20 år siden Brundtlandkommisjonen - fortsatt langt fram

Brundtlandkommisjonen, eller ”Verdenskommisjonen for miljø og utvikling”, la fram sin rapport "Our common future” i mars 1987. Bærekraftig utvikling blir her definert som en utvikling som sikrer behovene til dagens generasjon uten å sette framtidige generasjoners behov i fare. En bærekraftig utvikling forutsetter en fornuftig og tilfredsstillende utvikling innenfor økonomi, sosiale forhold og miljø - de tre pilarene bærekraften hviler på.

I Norge koordineres arbeidet med bærekraftig utvikling av Finansdepartementet. I løpet av dette året skal det utarbeides en ny norsk nasjonal strategi for bærekraftig utvikling. Det er etablert et nasjonalt sett av indikatorer som skal være et hjelpemiddel til å belyse om utviklingen går i ønsket retning. I denne artikkelen presenterer vi et oppdatert indikatorsett med korte beskrivelser av de enkelte indikatorene. Senere i år vil det bli utarbeidet en rapport med mer fyldig beskrivelse og tilleggsinformasjon.

I forbindelse med at den oppdaterte strategien for bærekraftig utvikling presenteres i Nasjonalbudsjettet 2008 til høsten, vil Regjeringen vurdere justeringer i indikatorsettet.

Norges nasjonale indikatorsett for bærekraftig utvikling

Kilde: St.meld. nr. 1 (2006-2007) Nasjonalbudsjettet 2007 .

 

Internasjonalt samarbeid for en bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom

Norge er et av verdens rikeste land og har, sammen med øvrige nordiske land, et av de høyeste velferdsnivåene i verden. FNs velferdsindekser gjenspeiler dette. Men i dagens globaliserte virkelighet er det gode argumenter for at samfunnskvaliteten ikke kan bedømmes uavhengig av bidraget til å løse de verdensomspennende miljø- og fattigdomsproblemene (Barstad 2006).

FNs mål er at giverlandene skal yte 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI) i bistand. I Soria Moria-erklæringen er Regjeringens mål formulert slik: Regjeringen vil at at bevilgningene til utviklingssamarbeid når målet om 1 prosent av BNI og at innsatsen deretter trappes ytterligere opp i perioden.

Norge gav i 2006 en bistand som tilsvarte 0,89 prosent av BNI. Målet er altså ikke helt nådd, men andelen er høy sammenlignet med de fleste OECD-land. Netto bistand fra Norge økte fra 17,95 milliarder kroner i 2005 til 18,95 mrd. i 2006. I samme periode økte også BNI fra 1 943 mrd. kroner til 2 134 mrd. økningen i BNI var dermed sterkere enn økningen i bistand.

Hovedmålene for norsk bistand er beskrevet slik hos Norad :

• Bekjempe fattigdommen og bidra til varige bedringer i levekår og livskvalitet, og dermed fremme større sosial og økonomisk utvikling og rettferdighet nasjonalt, regionalt og globalt. Sysselsetting, helse og utdanning står sentralt.
• Bidra til å fremme fred, demokrati og menneskerettigheter.
• Fremme forsvarlig forvaltning og utnyttelse av jordas miljø og biologiske mangfold.
• Bidra til å forebygge nød og lindre nød i forbindelse med konfliktsituasjoner og naturkatastrofer.
• Bidra til å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder i samfunnet.

Norge har sammen med de andre FN-landene forpliktet seg til å arbeide for å oppnå FNs Tusenårsmål , og Norges mål skal bygge opp under disse.

Center for Global Development har utviklet en indeks, Commitment to Development Index , som tar sikte på å måle i hvilken grad de rike landenes politikk hjelper verdens fattige. Indeksen rangerer 21 av de rikeste landene og vurderer disse landenes politikk i forhold til fattige land på sju områder: Utviklingshjelp, sikkerhetspolitikk, handel, miljøpolitikk, politikk i forhold til investeringer, innvandring og endelig støtte til utvikling og spredning av ny teknologi. Av disse landene er Norge i 2006 rangert som nummer fire på totalindeksen ( Center for Global Development 2007 ). Når det gjelder bistand, er Norge rangert som nummer tre. Det påpekes på den positive siden at norsk bistand utgjør en høy andel av økonomien, målt som andel av BNI, at andelen bundne eller delvis bundne bistandsmidler er lav og en stor andel privat veldedig donasjon. På den negative siden fremheves det at bistandsprosjektene har en tendens til å være mange og små og at dette kan medføre overbelastning på fattige styresmakter.

Metodikken og vektleggingen av ulike faktorer i en slik indeks kan diskuteres, men indeksen kan allikevel sies å ha en verdi i at den kan inspirere til debatt og synliggjøre viktige politiske felt.

