Krise, oppgang, krise, oppgang...

Den økonomiske situasjonen i kriseåret 1922 ble analysert i artikkelen "Året 1922 statistisk-økonomisk bedømt". Etter over ti år med oppgangskonjunkturer kom et voldsomt økonomisk tilbakeslag. I USA og Storbritannia kom det i 1920, mens det i Norge først viste seg ved at engrosprisindeksen kulminerte i september 1920 og falt med 37 til 40 prosent frem til utgangen av 1921, for så å falle ytterligere med 15 til 17 prosent i 1922. De tre siste månedene i 1922 stabiliserte engrosprisindeksen seg.

Tallene for arbeidsledighet viste omtrent det samme forløpet, en sterk økning fra høsten 1920 som fortsatte gjennom hele 1921 før arbeidsledighetstallene sluttet å stige i de siste månedene av 1922. En industriaksjeindeks som Det statistiske Sentralbyrå utarbeidet hadde vært uforandret gjennom 1922. Dette pleide å varsle at en stabilisering av prisnivået ville inntreffe "om nogen tid".

Det ble antatt at industriens stilling hadde lettet ettersom lønningene for de fag som ble gjort opp våren 1922 ved voldgiftsdommer ble satt ned med 25 prosent og ved høstreguleringen med ytterligere 4,7 prosent. For de fag som hadde oppgjør høsten 1921 ble lønningene satt ned med fra om lag 20 til 24 prosent. Høsten 1922 kom ytterligere reduksjoner slik at "det samlede nedslag fra topplønningene kom til å dreie seg om vel 30 prosent".

Indeksen for leveomkostningene hadde imidlertid også sunket, fra 335 i desember 1920 til 275 i desember 1921 og videre til 235 i desember 1922. Selv om det ikke var foretatt beregninger over forholdet mellom inntektsnedgang og nedgang i leveomkostningene, var det "meget som synes å tale for at kjøpeevnen for store deler av folket er nedsatt noget i løpet av 1922".

Mange av konjunkturindikatorene som ble brukt tydet altså på at "bunnen var nådd eller er nær ved at nås". Den økonomiske utviklingen i flere andre land viste også en "begynnende opgang i 1922". Det statistiske Sentralbyrå ville likevel ikke gå lenger enn til å hevde at "den verste nedgangstid" var forbi, men ville ikke hevde at "vi her hjemme står foran inngangen til en ny høikonjunktur".

Konjunkturutviklingen i Norge ville skille seg fra forløpet i de fleste andre land. Årsaken var at deflasjonen ikke var "ført så langt her som annensteds". Men var målet "å nå ned i gullparitet, må deflasjonen fortsette, hvilket ville si synkende priser og stadig trykk på næringslivet". Det ble slått fast at en "virkelig oppgangsperiode kan neppe tenkes under et synkende prisnivå". En annen uheldig side ved paripolitikken som det også ble advart mot var "den meget store offentlige gjeld som landet hadde" og som ville bli "tyngre å bære jo mer kronens verdi heves".

Som et nytt og positivt moment "ved denne krise", ble det trukket frem at arbeidsledigheten ikke hadde steget så mye som den hadde gjort ved tidligere tilbakeslag. Det skyldes "Statens og kommunenes hjelp" som hadde bidratt til å holde "kjøpeevnen høiere oppe enn den ellers vilde ha vært".

 

Kilder:

Konkursene fra 1895 til nu, Statistiske Meddelelser Nr. 2, 1922. Året 1922 statistisk-økonomisk bedømt, Statistiske Meddelelser Nr. 11 og 12, 1922. Økonomisk utsyn 75 år, Økonomiske analyser 1/97.