Økonomisk utvikling og verdiskaping

Det økonomiske begrepsapparatet var lite utviklet og de statistiske observasjonene om økonomien spredte og usystematiske. På den tiden fantes ikke apparatet til å lage hendige samletall som bruttonasjonalprodukt (BNP) og tallmateriale for å estimere arbeidsledighetsnivå. Noe samlet mål på prisutvikling som for eksempel konsumprisindeksen, fantes heller ikke. For hundre år siden var altså flere av nåtidens mest sentrale makroøkonomiske variable ikke med i den økonomiske verktøykassen.

Norsk økonomi om hundre år i 1905

La oss likevel foreta den tankeleken at noen av datidens økonomer, utrustet med dagens økonomiske apparat, men uten kjennskap til perioden 1905-2005, ble intervjuet om de økonomiske framtidsutsiktene for den nyopprettede staten Norge. Hva ville de si? Hva ville de ha spådd om utviklingen til Norges bruttonasjonalprodukt - altså verdien av all norsk økonomisk aktivitet, summen av alt vi skaper av varer og tjenester? Kanskje ville de ha tatt en titt bakover, ut fra en tro på at de neste hundre år ville likne på utviklingen i fortiden? En slik øvelse - ekstrapolering i fagterminologien - innebærer en enkel forlengelse av en observert utvikling. Siden tallene for 1805-1905 ikke fantes, ville økonomene måtte ha gjettet. Anta at de hadde gjettet noenlunde riktig på realinntektsutviklingen (målt ved BNP i faste priser) per innbygger i den foregående generasjonen, det vil si fra 1870 til 1905. Den var om lag 1 prosent per år. Hvis de hadde ekstrapolert denne veksten i hundre år, skulle vi altså ha hatt et BNP per innbygger i 2005 som var 2,7 ganger høyere enn i 1905. Tallene i dag antyder at den årlige realinntektsveksten har vært 2,7 prosent per år de siste hundre årene.¹⁾ I 2005 er realinntekten per innbygger mer enn 14 ganger nivået i 1905!²⁾ Ingen ville ut fra historiske erfaringer ha trodd at en slik eventyrlig vekst i inntekter var mulig. I et langt historisk perspektiv er faktisk selv 1 prosent vekst ganske høyt.

Sverige var i 1905 en politisk og økonomisk storebror, med klart høyere inntektsnivå enn Norge. De fleste ville trolig ha tippet at Sverige i lang tid ville ligge i forkant av Norge. Med et optimistisk anslag - i tråd med tidens patriotiske ånd - ville økonomiske kommentatorer da kanskje ha sagt at Norge om hundre år, i 2005, ville ha klatret opp over midten i Europa, og ha tettet noe av gapet til Sverige. Hvis du hadde hevdet at Norge om hundre år ville ha klatret opp til posisjonen blant verdens tre rikeste land og lå langt foran Sverige i verdiskaping per hode og per time, ville neppe noen ha trodd på deg. Likevel er det siste en kortfattet beskrivelse av Norges økonomiske posisjon i dag i 2005; et utfall så usannsynlig at ingen ville ha tenkt på det i 1905. Hva skjedde?

Denne artikkelen beskriver med tall når Norges BNP skjøt fart og skisserer noe av bakgrunnen til hvorfor det gikk som det gikk. Vi sammenlikner med Sverige, og skal forsøke å underbygge at Norge har hatt noe flaks, men at norsk økonomisk politikk også i hovedsak har vært fornuftig. Mye av vår suksess er fruktene av god strategi.

I neste avsnitt legger vi fram tall som oppsummerer norsk økonomisk aktivitet de siste hundre år. Siden vårt formål er å sammenlikne utviklingen i Norge og Sverige i perioden 1905-2005, faller det naturlig å stille opp tall for økonomisk aktivitet for begge land. Deretter risser vi grovt hvordan det er mulig å tolke denne utviklingen. Se for øvrig også artikkelen om næringsutviklingen i de to landene i den samme perioden (Skoglund 2005).