De viktigste utfordringene i forhold til å fremme bærekraftig utvikling internasjonalt, er knyttet til miljøtrusler og fattigdomsreduksjon. I FNs tusenårsmål vedtatt høsten 2000, er det mest sentrale målet å redusere fattigdommen. Beregninger gjort av Verdensbanken viser at økonomisk vekst er avgjørende for fattigdomsreduksjon. Viktige tiltak for å bidra til økonomisk utvikling i u-landene er først og fremst å gi disse landene anledning til å selge sine varer og tjenester til industrilandene på like vilkår med andre land, men også å yte økonomisk og teknisk bistand til økonomisk utvikling, økt utdanning og bedre helse.

Både samlet import til Norge fra utviklingsland og importen fra de minst utviklede landene, de såkalte MUL-land, slik de er definert av Norad, økte fra 2005 til 2006. Av total import fra utviklingsland, utgjorde import fra Kina, 23,5 milliarder kr, eller 38 prosent.

Import fra Afrika som andel av samlet norsk import, er meget liten og utgjorde på midten av 1990-tallet kun 2 prosent av den totale importen. Siden har de afrikanske landenes andel av den norske importen falt til rundt 1 prosent. Import fra MUL-land i Afrika har vært meget beskjeden og relativt stabil i hele perioden, og utgjorde i 2006 kun 0,15 prosent av totalimporten til Norge. Importen ble i 2006 dominert av import av råolje fra Ekvatorial-Guinea for rundt 350 millioner kroner, som utgjorde hele 47 prosent av totalimporten fra MUL-land i Afrika.

Liberia er definert som et MUL-land. Den norske handelen med MUL-land i Afrika har i perioder vært klart dominert av transaksjoner med skip fra dette landet, noe som må ses i sammenheng med norske rederes bruk av det internasjonale skipsregisteret i Liberia. I 2005 var importen fra Liberia meget beskjeden, men økte betydelig i 2006 til 116 millioner kroner.

Total import fra MUL-land i 2006 var 1 293 millioner kroner, som tilsvarte 0,3 prosent av total import til Norge. Av dette var 748 millioner kroner, 58 prosent, fra MUL-land i Afrika (i alt 34 land). Importen fra MUL-land utenfor Afrika (i alt 16 land) domineres av import fra Bangladesh av klær og tilbehør. Importen fra dette landet i 2006, 464 millioner kroner, tilsvarte 62 prosent av importen fra alle afrikanske MUL-land og utgjorde 36 prosent av all import til Norge fra MUL-land.

I Commitment to Development Index (se omtale under indikator nr. 1 Bistand) blir Norge rangert på nest siste plass på området handel. årsakene til den lave rangeringen er høy beskyttelse av landbruksprodukter, høye tollsatser på landbruksprodukter og høye landbrukssubsidier. På den positive siden blir lave barrierer på tekstiler og klær fremhevet; her blir Norge faktisk rangert som nr. 1.

Klima, ozon og langtransporterte luftforurensninger

Global oppvarming er trolig det fenomenet som virkelig vil sette verdenssamfunnets evne til å skape en bærekraftig utvikling på prøve. Klimaendringene vil ha betydelige effekter på miljø, ressurser og økonomi og representerer store utfordringer for samfunnet. Rapporten "Impacts of a Warming Arctic" (ACIA 2004) peker på at temperaturøkningen i de senere tiårene har vært nærmere dobbelt så rask i arktiske områder som i resten av verden. Satellittdata viser at den gjennomsnittlige havisutbredelsen i Arktis har blitt redusert med 2,7 prosent per tiår siden 1978 ( IPCC 2007 ).

En av de sentrale konklusjonene fra Klimapanelets fjerde hovedrapport fra 2007, er at utviklingsland vil bli hardest rammet av klimaendringene. Disse landene har også minst evne til å tilpasse seg endringene.

Utslippene av klimagasser i Norge gikk ned med 0,8 prosent i 2006 i forhold til 2005. økningen siden 1990, som er basisåret for Kyotoprotokollen, har likevel vært på drøyt 8 prosent (4,0 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter). Mesteparten av veksten skjedde i perioden fram til 1999, mens utslippene etter dette har holdt seg relativt stabile. Olje- og gassvirksomhet, industri og veitrafikk er de viktigste utslippskildene.

De to siste årene har utslippene sunket og ligger nå rett under 1999-nivå. Det er imidlertid ventet at vi går inn i en periode med ny vekst når blant annet utbyggingen av anleggene på Kårstø og Melkøya er ferdig og anleggene blir satt i drift. Som en følge av generell trafikkvekst, økte utslippene fra veitrafikken også i 2006. Utslippsveksten ble noe begrenset av en overgang til dieselkjøretøy. Utslippene fra veitrafikk økte med 30 prosent i perioden 1990-2006.

