COVID-19, tapt verdiskaping og finanspolitikkens rolle

Anslaget er svært usikkert. Ettersom pandemien fullstendig har dominert verdensøkonomien siden midten av mars, har vi med få unntak lagt til grunn at avvik fra prognosen som ble laget i desember 2019 skyldes korona.

For 2021 og fremover er det uvanlig stor usikkerhet om hvordan den økonomiske utviklingen vil bli. Vår prognose legger til grunn at effektive vaksiner fører til at pandemiens virkninger avtar gjennom første halvdel av 2021, og at økonomien vil normaliseres til høsten. Negative koronaskapte virkninger vil likevel henge igjen i ettertid. Selv om det finnes gode vaksiner, er det usikkerhet om tilgangen på dem og hvor effektive de vil være mot smittespredning. Det er også usikkerhet knyttet til muterte virus, hvordan de vil spre seg, om vaksinene vil ha god effekt mot dem, og om hva slags mutasjoner som kan komme fremover.

Selv om offentlige finanser ble kraftig rammet av pandemien, ser det nå ut til at både skatteinngangen og utgiftssiden ble noe mindre påvirket enn regjeringen har anslått gjennom året. Vårt anslag for koronarelaterte kostnader på statsbudsjettet i 2020 er likevel et høyt tall, 178 milliarder kroner.

Virkningsberegninger gjort på KVARTS indikerer at finanspolitikken i 2020 i noen grad motvirket fallet i BNP. Ekstraordinære og diskresjonære tiltak i form av støtteordninger for personer, foretak og ideell sektor, samt økte offentlige bevilgninger, kan anslås å ha dempet fallet i fastlands-BNP med 0,5 prosentpoeng. Anslaget er gjort under en del strenge antagelser og kan tenkes å undervurdere effekten noe. I tillegg kommer virkningen av petroleumsskattepakken, det klart dyreste enkelttiltaket for staten i 2020, som på usikkert grunnlag anslås til 0,2 prosent.

Den økonomiske politikken i 2020 har i stor grad vært motivert av mål om å dempe inntektstap for dem som rammes og forhindre langvarige negative virkninger på økonomien. Politikken har medført omfordeling av tap fra privat til offentlig sektor. Sparingen har økt kraftig i privat sektor, særlig på grunn av lavere skattebetalinger, økte stønader og lavere konsum. Men det innebærer ikke nødvendigvis at stønader/overføringer fra det offentlige i stor grad er blitt spart. Støtte til personer som har fått et kraftig inntektsbortfall ved permittering og ledighet, må vi anta i betydelig grad har gått til forbruk. Tilsvarende for støtte til selvstendige næringsdrivende. Støtte til foretak vil i noen grad ha gått til å opprettholde drift, men i større grad til å dempe tap. Dette har nok ført til økt «oppsparing» i bedriftene. Samtidig er det stor ulikhet innad i privat sektor. En del aktører som er direkte rammet vil fortsatt ha tap selv etter kompensasjon fra staten, mens andre aktører kan ha kommet gunstig ut økonomisk, gjennom blant annet redusert arbeidsgiveravgift mv. Samlet har foretakenes driftsresultat falt markert fra 2019 til 2020.

Kapitalgevinster er hovedårsaken til at oljefondet har steget med over 800 milliarder kroner i 2020, til tross for store uttak. Kapitalgevinstene skyldes trolig i stor grad lavere markedsrenter og lavere avkastningskrav, og ikke bedre utsikter for fremtidig kontantstrøm. Isolert sett vil det innebære at vi må forvente en lavere fremtidig prosentvis avkastning fra fondet enn vi gjorde før pandemien. For en langsiktig investor som Norge er fremtidig avkastning og kontantstrømmen fra fondet mer relevant enn markedsverdien av det.