Husflidens utbredelse

Husfliden ble delt i mannsarbeid, som var snekkerarbeid, smedarbeid og skomakerarbeid, og kvinnehusflid, som var spinning, veving, strikking og søm. Tidligere undersøkelser hadde konsentrert seg om handelshusfliden, denne gangen ble det lagt vekt på å registrere husfliden som dekket husholdningens behov. Derfor gjaldt undersøkelsen bare de "befolkningsklasser hos hvem naturalhusholdningen tidligere har hers-ket". Hensiktene favnet bredt: "Den norske landbefolkningens overgang fra naturalhusholdning til pengehusholdning har hatt den mest dyptgående innflydelse både på dens levesett og også på dens opfatning av ting og forhold, og det er meget viktig å kunne bringe på det rene hvor langt denne overgang til pengehusholdning er kommet i de forskjellige deler av landet".

Husflidens utbredelse skulle tjene som barometer for hvor utbredt pengehusholdningen var på landsbygda. Resultatene kunne til en viss grad sammenlignes med en undersøkelse gjennomført i 1903 og med Eilert Sundts beskrivelse av husfliden på landsbygda fra 1867.

Utbredelsen av skomakerarbeidet viste "hvor sterkt det fabrikksydde skotøi har trengt inn på landsbygden, og hvor sjelden det er at sko lages av forbrukeren selv". Det var fremdeles vanlig at bøndene skodde hesten sin selv, men annet smiarbeid var uvanlig. Nytilvirking av redskap, husgeråd og kjøreredskaper hadde også gått sterkt tilbake, mens reparasjon av "de simpleste arbeidsredskap som skaft, selepinner, river" var vanlig. Derimot var husgeråd "fortrengt av redskap av annet stoff enn tre (blikktøi kommer istedenfor trekjørler osv.)" og ble derfor i liten grad tilvirket på gårdene i 1920. Også spinning og veving spilte "en meget liten rolle". Tilbakegangen for "husvevingen" var "voldsom". Der-imot holdt spinning av strømpegarn og strikking seg bra oppe. Det ble likevel slått fast at "utviklingen hen-imot en fullstendig pengehusholdning" på landsbygda var "kommet langt" i 1920, men at forholdene var "overordentlig forskjellige" og at det var nødvendig "å gå til en geografisk gruppering av opgavene".

Det ble ikke ansett for tilstrekkelig å analysere herredene bare etter fylke. Det ble laget et skille som tok hensyn til om kommunikasjonene var "godt utviklet", for dette ble ansett som en betingelse for å drive "handelsbruk". Herredene ble gruppert i flatbygder, skogsbygder og fjellbygder. Husfliden spilte en helt underordnet betydning i flatbygdene, var noe mer utbredt i skogsbygdene og var "mest utpreget i fjellbygdene". Men også når det gjaldt fjellbygdene var det interessante forskjeller. Det viste seg at i Hedmark var husfliden mindre utbredt i fjellbygdene enn i Oppland, Buskerud og Telemark. Det ble forklart ved at jernbanen tidligere hadde "nådd op til fjellbygd-ene" i Hedmark enn i Buskerud.

Undersøkelsen konkluderte med at "den gamle bondehusholdning" i stor grad var oppløst, og at denne oppløsningen hadde tiltatt under den første verdenskrigen. Gunnar Jahn, som analyserte tallene, ville imidlertid ikke betrakte det "utelukkende som et tap". Tvert imot advarte han mot at den som studerte "tidligere tids natural- og bondehusholdning" hadde lett for å se den i "romantikkens skjær" og glemme "hvor uendelig smått folk utover den norske landsbygd levet den gang naturalhusholdningen var enerådende". Pengehusholdningen hadde gitt folk "et rikere utkomme."

 

Kilder:

Nogen oplysninger om husflidens stilling på den norske landsbygd i året 1920, Statistiske Meddelelser nr. 8 1922.