De samlede norske utslippene i 2006 var 53,7 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter. Til sammenligning vil den norske tildelingen i Kyotoprotokollen trolig bli på rundt 50,3 millioner tonn årlig i perioden 2008-2012. Hvis Norges utslipp overstiger tildelingen, må man, som et supplement til nasjonale utslippsreduksjoner, erverve ytterligere utslippsrettigheter i utlandet ved å benytte de såkalte Kyoto-mekanismene. Dette innebærer blant annet kjøp av utslippsrettigheter fra andre industriland med en nasjonal kvote eller finansiering av godkjente prosjekter for utslippsreduksjoner i utviklingsland (CDM - Clean Development Mechanism, den grønne utviklingsmekanismen).

Regjeringens framskrivning tyder på at Norges utslipp vil vokse fra 53,7 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter i 2006 til 59,2 millioner tonn i 2010. Hvis utslippene holder seg på dette nivået i hele Kyoto-perioden, får Norge et behov for kvotekjøp i størrelsesorden 45 millioner tonn for hele perioden 2008-2012. Men behovet for kvotekjøp kan bli større enn dette, da framskrivningen for 2010 ikke inkluderer de forventede utslippene på til sammen inntil 2 millioner tonn CO ₂ fra gasskraftverkene på Kårstø og Mongstad. CO ₂ -fangstanleggene for de to kraftverkene forventes i dag ikke å bli installert før henholdsvis i 2011/12 og 2014.

Før sommeren skal Regjeringen legge fram sektorvise klimahandlingsplaner. Det er også varslet at Regjeringen i år skal komme med en nasjonal målsetning for klimagassutslipp i 2020.

Sur nedbør er fortsatt et alvorlig miljøproblem i Norge, til tross for at utslippsreduksjoner har ført til redusert forsuring. Sur nedbør skyldes utslipp av svovel- og nitrogenforbindelser til luft. Disse forbindelsene transporteres over lange avstander, og utslipp fra andre land i Europa er årsak til rundt 90 prosent av den sure nedbøren som faller ned over Norge. Det er spesielt Sør-Norge som er utsatt for sur nedbør, siden tilførslene av forsurende forbindelser her er størst og jordsmonnet samtidig er tynt og berggrunnen består av sure bergarter som gneis og granitt og derfor har lav tålegrense for forsuring. Også deler av øst-Finnmark er betydelig påvirket.

Rundt 1980 var tålegrensene overskredet i rundt 30 prosent av Norges areal. Belastningen på norsk natur har avtatt og i år 2000 var areal med overskridelse av tålegrensene redusert til 13 prosent av Norges areal. Dersom alle land oppfyller vilkårene i Gøteborg-protokollen innen 2010, vil overskridelsene etter hvert avta til rundt 7 prosent. Fortsatt fiskedød og fiskeskader kan dermed fremdeles forventes. Fiskebestander i vassdrag med overskridelser kan imidlertid reetableres ved hjelp av kalking.

Nyere data for denne indikatoren finnes foreløpig ikke, men utviklingen følges i overvåkingsprogrammet for langtransporterte luftforurensninger. Norsk institutt for luftforskning påpekte i sin rapport "Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Atmosfærisk tilførsel, 2004" (NILU 2005) at konsentrasjonsnivået av svovel i luft aldri har vært lavere siden målingene startet i 1973. Av rapporten for 2005 ( NILU 2006 ) går det fram at konsentrasjonene av sterk syre, sulfat, nitrat og ammonium i nedbør i 2005 var noe høyere sammenlignet med 2004, men på samme nivå eller lavere enn i 2003.

Sammendragsrapporten for de ulike overvåkningsprogrammene for langtransporterte forurensninger (SFT 2006) bekrefter inntrykket fra de senere årene av at forbedringene med hensyn på forsuring er i ferd med å flate ut. Selv om de kjemiske forholdene i ferskvann viser de laveste konsentrasjonene av forsurende forbindelser som er målt siden overvåkingen startet i 1980, er ikke bedringene like store som tidligere.

De norske utslippene av NO _X lå i 2006 på 195 000 tonn, en nedgang på 1 prosent sammenlignet med 2005. Utslippene er redusert med 8,5 prosent siden 1990, men utslippene må reduseres med ytterligere 20 prosent eller 39 000 tonn innen 2010, for at Norge skal klare å oppfylle forpliktelsen på 156 000 tonn i Gøteborg-protokollen. Utslippene av ammoniakk gikk svakt ned fra 2005 til 2006 og lå i fjor på 22 600 tonn. Dette er rett under forpliktelsen i Gøteborg-protokollen på 23 000 tonn. Tall for utslipp av SO ₂ i 2006 er ikke klare ennå. I 2005 ble det sluppet ut 23 800 tonn SO ₂ . Svovelutslippene skal, ifølge forpliktelsen, holde seg under 22 000 tonn i 2010. Det innebærer en reduksjon på 8 prosent i forhold til utslippet i 2005.

