet og tillit. Ikke alle venner eller familiemedlemmer er likestilte, og det er ikke sikkert at vi virkelig stoler på at alle stiller opp for oss hvis det virkelig blir nødvendig. For de fleste av oss er det samtidig avgjørende viktig å ha noen vi vet stiller opp for oss hvis vi får problemer, bryr seg om det vi gjør og gjerne hjelper oss med ulike gjøremål dersom vi trenger det.

Tidligere analyser har vist at dette påvirker den psykiske helsen. Vi har tre spørsmål som forsøker å fange opp dette i levekårsundersøkelsen, den såkalte Oslo-3-skalaen (Meltzer 2003). Skalaen bygger på tre spørsmål: antall personer som står en nær, og som man kan regne med ved personlige problemer; grad av deltakelse og interesse fra andre; i hvilken grad det er lett eller vanskelig å få praktisk hjelp fra naboer.

I 2008 svarte knapt 2 prosent av den voksne befolkningen i Norge at de mangler noen de kan regne med dersom de får store personlige problemer, og da har vi regnet med nære familiemedlemmer. Dette er samme andel som i 2005. Det er knapt forskjell mellom kvinner og menn når det gjelder andel som mangler en de kan regne med, men kvinner har noen flere de virkelig stoler på. Det samme gjelder unge personer, som oftere enn eldre har flere de kan regne med. 3 prosent av aleneboende mangler noen de kan regne med ved personlige problemer, og selv om dette er noe høyere enn i befolkningen ellers, er forskjellen for liten til å være helt sikker ( Normann 2009 ).

De aller fleste har noen de kan be om hjelp

I EU-SILC 2006 er det spørsmål om en kan be slektninger, venner eller naboer om praktisk hjelp dersom en skulle trenge det. Dette er et relativt vidt spørsmål, hvor man ikke skiller mellom slektninger, venner eller naboer. De aller fleste har noen de kan be om hjelp, men det er likevel 14 prosent i hele EU som ikke har noen de kan be om praktisk hjelp. Andelen som ikke har noen de kan be om praktisk hjelp, er halvparten så stor i de nye medlemslandene som i resten av EU-landene. I nye medlemsland har 8 prosent ingen de kan be om praktisk hjelp, mens den tilsvarende andelen er 16 prosent i de resterende EU-landene.

I de nordiske landene er det færre som ikke har noen de kan be om praktisk hjelp. I Norge er andelen 6 prosent, mens Island er det landet der det er færrest (2 prosent) som ikke har noen de kan be om praktisk hjelp. Personer i husholdninger med lavinntekt oppgir i større grad at de ikke har slektninger, venner eller naboer de kan spørre om dette. Gjennomgående er andelen som ikke har noen de kan be om praktisk hjelp, 5 prosentpoeng høyere for dem med lav inntekt enn for dem som ikke har det.

Vi har sett at både den politiske deltakelsen og organisasjonsdeltakelsen i Norge er på vei ned, men vi er likevel mer aktive enn mange andre europeiske land. Når det gjelder religiøse aktiviteter, er nordmenn på den annen side mindre aktive enn innbyggerne i mange andre land. Videre er det få som mangler en fortrolig venn, og mange har ukentlig kontakt med både venner og slektninger.

Referanser

Andersen, Arne (2006): «Aleneboendes demografi», i Mørk, Eiliv (red.) Aleneboendes levekår , Statistiske analyser 81 , Statistisk sentralbyrå.

Barstad, Anders (1997): Psykisk helse: Fortrolighet forebygger? Samfunnsspeilet 2/1997 , Statistisk sentralbyrå.

Barstad, Anders og Ottar Hellevik (2004): På vei mot det gode samfunn , Statistiske analyser 64 , Statistisk sentralbyrå.

Henriksen, Kristin og Vebjørn Aalandslid (2006): Politisk deltaking: Vi deltar mindre enn før - eller bare på en annen måte? Samfunnsspeilet 5/6, 2006 , Statistisk sentralbyrå.

Lelkes, Orsolya (2010): Social participation and social isolation, i Atkinson A. and Eric Marlier (red.) Income and living conditions in Europe , Eurostat Statistical books.

Meltzer, H (2003): Development of a common instrument for mental health, I Noviskov & Gudex (red.) EUROHIS: Developing Common Instruments for Health Surveys. Amsterdam: IOS Press.

Normann, Tor Morten (2009): Mest familie- og nabokontakt på bygda, Samfunnsspeilet 5/6, 2009 , Statistisk sentralbyrå.

Rørvik, Therese (2008): Samordnet tverrsnittsundersøkelse 2008 - Tverrsnittsundersøkelsen. Tema: Boforhold. Dokumentasjonsrapport. Notater 2008/37 , Statistisk sentralbyrå, Oslo/Kongsvinger.

Sandnes, Toril (2007): De fleste har en fortrolig venn, Samfunnsspeilet 5-6/2007 , Statistisk sentralbyrå.

Wilhelmsen, Marit (2009): Samordnet tverrsnittsundersøkelse 2008 - Tverrsnittsundersøkelsen. Dokumentasjonsrapport, Notater 2009/40 , Statistisk sentralbyrå.

Tabeller:

• Sosiale indikatorer - 11. Sosial og politisk ledelse