Konjunkturbunnen er passert

Omslaget kommer ikke overraskende. I SSBs konjunkturoversikt for ett år siden konkluderte vi på en måte som nærmest ordrett kunne vært gjentatt i dag som en beskrivelse av omslaget som har funnet sted og anslagene våre framover.

Omslaget nå er svakt sammenliknet med de to andre oppgangene Norge har hatt på 2000-tallet. Både oppgangen som startet i 2003 og i 2011 kjennetegnes av mer markerte økninger i veksttakten enn hva vi har hatt så langt i 2017. Oppgangen fra 2003 var preget av et meget kraftig oppsving både i olje- og øvrige næringsinvesteringer, i husholdningenes konsum og etter hvert også i tradisjon­ell eksport. Også oppgangen i 2011 var preget av kraftig investeringsvekst, men da var økte oljeinvesteringer den viktigste drivkraften sammen med økte boliginvesteringer. Derimot ga verken husholdningenes konsum eller eksport vesent­lige impulser til forrige oppgang. En viktig modererende faktor nå ser ut til å være at boligmarkedet flater ut på et tidspunkt da oppsvinget er i sin begynnel­se, mens økte boliginvesteringer og boligpriser i større grad sammenfalt med de to foregående oppgangene.

Sammenliknet med tidligere konjunkturbølger har nedgangsperioden vi nettopp har lagt bak oss verken vært langvarig eller spesielt kraftig. Nedgangen i Norge siden 2014 er knyttet til vår spesielle nærings- og ressurssituasjon. Mens oljeprissjokket høsten 2008 kom som følge av et stort tilbakeslag i verdens­økonomien, var fallet i oljepris i 2014 mest knyttet til tilbudssideforhold i rå­oljemarkedet og rammet derfor først og fremst råoljeprodusenter. I mot­setning til tid­en rett etter finanskrisen har derfor veksten internasjonalt holdt seg godt oppe siden 2014. I Norge har nedgangen blitt dempet av den ­økonomiske politikken. En så sterk og langvarig ekspansiv finanspolitikk som fra 2014 har vi ikke hatt siden handlingsregelen ble innført i 2001. Innretningen av penge­politikken har også bidratt vesentlig med stimulanser både gjennom lave nominelle og reelle renter og ikke minst gjennom en kraftig svekket valutakurs. Arbeidsinnvandring­en har samtidig fungert som en støtpute for sjokk i norsk økonomi. I noen år bidro innvandring til å dempe presset i arbeidsmarkedet, mens vi i de siste tre årene har hatt mindre tilstrømming og økt utflytting. Økt migrasjon har gjort tilbuds­siden i økonomien mer fleksibel og behovet for å ­justere politikken for å stabilisere den økonomiske utviklingen, kan ha blitt mindre.

Økningen i handlingsrommet i finanspolitikken vil bli vesentlig mindre de nærmeste årene enn vi har hatt i en lang periode. Med lave oljepriser blir veksten i oljefondet moderat og små endringer i kronekursen vil kunne endre verdien av fondet vesentlig. Mest aktuelt er en reduksjon av fondets verdi i norske ­kroner som følge av en styrking av kronekursen fra dagens svake nivåer. Da kan det bli nødvendig å redusere bruken av midler fra fondet reelt sett. Anslagene for strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd som regjeringen presenterte før sommeren, viser at det i årene framover ikke er rom for ytterligere stimulanser fra finanspolitikken regnet i forhold til fastlandsøkonomien selv med uendre­t valuta­kurs. Veksttakten internasjonalt vil trolig ikke øke mye framover, og oljesektoren vil neppe gi oss sterke positive impulser de nærmeste årene. Sammen med mindre stimulanser fra den økonomiske politikken tilsier dette at konjunktur­oppgangen Norge nå er inne i vil bli moderat.