Politikkområde: Biologisk mangfold og kulturminner

Utviklingen i fuglebestander er vurdert å gi en god indikasjon på økosystemets tilstand. Fugler representerer forskjellige nivåer i næringskjeden, de er kjent for å respondere på aktuelle trusselfaktorer og er utbredt i alle naturtyper.

I fjellområdene har det vært en vekst i hekkebestand; en forventet utvikling ved mildere klima og fortetting av fjellskogen. Tallene for skog viser store variasjoner mellom år og ingen entydige trender. Den store variasjonen kan skyldes reelle bestandsvariasjoner, men kan også være påvirket av datainnsamlingsmetoden. Bestandsutviklingen i kulturlandskapsområder er også usikker.

For alle disse tre dataseriene er datagrunnlaget mangelfullt og ikke representativt for landet som helhet. Indikatoren trenger videreutvikling med tanke på bedre og mer representative data. Et overvåkingssystem som skal sikre representative data fra hele landet er nå under oppbygging.

Indikatorene på økologisk status i vannforekomster er knyttet til EUs vannrammedirektiv som skal beskytte Europas vann (ferskvann, kystvann). økologisk status skal ifølge dette direktivet klassifiseres i fem klasser; svært god, god, moderat, dårlig og svært dårlig, og hvert medlemsland må utvikle metoder for klassifisering og overvåking av vannforekomstene.

Datagrunnlaget fra den første registreringen fra 2004 som blant annet ble presentert i forrige artikkel om indikatorer for bærekraftig utvikling, Utfordringer i framtidas Norge , er per mai 2007 ikke ferdig oppdatert. Siden forrige registrering, som ble gjort på fire landsdeler, er det bestemt gjennom ny vannforvaltningsforskrift (per 1. januar 2007) at antall regioner skal være ni. Siden vesentlige endringer vil kunne forventes, presenteres derfor ikke de gamle indikatorene her. Resultatene fra de nye registreringene vil blant annet bli presentert i Vannportalen .

Kulturminner og kulturmiljøer representerer samfunnets felles verdier. De er unike og uerstattelige kilder til kunnskap og opplevelser og er miljø- og samfunnsressurser som kan gi grunnlag for lokal utvikling og kulturell, sosial og økonomisk verdiskaping. Kulturminner kan tilføre viktig kunnskap og perspektiver i arbeidet for et bedre og mer bærekraftig samfunn.

Bygningsmassen utgjør en viktig del av landets nasjonalformue. Gjenbruk i stedet for riving og nybygging vil bidra til et mangfoldig nærmiljø. Ett av de nasjonale resultatmålene i kulturminnepolitikken er at alle fredete og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer skal være sikret og ha ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020 ( St.meld. nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner og St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand) .

Per mai 2007 er rundt 40 prosent av de fredete bygningene ferdig registrert og gitt overordnet tilstandskarakter. Riksantikvaren har som mål å ha fullstendig oversikt over vedlikeholdssituasjonen for disse bygningene innen utgangen av 2008.

Av de vurderte bygningene, har over 60 prosent behov for istandsetting av moderat eller stort omfang for å nå et ordinært vedlikeholdsnivå.

Politikkområde: Naturressurser

I et moderne samfunn er energi en helt sentral innsatsfaktor, og energibruk og -produksjon innebærer eksterne virkninger nær sagt uansett energikilde. Effektiv energibruk er derfor særlig viktig i bærekraftsammenheng. Energibruk kan også brukes som grov indikasjon på materialforbruk, og forbedringer i energibruken kan ofte også følge med mer effektiv bruk av andre materialer.

Med unntak av årene rundt tiårsskiftene 1980 og 1990, har økonomien i Norge hatt en sterkere vekst i sin verdiskaping (BNP) enn det innenlandske energiforbruket, selv om energiforbruket har økt vesentlig. Energiintensiteten har avtatt. Internasjonal statistikk viser en lignende utvikling også i andre OECD-land. Denne reduksjonen i energiintensiteten trenger ikke nødvendigvis skyldes energieffektivisering i form av energisparing, siden energiintensiteten også blant annet avhenger av næringsstrukturen i landet. Slike strukturendringer er en viktig forklaringsfaktor bak den observerte reduksjonen i energiintensiteten, sammen med markedsforhold, produktivitetsvekst og teknisk framgang (Bøeng og Spilde 2006). En overgang fra tradisjonell industriproduksjon til tjenesteproduksjon kan bety både lavere energiforbruk og høyere inntjening, men ikke nødvendigvis mer bærekraftig produksjon og forbruk dersom industriproduksjonen er flyttet til lavkostland.

