Menneskelige ressurser gjør Norge rikt

Nasjonalformuen er et uttrykk for den samlede nasjonale ressursbasen som består av humankapital, natur- og miljøkapital, realkapital og netto fordringer på utlandet. Disse ressursene gir en avkastning som direkte eller indirekte tjener vår velferd.

Hvordan beregnes nasjonalformuen?

For å beregne nasjonalformuen tar vi utgangspunkt i bruttonasjonalproduktet (BNP). BNP kan ses på som et mål på den totale verdiskapningen i et land. Men fordi kapital slites i løpet av et år, må vi justere for dette for å finne den reelle verdiskapningen. Et eksempel kan være at en bil mister noe av sin verdi, eller at produksjonsutstyr eldes og må skiftes ut. Når vi trekker fra kapitalslitet, kaller vi det nettonasjonalprodukt. Etter at vi har korrigert for lønn og inntekter til og fra utlandet, sitter vi igjen med nettonasjonalinntekten. Det er verdt å merke seg at nettonasjonalinntekten ikke inkluderer all slitasje, men bare slitasjen på den produserte realkapitalen. Det blir verken tatt hensyn til at ikke-fornybare naturressurser må ta slutt før eller siden, eller at overutnyttelse av fornybare naturressurser gir mindre inntektsmuligheter i fremtiden.

Ideelt sett kunne man tenke seg et inntekts- eller formuesmål som tar hensyn til at bidraget fra de ikke-fornybare naturressursene etter hvert vil bli borte. I tillegg burde det være mulig å justere de fremtidige bidragene fra fiskerier, skogbruk og andre fornybare naturressurser ut fra dagens tilstand på fiskebestanden, skogen etc. Metoden for å beregne nasjonalformuen tilfredstiller langt på vei begge disse kravene. Først deles nettonasjonalinntekten opp på en slik måte at inntektsbidraget fra de enkelte naturressursene blir skilt ut. Deretter gjør man en vurdering av de enkelte ressursers levetid, og beregner fremtidige inntekter fra ressursene. Til slutt kalkulerer vi nasjonalformuen ved å legge sammen verdien av produsert kapital, humankapital og inntektsbidragene fra de ulike naturressursene.

Utviklingen i nasjonalformuen

Som vi ser av den første figuren falt nasjonalformuen per innbygger fra 1987 og til og med 1992. Hovedårsaken er at både verdien av humankapitalen og den produserte kapitalen falt fra 1989 til 1991/1992. Mens tilbakegangen i humankapitalen skyldtes økende arbeidsledighet, sank den produserte kapitalen på grunn av lave investeringer.

Fra 1994 ser vi at nasjonalformuen økte. Dette skyldes hovedsakelig at humankapitalen steg i disse årene.

Hvorfor er Norge et rikt land?

Oppsplittingen av nettonasjonalinntekten og den påfølgende beregningen av nasjonalformuen viser også hvilke typer av kapital som er spesielt viktige for nasjonalformuen. I den andre figuren er nasjonalformuen splittet opp i humankapital; det vil si arbeidskraftens totale bidrag til verdiskapningen, produsert kapital, finanskapital og to typer av naturkapital. Den betinget fornybare naturkapitalen består av fiske og fangst, fiskeoppdrett, skogbruk, jordbruk og vannkraft, mens den ikke-fornybare naturkapitalen består i all hovedsak av olje/gass.

Det har vært en utbredt oppfatning at Norge er et så rikt land fordi Norge disponerer så store naturressurser. Riktignok utgjør olje- og gassreservene hele 12 prosent av nasjonalformuen i 2004, men humankapitalen utgjør hele 77 prosent som uten sammenligning utgjør den vesentligste formueskomponenten. Produsert realkapital utgjør så og si resten, det vil si 12 prosent. De fornybare naturressursene utgjør til sammen -3 prosent, det betyr at de trekker ned nasjonalformuen, noe som i all hovedsak skyldes stor innsats av arbeidskraft og kapital i jordbruket sett i forhold til den direkte målbare verdiskapningen. Dette går nesten opp i opp med nettofordringer til utlandet som inkluderer oljefondet, og som utgjør 2 prosent av nasjonalformuen. Norge skiller seg dermed ikke nevneverdig fra andre industriland med hensyn til at humankapitalen utgjør den klart største delen av nasjonalformuen.

Nasjonalformuen og bærekraftig utvikling

Nasjonalformuen kan også fortelle oss noe om utviklingen i samfunnet er bærekraftig eller ikke. En nærliggende tolkning av begrepet bærekraftig utvikling er at nivået på forbruket målt per innbygger i et gitt år, ikke skal være større enn at man har mulighet til å velge det samme nivået på forbruket per innbygger for alle påfølgende år. Med forbruk menes her ikke bare forbruk av varer og tjenester som produseres ved hjelp av menneskelig aktivitet, men også alle andre tjenester som bidrar til menneskelig velferd, for eksempel tilgang til uberørt natur, rent vann, ren luft etc. Spørsmålet om forbruket er bærekraftig eller ikke, er særlig aktuelt i forbindelse med bruk av ikke-fornybare naturressurser som olje og gass, og uopprettelige nedbygging av naturmiljøet som ved overfiske, tap av biologisk mangfold og klimaendringer skapt av mennesker. I lys av dette, vil en økning i nasjonalformuen indikere en positiv utvikling, mens en nedgang i formuen vil være et signal om at utviklingen går i en lite bærekraftig retning.

Det er ikke slik at en gunstig utvikling i vår nasjonalformue sikrer en bærekraftig utvikling. Opprettholdelse av vår nasjonalformue er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for en bærekraftig utvikling. En stabil og økende nasjonalformue vil imidlertid indikere gode muligheter for at en slik utvikling er til stede, mens det omvendt vil indikere at en bærekraftig utvikling er truet.

Se også Rapport 2005 / 13 : Utviklingen i den norske nasjonalformuen fra 1985 til 2004