Vekstperiode fram til 1920

I 1905 var Norge et ganske fattig land i Europas periferi. Selv Sverige var blant de fattigere land i Europa på denne tiden, og vårt inntektsnivå var kun to tredjedeler av det svenske. I Vest-Europa var det bare land som Portugal og Hellas som hadde klart lavere inntektsnivå enn oss. Danmark hadde enda litt høyere inntektsnivå enn Sverige (og har det fremdeles), mens Finland hadde 10 prosent lavere inntekt per innbygger enn Norge. I det hele tatt var Norden en utkant av Europa med et inntektsnivå som ikke virket forlokkende, og den store emigrasjonen fra Norge kan i noen grad forstås på denne bakgrunn. Hadde Norge vært rikt, ville emigrasjonen ha vært lavere. Storbritannia var i ferd med å miste sin status som landet med det høyeste inntektsnivået til sine tidligere oversjøiske kolonier som Australia, New Zealand og USA.³⁾

Som det framgår av figur 1, hadde Norge i årene like før 1905 tapt i relativ inntekt i forhold til Sverige. årene like etter 1905 og fram til utbruddet av den første verdenskrig, ble derimot en sterk vekstperiode i norsk økonomi. Mellom de to høykonjunkturårene 1902 til 1920 vokste BNP per innbygger i Norge med 2 prosent hvert år i gjennomsnitt. Et typisk eksempel på hva som skjedde i denne perioden, var etableringen av Norsk Hydro i 1905. Utenlandsk kapital kombinert med norske naturressurser ga grunnlaget for etablering av ny industri og ikke minst eksportnæringer som bidro til omstillinger av næringsstrukturen og derigjennom til økonomisk vekst. Det var en sterk utbygging av fossefall og kraftproduksjon. Den nye industrien skapte en stor arbeiderklasse, og en ny sosial struktur ble gradvis etablert. Nye institusjoner ble opprettet på flere områder i samfunnet, og nye elementer i velferdsstaten ble utviklet. Innføring av allmenn stemmerett endret partistrukturen og politikken. Disse trekkene gjaldt også i Sverige, men utviklingen der startet tidligere, og veksten i svensk økonomi var litt større enn i Norge i tiårene før 1905.

Selv om Norge og Sverige var nøytrale under den første verdenskrig, ble landene rammet av krigen, og Sverige opplevde en økonomisk stagnasjonsperiode fra 1910-1920, mens veksten i Norge fortsatte, bare avbrutt av en liten nedgang i de siste årene av den første verdenskrig. Derfor hentet Norge inn mye av inntektsforskjellen mellom de to landene i disse årene.

Turbulente mellomkrigsår

Perioden fra 1920 og fram til utbruddet av den annen verdenskrig var en periode med stor økonomisk og politisk turbulens i Norge. Likevel var den underliggende økonomiske veksten i mellomkrigstiden meget høy i et historisk perspektiv. I Norge vokste realinntekten per innbygger med vel 2,5 prosent per år i gjennomsnitt. I Sverige var veksten vel 3 prosent per år. Begge landene opplevde kraftige konjunkturmessige tilbakefall på begynnelsen av 1920-tallet og på begynnelsen av 1930-tallet. Inflasjon og deflasjon vekslet om hverandre, og gjelds- og bankkriser skapte store problemer både for enkeltmennesker og samfunnet som helhet. I perioder var arbeidsløsheten meget stor, og en stor andel av befolkningen var da avhengig av fattigstøtte. Høye barnekull fra årene rundt århundreskiftet, kombinert med lavere utvandring, økte ledigheten til tross for gjennomgående høy økonomisk vekst.

Dette ga seg også politiske utslag, og Norge hadde ti ulike regjeringer fra 1920 til 1935. Gjennom 1930-tallet ble det på flere områder etablert et nytt institusjonelt regime i det norske samfunn. Det gjelder for den økonomiske politikken i snever forstand, eksempelvis at Norge forlot gullstandarden i 1931 og gjennomførte en kraftig devaluering av kronen som bedret konkurranseevnen og stimulerte industrien. Det skjedde en betydelig kartellisering i næringslivet. Treforedlingsindustrien lagde prisavtaler med svenske og finske produsenter som senere ble utvidet til et europeisk kartell. Tollsatsene økte og det ble drevet store «kjøp norsk»-kampanjer. Videre bidro hovedavtalen i arbeidslivet til at de store arbeidskonfliktene fra årene før avtok i omfang. I det hele tatt ble det etablert en rekke nye institusjoner som kom til å prege den økonomiske utviklingen i hele andre del av det tjuende århundre. I Sverige skjedde denne prosessen noe tidligere enn i Norge, og kan være en av grunnene til at Sverige klarte seg så godt gjennom mellomkrigstiden.

