Langsiktige virkninger på offentlige finanser og verdiskapning av endringer i fruktbarhet

Det har vært hevdet at økt fruktbarhet vil bremse denne utviklingen. Fruktbarheten, beregnet ut fra aldersspesifikke fødselsrater i et gitt år, har variert lite rundt et historisk lavt nivå på 1,8 etter et fall fra 2,75 i 1968 til 1,75 i 1977. I 2017 og 2018 lå dette fruktbarhetsmålet rundt rekordlave 1,6. Denne rapporten belyser virkninger på norsk økonomi, med hovedvekt på offentlige finanser, av varige endringer i fruktbarheten.

Som en første nødvendig, men ikke tilstrekkelig, tilnærming viser vi at økte fødselsrater fører i de første 65 årene til at hver person i yrkesaktiv alder i gjennomsnitt må forsørge flere personer som er for unge eller gamle til å kunne forsørge seg selv. Etter 65 år er denne demografiske forsørgerraten tilnærmet uendret. 65 år er et ganske kort tidsperspektiv når det handler om befolknings­dynamikk, og resultatet følger av prosesser som er nokså sikre, selv om de krever tid for å utspille seg.

Et annet hovedelement i analysen er bidraget fra en gjennomsnittsperson gjennom livet til offentlige inntekter og utgifter. Vi finner at dette bidraget til utgifter, gjennom mottak av skattefinansiert velferd, er vel 8 millioner 2017-kroner større enn bidraget til skatteinntekter, gitt videreføring av dagens gjennomsnittlige arbeidsinnsats, skattesystem og velferdsordninger. Vi anslår at handlingsregelen tillater at rundt halvparten av denne regningen kan dekkes av «oljepenger».

Demografi og aldersspesifikke bidrag til offentlige inntekter og utgifter inngår i modellsystemet DEMEC som vi bruker til å anslå virkningene på økonomisk vekst og offentlige finanser av varige endringer i fruktbarheten fra 2018. Hoved­konklusjonen er at økte fødselsrater reduserer nasjonalinntekten per innbygger og svekker offentlige finanser i rundt 65 år. Deretter er virkningene svært små. D skyldes først og fremst at sysselsettingen og folkemengden da har økt relativt like mye. Per capita virkningene er beskjedne også i de første 65 årene. Den årlige svekkelsen i offentlige finanser er imidlertid betydelig. Sterkest er svekkelsen på 2040-tallet, fordi økningen i fødselstallene da har gitt en sterk økning i antall barn og unge, mens økningen i sysselsettingen knapt har startet. En forholdsvis beskjeden økning i fødselsraten innebære årlig svekkelse av offentlige finanser på flere titalls milliarder kroner i disse periodene. Virkningene på per capita tallene for nasjonalinntekten og offentlige finanser påvirkes etter hvert merkbart av at SPU-avkastningen må deles på flere innbyggere når fødselstallene øker. Uten denne «utvanningseffekten» ville høyere fødselstall redusert det offentliges udekkede finansieringsbehov etter rundt 55 år.

En beregning av fiskale virkninger beregner ikke samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Den kan derfor ikke tolkes som en anbefaling om å redusere fruktbarheten. Likevel har både problemstillingen og resultatene krav på interesse i en tid der også Norge begynner å merke de statsfinansielle konsekvensene av at en økende del av verdiskapingen må omfordeles fra yrkesaktive til dem som ikke er selvforsørget gjennom arbeid.