Betydningen for demografi og makroøkonomi av innvandring mot 2100

Analysen har inngått i et oppdrag for Finansdepartementet og Utvalget om langsiktige konsekvenser av høy innvandring (NOU 2017:2). Den bruker en oppdatert versjon av den makroøkonomiske modellen DEMEC til å simulere og sammenligne to typer scenarier for norsk økonomi til 2100. Scenariene bygger på identiske forutsetninger med unntak av de følgende om migrasjon:

1. I vårt «innvandringsscenario» er inn- og utvandringen lik det Statistisk sentralbyrå (SSB) kaller Hovedalternativet i befolkningsfremskrivningene fra 2016. Vi har vurdert dette som det mest realistiske av foreliggende SSB-fremskrivninger. Her ligger nettoinnvandringen nær 26 000 per år fra 2020. En økende andel av innvandrerne forventes å komme fra land utenfor EØS-området, i første rekke fra Afrika og Asia.
2. I vårt alternative «0-scenario» skjer det ingen inn- og utvandring fra og med 2016.

Studier av økonomisk vekst legger typisk liten vekt på folkemengdens størrelse. I forhold til de fleste andre land har imidlertid Norge betydelige inntekter fra olje- og gassutvinning og avkastning av finansformuen i utlandet som er helt uavhengige av befolkningen. Derfor vil fødselsoverskudd og nettoinnvandring isolert sett redusere per capita verdien av dem. Når de dessuten tilfaller fellesskapet via staten, fører en gitt økning i folkemengden isolert sett til at befolkningen ex ante denne økningen må gi fra seg noe av petroleumsformuen til de ekstra innbyggerne. Dette skjer gjennom økt skattebyrde når flere innbyggere skal ha en gitt standard på offentlig velferd innenfor handlingsregelens ramme. Kapittel 2 viser at petroleumsformuen må deles på svært mange flere når realistisk in- og utvandring får spille seg ut fremover. Folkemengden vokser jevnt fra dagens 5,3 millioner og passerer 8,5 millioner rett etter 2100 i innvandringsscenariet. Det er nær det dobbelte av 2100-nivået i 0-scenariet. Andelen av befolkningen med bakgrunn fra land utenom EØS, Nord-Amerika, Australia og New Zealand øker jevnt fra 10 prosent i 2016 til 29 prosent i 2100. Andelen norskfødte med minst en norskfødt forelder faller fra 83 til 64 prosent i løpet av denne perioden.

I tillegg til virkningene gjennom befolkningsvekst, påvirker innvandring materiell levestandard og offentlige finanser gjennom endringer i befolkningens sammensetning. Innvandring vil isolert sett dempe veksten i forholdet mellom alderspensjonister og personer i yrkesaktiv alder. Likevel viser våre beregninger at realistisk migrasjon isolert sett senker den årlige gjennomsnittsveksten i Norges disponible realinntekt per innbygger fra 0,5 til 0,3 prosent i årene 2016-2060 og fra 0,6 til 0,5 prosent i årene 2061-2100. I begge scenariene er den økonomiske veksten langt lavere enn observert hittil i etterkrigstiden, fordi vi har forlenget den svake produktivitetsveksten Norge har hatt etter 2005. Dersom den årlige inntektsveksten hadde vært et par prosent eller mer, slik den stort sett har vært siden begynnelsen av 1970-tallet, ville veksteffektene av migrasjon betydd lite, spesielt i lys av den store forskjellen i folkemengde mellom våre scenarier. Men når de generelle vekstutsiktene er så svake som i våre scenarier, reduserer realistisk migrasjon inntektsveksten relativt mye. For eksempel øker doblingstiden for en størrelse fra 139 til 231 år når årsveksten faller fra 0,5 til 0,3 prosent. I 2060 har inn- og utvandringen redusert den årlige realinntekten per innbygger med 47 000 2013-kroner (7,8 prosent). Tilsvarende inntektsnedgang i 2100 er 72 000 2013-kroner (9,6 prosent). Andelen av årlig realinntektsreduksjon per innbygger som skyldes fall i per capita verdien av befolkningsuavhengige inntekter, øker fra 17 prosent i 2016 til 45 prosent i 2060 og videre til 59 prosent i 2100. Inntektene fra produksjon i fastlandsnæringene avhenger i all hovedsak av befolkningen via sysselsetting. Målt i 2013-kroner per innbygger bidrar realistisk fremfor 0 migrasjon til at disse faller med 27 000 i 2060 og med 33 000 i 2100. Hovedårsaken er lavere sysselsettingsandel og lønn blant innvandrere fra Afrika og Asia enn gjennomsnittet for norskfødte, for gitt kjønn og alder. 

Realistisk migrasjon bidrar til å svekke offentlige finanser. Sammenlignet med 0-scenariet ligger det skattebeløpet som mangler på at handlingsregelen oppfylles, nær 10 500 2013-kroner per innbygger eller 2,5 prosent av Fastlands-Norges BNP fra 2025 til 2100. Den viktigste kilden til svekkelsen er at statens avkastning av oljefondet fordeles på flere innbyggere. Målt per innbygger, reduserer realistisk migrasjon de offentlige inntektene og utgiftene som avhenger av demografi. Frem til 2047 er inntektsreduksjonen størst, deretter er det motsatt. Fra 2016 til 2060 øker det udekkede finansieringsbehovets andel av Fastlands-Norges BNP med 4 prosent når den mest realistiske inn- og utvandringen legges til grunn. Av denne økningen bidrar innvandringseffekten alene med mer enn halvparten, 2,4 prosentenheter. Imidlertid er denne innvandringseffekten relativt konstant, mens aldringen av befolkningen fører til at det samlede udekkede finansieringsbehovet øker hvert år og passerer nær 11 prosent av BNP-FN i 2100. Realistisk inn- og utvandring forsterker altså de problemene som aldringen skaper for velferdsstatens langsiktige finansiering, men effektens relative betydning avtar over tid.