Fra 1976 til 2005 økte energiforbruket i alt med 68 prosent. Det har vært litt sterkere vekst, perioden sett under ett, i bruk av fornybar energi enn av ikke-fornybar energi. Veksten i BNP var imidlertid på hele 147 prosent i den samme perioden, slik at det har vært en vesentlig bedre utnytting av energitilførslene i forhold til verdiskapingen i perioden; energieffektiviteten har, generelt sett, blitt bedre.

Fiske og fangst har i hele Norges historie vært et viktig grunnlag for bosetting og økonomi. Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene forutsetter at bestandene ikke høstes ned til under et nivå der det er fare for at rekrutteringen blir dårlig. Uten tilstrekkelig rekruttering ødelegger man grunnlaget for en langsiktig og bærekraftig utnyttelse av denne ressursen.

Den nordøstarktiske torskebestanden - den største torskebestanden i verden - forvaltes av Norge og Russland i fellesskap. Kvotefastsettelsen skjer nå etter en ny beslutningsregel vedtatt av partene.

Gytebestanden av nordøstarktisk torsk, beregnet til rundt 520 000 tonn i 2006, ligger noe over føre-var-nivået. Tidligere kjønnsmodning er en viktig årsak til økningen i gytebiomasse etter 2000. Dette er et utviklingstrekk som er observert for mange torskebestander. Mulige årsaker kan være langvarig høyt fiskepress på umoden fisk, økt temperatur og økt individvekst. I hvilken grad genetiske faktorer spiller inn på denne utviklingen av kjønnsmodningen er fremdeles uklart (Skogen et al. 2007). Selv om størrelsen på gytebestanden er rimelig god, anses fiskedødeligheten (den del av total dødelighet som skyldes fiske) å være høyere enn den bør være, og totalbestanden (fisk 3 år og over) er lav (34 prosent under langtidsgjennomsnittet 1946-2005). Ulovlig fiske er fremdeles et betydelig problem.

Havforskningsinstituttet påpeker i sammendraget i sin siste årsrapport Havets ressurser og miljø 2007 (Skogen et al. 2007) at sild, makrell og kolmule som delvis bruker Norskehavet som beiteområde, alle er i god forfatning. De fleste fiskebestandene i Barentshavet er også i god forfatning, selv om lodda fremdeles er på et lavt nivå. I Nordsjøen har det vært dårlig rekruttering til bestandene av tobis, øyepål, torsk og sild. Dette skyldes i hovedsak endringer i fysiske og biologiske betingelser, mens torske- og tobisbestanden også har lidd under overfiske.

I NOU 2005:5 pekte ekspertutvalget på at produktivt areal er en kritisk ressurs, men at det ikke foreligger data til en brukbar indikator for irreversibel avgang av biologisk produktivt areal. I Nasjonalbudsjettet 2006 ble det foreslått å etablere en slik indikator med utgangspunkt i pågående utviklingsarbeid på området, i samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og Norsk institutt for skog og landskap (tidligere NIJOS og Skogforsk). Per juni 2007 foreligger imidlertid ikke data for denne indikatoren.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Siden 1930-årene har den globale produksjonen av kjemikalier økt fra 1 million tonn i året til over 400 millioner tonn (EC 2006). I tillegg til kjemiske stoffer som forekommer naturlig, har mennesket produsert om lag 100 000 nye stoffer (EEA 2006). Mange stoffer har vi foreløpig lite eller ingen kunnskap om. Vi vet imidlertid at en del av dem kan skade mennesker eller natur dersom de ikke håndteres på en forsvarlig måte. En av de største utfordringene samfunnet står overfor, er å sikre at bruken av kjemikalier er forsvarlig med hensyn til både menneskelig helse og naturmiljø.

I NOU 2005:5 Enkle signaler i en kompleks verden. Forslag til nasjonalt indikatorsett for bærekraftig utvikling ble behovet for videreutvikling av indikatoren på kjemikalieområdet understreket.

I St.meld. nr. 14 (2006-2007) Sammen for et giftfritt miljø - forutsetninger for en tryggere fremtid påpekte også Regjeringen behovet for å utvikle en indikator som bedre avspeiler måloppnåelse for målet om å minimere risiko for helse og miljø fra bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier.

Statistisk sentralbyrå har i samarbeid med Statens forurensningstilsyn og Produktregisteret utviklet en slik ny indikator. Den viser graden av såkalt potensiell eksponering, det vil si mengden farlige stoffer som slipper ut i omgivelsene ett bestemt år, og som vi dermed kan eksponeres for og bli skadet av. Ifølge beregningene har mengden av de farligste, helseskadelige stoffene (kreftfremkallende, arvestoff- og reproduksjonsskadelige, samt kronisk giftige stoffer) som slipper ut, gått noe ned siden 2002. For allergifremkallende og miljøfarlige stoffer er trenden motsatt. Resultatene må foreløpig tolkes med forsiktighet. Det arbeides med å forbedre og justere elementer i beregningsmodellen.

Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling

Nasjonalformuen er et uttrykk for den samlede verdien av et lands nasjonale ressurser, og består av menneskelig kapital, natur- og miljøkapital, realkapital og netto fordringer på utlandet. Opprettholdelse av vår nasjonalformue er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for en bærekraftig utvikling. En stabil og økende nasjonalformue vil imidlertid indikere gode muligheter for at en slik utvikling er til stede, mens det omvendte vil indikere at en bærekraftig utvikling er truet.

Nasjonalinntekten kan betraktes som den markedsmessige avkastningen av vår nasjonalformue. Avkastning av produsert kapital, nettoinntekt fra utlandet og ressursrente fra de fornybare og ikke-fornybare naturressursene som har markedspriser, er beregnet med utgangspunkt i nasjonalregnskapstall. Endringer i nasjonalinntekten over noe tid kan være en indikasjon på at formuen er endret, selv om mer kortsiktige svingninger i inntekten ofte kan skyldes endret kapasitetsutnyttelse.

Indikatoren viser at menneskelige ressurser (humankapital) og miljøkapital har dominerende betydning for vår økonomiske velferd, og betydningen er økende i perioden fra 1986. Humankapitalen må forstås som hele bidraget fra arbeidskraften. Det betyr både selve arbeidskraften, dvs. de timene vi faktisk arbeider, og utdanningsnivået til arbeidsstokken, dvs. selve kvaliteten på arbeidskraften ( Løkkevik og Greaker 2005 ). Miljøkapitalen skal i prinsippet inkludere alle ikke-markedsbaserte funksjoner av naturen, som for eksempel rent vann og luft, resipientfunksjoner, biologisk mangfold m.m.

Betydningen av utvinning av ikke-fornybare naturressurser, hovedsakelig olje og gass, har økt sterkt i hele perioden siden 1985, og ressursrenten fra denne sektoren er nå større enn avkastningen av den produserte kapitalen.

Ressursrenten fra primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiskerier, som utnytter fornybare naturressurser, har, perioden sett under ett, vært negativ, hovedsakelig som følge av subsidiene til jordbruket. Underskuddet har imidlertid vært avtakende i perioden, og i 2006 var denne ressursrenten positiv. Det skyldes først og fremst en kraftig økning i ressursrenten fra vannkraft.

Metodikk og resultater fra nasjonalformuesberegningene er dokumentert i Greaker et al. 2005 .

Konsumerer vi for mye? Dette er et spørsmål som kan presiseres og utdypes på mange ulike måter. Én mulig presisering, som er relevant for økonomiens bærekraft til tross for at den utelater mange viktige problemstillinger knyttet til bærekraftig konsum, er følgende: "Har Norges befolkning konsumert mer i løpet av et år enn det konsumnivået vi har grunn til å tro vil kunne opprettholdes over tid?" Hvis svaret på dette spørsmålet er "ja", kan konsumet ikke ha vært bærekraftig. Indikatoren "petroleumskorrigert sparing" skal bidra til å svare på dette spørsmålet.

Petroleumskorrigert sparing beregnes som disponibel inntekt for Norge fratrukket konsum og ressursrente fra olje- og gassutvinning, pluss beregnet avkastning av gjenværende petroleumsformue. Det må påpekes at denne indikatoren omhandler økonomisk spareevne og ikke tar hensyn til bærekraftig bruk av naturressurser, og heller ikke til eventuelle miljøforringelser på grunn av økonomisk aktivitet.

Petroleumskorrigert sparing har vært positiv i hele perioden. Konsumnivået i Norge ser dermed ut til å ha ligget på et opprettholdbart nivå i økonomisk forstand. Den petroleumskorrigerte sparingen er anslått til nær 60 000 kroner per innbygger i 2005.

Tall for avkastningen av gjenværende formue er basert på forventninger og er derfor usikre. Det er likevel grunn til å merke seg at sparingen ville ha vært positiv i hele perioden selv om vi hadde sett helt bort fra denne avkastningen, dvs. dersom vi hadde definert petroleumskorrigert sparing kun som sparing minus ressursrenten fra petroleum.

Denne indikatoren er ikke oppdatert ennå. Nye tall vil bli utarbeidet til høsten og presentert i Nasjonalbudsjettet 2008.

Offentlig sektor spiller i Norge en viktig rolle for den samlede velferden ved å legge til rette for økonomisk aktivitet i privat sektor, frambringe grunnleggende tjenester bl.a. innen utdanning, helse og sosial omsorg og ved å opprettholde et omfattende trygde- og stønadssystem. Over tid må utgiftene til disse ordningene finansieres innenfor de rammene de samlede inntektene setter.