Det at pengepolitikken ble frikoblet fra gull var et stort framskritt. Det åpnet for at pengepolitikken kunne bidra sammen med annen økonomisk politikk til konjunkturstabilisering. Og krisen i Norge på 1930-tallet ble da også mye mer moderat enn i land som USA og Tyskland, selv om ledigheten også var høy i Norge. Landene som kvittet seg med sine «gyldne fjær» - for å sitere den berømte britiske økonomen John M. Keynes - ga dem nye muligheter for å forfølge aktiv konjunkturstyring.

Fortsatt bak Sverige i 1970

Mens Sverige klarte å opprettholde sin nøytralitet under den annen verdenskrig, var dette umulig for Norge. Derfor utviklet de to landene seg svært ulikt i perioden 1939-1945. I Sverige økte BNP per innbygger med om lag 10 prosent i løpet av krigen, mens de norske inntektene falt noe mer enn dette. Etter at den første gjenoppbygging av Norge var gjennomført, var vi falt tilbake til et inntektsnivå i forhold til Sverige som tilsvarte det vi hadde i 1905. Den annen verdenskrig satte åpenbart Norge mye tilbake relativt til Sverige, men det var andre europeiske land som ble mye hardere rammet av krigen enn Norge.

Perioden fra slutten av 1940-tallet og fram til 1973/74 var en tid med høy økonomisk vekst i hele den industrialiserte verden. Norge og Sverige skilte seg ikke ut her, og inntektsveksten per innbygger var over 3 prosent hvert år. Fortsatt var Norges inntektsnivå klart lavere enn i Sverige. Etter to generasjoner med nasjonal selvstendighet, hadde vi ikke klart å ta noe særlig innpå svenskene.

Fra begynnelsen av 1970-tallet endret den historiske utviklingen seg betydelig for norsk økonomi. I 1970 hadde Norge et BNP per innbygger som var 10 prosent lavere enn gjennomsnittet for landene i organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), og nesten 30 prosent lavere enn Sverige. I løpet av 1970-tallet passerte vi OECD-snittet, og i løpet av 1980-tallet hentet vi stort sett inn Sveriges forsprang. Til tross for nedgangen i norsk økonomi på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, med bankkrise og høy arbeidsledighet som en mørk sky på den økonomiske himmel, styrket Norge sin relative økonomiske posisjon internasjonalt. Gjennom 1990-tallet vokste vårt relative inntektsnivå kraftig både i forhold til Sveriges og i forhold til OECD gjennomsnittet. Hundre år etter 1905 har Norge om lag 30 prosent høyere BNP per innbygger enn Sverige. å skulle gi en uttømmende forklaring på dette, er svært krevende. Det er imidlertid neppe noen tvil om at Norges naturressurser og denne gangen våre petroleumsforekomster, har spilt en stor rolle. Men selv om vi har hatt flaks, har vi også utnyttet mulighetene godt.

God forvaltning av oljeressursene

Oljeproduksjonen på norsk kontinentalsokkel startet i 1971, og i løpet av 1970-årene investerte Norge stort for å bygge opp en oljeutvinningskapasitet i Nordsjøen. Dette ga først økt norsk verdiskaping i form av det løftet som selve oppbyggingen innebar. Deretter bidro utvinningen til at den økonomiske aktiviteten i Norge stadig økte i verdi ettersom olje og gass var så høyt priset internasjonalt. En rekke forfattere har imidlertid pekt på at ressursgaver kan utvikle seg til å bli en forbannelse snarere enn en velsignelse for et land. Kamp om rikdommene kan snu vekst til stagnasjon. Videre vil utbygging av utvinningskapasitet kreve at arbeidskraft overføres fra andre sektorer til ressurssektoren, og at bruk av ressursinntektene innenlands presser opp lønningene når økonomien ikke har flere ledige arbeidere. Dette innebærer en nedbygging av andre konkurranseutsatte virksomheter, og kan innebære problemer for landet når ressursinntektene avtar. Da må annen virksomhet bygges opp igjen. En slik tilpasningsutfordring kan gå over til det økonomer kaller Hollandsk syke⁴⁾ når den ikke håndteres på en god måte. Norge ser foreløpig ut til å ha klart å løse disse utfordringene ganske bra tatt i betraktning hvor store petroleumsinntekter vi har. Internasjonalt trekkes Norge nå fram som et eksempel på hvordan man først ved å investere tungt, for deretter å høste fruktene av eksportinntekter, kan opprette institusjoner og regler for å skjerme økonomien fra uønskede virkninger av slike enorme eksportinntekter. Dette har vært en bevisst økonomisk politikk fra Norges side, så hellet har vært kombinert med en evne og vilje til å gripe de sjansene som bød seg, på en fornuftig måte.

