Drivkrefter bak svak etterspørsel i økonomien

I denne rapporten analyseres utviklingen i markedsmakt, lønnsandel og ulikhet i Norge samt hvilke effekter dette har på samlet etterspørsel.

Et tegn på at markedsmakten har økt i mange OECD-land er at prispåslaget (forholdet mellom produktenhetspris og marginalkostnad) har økt over tid. I denne rapporten analyseres utviklingen i markedsmakt i Norge, blant annet ved å se på utviklingen i prispåslaget. I vår analyse av konkurransesituasjonen finner vi at det aggregerte prispåslaget i Norge har vært relativt stabilt. Over tid har også lønnskostnadsandelen i mange OECD-land falt. Lønnskostnadsandelen har vært relativt stabil for næringer i Fastlands-Norge, men når det justeres for selvstendige viser utviklingen et moderat fall. En slik reduksjon i lønnskostnadsandelen kan videre potensielt medføre redusert konsumetterspørsel fra lønnstakere. Samtidig er reduksjonen i lønnskostnadsandelen mest utpreget i næringer hvor staten mottar en stor del av eierinntektene, enten direkte gjennom eierskap eller indirekte gjennom skatter. I den grad disse inntektene anvendes til offentlige investeringer og konsum vil reduksjonen i etterspørselen som følge av fallende lønnskostnadsandel bli dempet. Det at både prispåslaget og lønnskostnadsandelen har vært relativt stabile siden midten av 1990-tallet når vi ser vekk fra disse næringene, gir oss dermed ikke grunnlag for å konkludere at utviklingen i lønnsandelen og markedsmakt har redusert den samlete etterspørselen nevneverdig i denne perioden.

I mange OECD-land, inkludert Norge, har nivået på inntektsulikhet økt siden midten av 1980-tallet, men i Norge har økningen vært moderat sett i et historisk perspektiv. Økt ulikhet kan påvirke samlet etterspørsel, men kilden til økt ulikhet er av betydning for hvor stor effekten er. Inntektsulikheten kan øke som følge av økt inntektsrisiko eller som følge av økt spredning av permanent inntekt. Inntektsrisiko referer til usikkerheten rundt inntekten man forventer å få i løpet av arbeidslivet, mens permanent inntekt referer til en del av inntekten som vedvarer gjennom hele arbeidslivet. Analysen i denne rapporten indikerer at det i hovedsak er endringer i permanent inntekt som har ført til økt ulikhet i Norge, men at dette kun i liten grad har ført til lavere konsum og økt sparing. Effekten på samlet etterspørsel av økt ulikhet har dermed vært begrenset, og det er derfor ikke grunnlag for å konkludere med at den moderate økningen i ulikheten i Norge siden 1980-tallet har medført betydelig lavere samlet etterspørsel.

Ved bruk av den makroøkonomiske modellen KVARTS analyseres hvordan økt markedsmakt og fallende lønnsandeler vil kunne påvirke norsk økonomi. Økt markedsmakt kan gi seg utslag i økte marginer i varehandelen eller økt markedsmakt overfor underleverandører. Økte marginer i varehandelen medfører høyere konsumpriser, lavere reallønn, redusert lønnsandel og lavere konsum. Samlet produksjon faller og næringsstrukturen endres slik at industrien ekspanderer, mens tjenesteytende næringer og bygg og anlegg reduseres. Økt markedsmakt overfor underleverandører i industrien, som for eksempel virksomheter i næringsmiddelindustrien, vil kunne medføre lavere lønnsomhet blant disse industrivirksomhetene. Grunnet frontfagsmodellens virkemåte vil likevel industrien kunne bli mer konkurransedyktig som helhet på mellomlang sikt. 

I rapporten analyseres også hvordan norsk økonomi vil kunne påvirkes hvis ulikheten øker og det er et betydelig gjennomslag fra økt ulikhet til konsum. Økt ulikhet vil da medføre lavere etterspørsel gjennom lavere konsum som videre gir lavere investeringer, produksjon og import. Lavere aktivitet betyr høyere ledighet, lavere årslønn og lavere inflasjon. For å bekjempe økt ledighet og lavere inflasjon vil Norges Bank redusere styringsrenta.

Til slutt analyseres virkningen av rentefallet på norsk økonomi i perioden 2011-2018. Den reduserte renta bidro isolert til at produksjonen, målt ved BNP Fastlands-Norge, er 2,1 prosent høyere og at sysselsettingen er nesten 1 prosent høyere i 2018. Lavere renter bidro til å løfte boligprisene i modellen med 24 prosent i denne perioden. Til sammenligning økte boligprisene i Norge rundt 30 prosent målt ved Statistisk sentralbyrås boligprisindeks i perioden fra 2012 til 2018.