Generasjonsregnskapet er en indikator for om dagens finanspolitikk er opprettholdbar på lang sikt. For at dette skal være tilfellet, må nåverdien av de ressursene som står til rådighet for offentlig sektor (offentlig formue og løpende skatteinntekter), tilsvare nåverdien av utbetalingene (i form av overføringer og forbruk som offentlig sektor foretar).

Denne indikatoren er ikke oppdatert ennå. Ved siste beregning (Nasjonalbudsjettet 2007) ble innstrammingsbehovet anslått til i størrelsesorden 50-90 milliarder kroner. Dette utgjorde grovt regnet mellom 3¼ og 5¾ prosent av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge. Nye tall vil bli utarbeidet til høsten og presentert i Nasjonalbudsjettet 2008.

Befolkningens utdanningsnivå kan ses på som en indikator for tilbudet av kvalifisert arbeidskraft til offentlig og privat sektor. OECD uttrykker i publikasjonen "The Well-being of Nations" (OECD 2001) at "Utdanning, opplæring og læring kan spille en viktig rolle som grunnlag for økonomisk vekst, sosial utjevning og personlig utvikling".

Utdanningsnivåvariabelen brukes internasjonalt blant annet som mål på humankapital, og som en indikator i levekårsundersøkelser.

Utdanningsnivået i befolkningen har hatt en markant stigning i de siste drøye 30 årene, både absolutt og som andel av befolkningen. I 1970 hadde om lag 7 prosent av den norske befolkningen i aldersgruppen 16 år og over en utdanning på universitets- eller høgskolenivå. I 2005 hadde dette steget til rundt 24 prosent - en økning på 17 prosentpoeng i løpet av disse årene. I perioden 1983-2005 har antall personer med doktorgrad blitt om lag firedoblet (fra 3 569 til 15 138 personer).

I den andre enden av skalaen har andel personer med grunnskole som sin høyeste utdanning, avtatt med mer enn 20 prosentpoeng siden 1970.

Det er en noe høyere andel av kvinner enn av menn som har høyere utdanning; henholdsvis 26 og 24 prosent. Men, andelen menn med lang høyere utdanning er nesten dobbelt så høy som blant kvinner. Forskjellen er størst blant menn og kvinner over 50 år.

Det høyeste utdanningsnivået finner vi i dag blant unge kvinner. I aldersgruppen 25-29 år har nesten 48 prosent av kvinnene i den norske befolkningen en utdanning på universitets- eller høgskolenivå. Det tilsvarende tallet for menn i samme aldersgruppe er bare 32 prosent.

For den enkelte er sysselsetting viktig som inntektsgrunnlag og for å kunne delta i samfunnslivet. Mens Norge i et internasjonalt perspektiv har lav arbeidsledighet, er andelen av befolkningen som er på uføretrygd høy og økende.

At en stor del av befolkningen er utenfor arbeidslivet når de er i arbeidsdyktig alder, kan være en viktig trussel mot opprettholdelse av den menneskelige kapital. Dette har betydning for landets økonomisk produktive evne, og på lang sikt kan det ha stor betydning for sosial stabilitet og dermed for bærekraften i samfunnet.

I de økonomiske nedgangstidene i første halvdel av 1990-tallet var andelen som falt utenfor arbeidslivet stor. Dette gjaldt både for mottakere av uføreytelser (inkluderer fra og med 2004 både uførepensjon og tidsbegrenset uførestønad) og langtidsledige (sammenhengende ledighetsperiode på mer enn 26 uker).

Etter en forbigående nedgang til 1998, har andelen igjen økt, og var i 2006 på noe i underkant av 12 prosent. Det er de uføretrygdede som utgjør både den største andelen og den største økningen. I 2006 var det registrert 25 000 langtidsledige og 328 000 uføretrygdede. Ser vi på fordelingen mellom kvinner og menn, så var det i 2006 langt flere uføretrygdede blant kvinner (189 000) enn blant menn (139 000). Det er flere langtidsledige menn (15 000) enn kvinner (10 000).

Antall langtidsledige i aldersgruppen 18-66 år gikk ned med rundt 2 000 personer fra 2005 til 2006. Ifølge Arbeidskraftundersøkelsene var det i gjennomsnitt 28 000 færre arbeidsledige i 1. kvartal 2007 enn i 1. kvartal 2006. Det er også færre midlertidig ansatte. Det er altså en positiv utvikling på arbeidsmarkedet. De arbeidsledige utgjør 2,7 prosent av arbeidsstyrken.

Fra 2005 til 2006 økte antall mottakere av uføreytelser med rundt 8 000 personer. Antall unge som mottar uføreytelser øker også. I 2006 var det over 3 000 personer i aldersgruppen 20-24 år som var uføretrygdede, og i motsetning til befolkningen sett under ett, var andelen unge menn (55 prosent) høyere enn andelen kvinner (45 prosent).