Avsluttende merknader

Norges nivå på BNP per innbygger var beskjedent i 1905. Norge lå bak sine rikere naboer, og få - om noen - observatører i 1905 trodde vel at Norge ved hundreårsjubileet for sin selvstendighet skulle være blant verdens aller rikeste nasjoner. Men i løpet av 1900-tallet klarte Norge først å innhente sine naboer, for deretter å storme forbi. I 2005 er Norges BNP per innbygger helt i verdenstoppen.

Hvordan vil økonomene beskrive de neste hundre år når de skriver sin historie i 2105? Det kan selvsagt ingen si. Kanskje vil de mene at deres hundreårsblikk inneholdt like mange overraskende momenter som vårt, og kan hende vil noen av dem være av negativ karakter. Det er for eksempel grunn til å tro at siden petroleumsressursene er begrensede fra naturens side, vil det legge en demper på den økonomiske veksten i dette århundret. Likevel er det lov i et jubileumsår å påstå at norsk økonomi har et godt utgangspunkt. Vi har både høy arbeidsstyrke og høy sysselsetting blant dem som er i arbeidsstyrken samt en effektiv innsats blant dem som er sysselsatt. Vi har velfungerende institusjoner på mange områder som gjør at effektiviteten av ressursinnsatsen er høy i internasjonalt perspektiv. De siste hundre år har åpnet muligheten for at de neste hundre blir virkelig gode. Men et tilbakeblikk på de siste hundre årene, viser også at mange land som var på inntektstoppen i verden i 1905, har falt langt tilbake. Det er derfor ingen grunn til å ta vårt relative inntektsnivå for gitt.

Kilder:

Eichengreen, B. (1996): Institutions and Economic Growth: Europe after World War II, in N. Crafts and T. Toniolo (red.): Economic Growth in Europe since 1945, New York: Cambridge University Press, s. 38-72.

Barth, E. og K. O. Moene (2000): Er lønnsforskjellene for små? I NOU 2000: 21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping , s. 510-526.

Grytten, O. H. (2003): Economic Growth and Purchasing Power Parities in the Nordic Countries 1830-1910. Discussion paper SAM13 2003, Institutt for samfunnsøkonomi, NHH.

Maddison, A. (1995): Monitoring the World Economy 1820-1992, OECD, Paris.

Røed Larsen, E. (2006): Escaping the Resource Curse and the Dutch Disease? When and Why Norway Caught up with and Forged ahead of Its Neighbors, kommer i American Journal of Economics and Sociology , 65 : 5. Foreløpig versjon i SSBs Discussion Paper serie: nr. 377.

Skoglund, T. (2005): Fra jordbruk til olje og tjenester, i 100 års ensomhet ? Norge og Sverige 1905 - 2005 , Statistisk sentralbyrå.

1) Dette skyldes ikke at Norge er blitt en oljenasjon. Fra 1905 til 1970, det vil si før oljeproduksjonen startet, var gjennomsnittsveksten knapt 2,5 prosent årlig.

2) Målt ved BNP per innbygger i faste priser målt ved internasjonale kjøpekraftspariteter (PPP).

3) Det er betydelig grad av usikkerhet knyttet til disse tallene det vil si relativ inntekt mellom land for hundre år siden. De tallene som er gjengitt foran bygger på Maddison (1995). Grytten (2003) gir en smakebit på den diskusjonen som foregår innen historisk-økonomiske forskningsmiljøer om disse tallene. Hans konklusjon er at Sverige ikke var så mye rikere enn Norge som våre tall viser. Vi kommer tilbake til dette spørsmålet i tilknytning til presentasjonen av våre tall for Sverige og Norge.

4) Etter erfaringene Nederland gjorde på 1960- og 1970-tallet da eksportinntektene fra gass sammen med økonomisk politikk gjorde at landet mistet mye av sin industri, og landet måtte gå gjennom en tung gjenoppbyggingsfase av ny eksportvirksomhet.