Forventet levealder er en demografisk indikator som fanger opp forhold knyttet til helse og velferd. Endringer i indikatoren kan indirekte si noe om faktorer som kvaliteten i helsetjenesten og medisinsk utvikling generelt, samt endringer i befolkningens helse, levevaner og livskvalitet.

Levealderen har økt i Norge i snart to hundre år, og økningen ser ikke ut til å stoppe opp. De siste årene har veksten vært særlig rask for menn, etter en stagnasjon på 1950- og 1960-tallet. Kvinner lever fortsatt lenger enn menn, men forspranget minker. Forskjellen i forventet levealder er redusert med en tredel de siste 20 årene, til 4,5 år i 2006. Forventet levealder for menn er nå 78,1 år, mens den for kvinner er 82,7. En viktig grunn til denne økningen i levealder er at dødeligheten blant spedbarn og barn har sunket, men også nedgangen i dødeligheten for eldre har bidratt til dette.

Ifølge nye befolkningsframskrivninger (mellomalternativet) vil forventet levealder ved fødselen vokse med om lag 8 år fra 2004 til 2060, til 86,0 år for menn og 90,1 år for kvinner (Keilman og Pham 2005).

Med økt alder øker samfunnets ressursbruk til helse- og velferdsordninger. Kostnader til helse alene utgjør vel 10 prosent av bruttonasjonalproduktet. Sykefravær og frafall i arbeidsstyrken samt pleiebehovet i befolkningen påvirker produktiviteten. Den forventete levealderen sier noe om antall år vi forventes å leve, men sier ikke om dette er ”gode” år. Ulike mål er utviklet for å nyansere levealderindikatoren. Helsejusterte leveår (Healthy Life Years) er en indikator som beregnes med utgangspunkt i dødelighetsdata og et mål på begrensninger i daglig aktivitet som skyldes helseproblemer. Av forventet livslengde ved fødselen er antallet år i god helse nesten 18 år kortere for kvinner og 11 år kortere for menn.

Referanser

ACIA (2004): Impacts of a Warming Arctic: Arctic Climate Change Impact Assessment . Cambridge University Press, 2004.

Barstad, A. (2006): "Verdens beste" også til å redusere global fattigdom . I: Samfunnsspeilet nr. 3/2006, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/

Bøeng, A.C. og D. Spilde (2006): Energiindikatorer 1990-2004. Gir økt verdiskapning mer effektiv energibruk? økonomiske analyser 3/2006 , Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/200603/boeng.pdf

Center for Global Development (2007): http://www.cgdev.org/section/initiatives/_active/cdi

EC (2006): Environment fact sheet: REACH - a new chemicals policy for the EU. European Commission, February 2006.

EEA (2006): EEAs hjemmesider om kjemikalier - European Environment Agency

Greaker, M., P. Løkkevik og M. Aasgaard Walle (2005): Utviklingen i den norske nasjonalformuen fra 1985 til 2004. Et eksempel på bærekraftig utvikling? Rapporter 05/13, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/emner/09/01/rapp_200513/rapp_200513.pdf

IPCC (2007): Climate Change 2007: The Physical Science Basis. Summary for Policymakers. Contribution of Working Group I to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change.

Keilman, N. og Pham, D.Q. (2005): Hvor lenge kommer vi til å leve? Levealder og aldersmønster for dødeligheten i Norge, 1900-2060, økonomiske analyser 6/2005 (43-49). http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/200506/folkfram05.pdf

Løkkevik, P. og M. Greaker (2005): Utviklingen i den norske nasjonalformuen fra 1985 til 2004. Menneskelige ressurser gjør Norge rikt. SSBmagasinet, 26. mai 2005, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/a/magasinet/analyse/art-2005-05-26-01.html

NILU (2005): Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Atmosfærisk tilførsel, 2004. Rapport 929/2005 (TA-2102/2005), Norsk institutt for luftforskning.

NILU (2006): Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Atmosfærisk tilførsel, 2005. Rapport 955/2006 (TA-2180/2006), Norsk institutt for luftforskning.

OECD (2001): The Well-being of nations. The role of human and social capital . Centre for Educational Research and Innovation. Paris: Organisation for Economic Co-operation and Development.

SFT (2006): Overvåking av langtransporterte forurensninger 2005 - Sammendragsrapport. TA-2183/2006, Statens forurensningstilsyn.

Skogen, M., H. Gjøsæter, R. Toresen og Y. Robberstad (red.) (2007): Havets ressurser og miljø 2007. Fisken og havet, særnr. 1-2007. Havforskningsinstituttet.

St.meld. nr. 1 (2006-2007) Nasjonalbudsjettet 2007 . Finansdepartementet.

St.meld. nr. 26 (2006-2007): Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand . Miljøverndepartementet.