Endringer i arealbruk og grøntstruktur i Oslo og Akershus

Arbeidet er basert på sammensetning av SSBs arealbrukskart, og satellittbilder med informasjon om type vegetasjonsdekke (trær, gress, dyrka mark, bebyggelse eller vann). Det er brukt satellittbilder fra 2 årganger, slik at det er mulig også å se endringer i vegetasjonsdekket over tid.

SSBs arealbrukskart er detaljerte både i geografi og egenskaper. De minste avgrensede enhetene er på eiendomsnivå eller lavere, og det bebygde arealet er inndelt i 50 ulike klasser. Tidfesting av utbygginger er viktig i dette arbeidet, og for områder med bygninger kan denne informasjonen ofte hentes fra matrikkelen.

For områder uten bygninger, som veger, idrettsanlegg og industriområder (uten bygninger), har vi ingen tidfesting. Vi har også problemer med etterslep, det vil si at eldre bebyggelse kartfestes lenge etter at utbygging har skjedd. Uten tidfesting kan den ikke skilles fra ny bebyggelse. Dette gjør endringsanalyser utfordrende, og har tidligere vært en feilkilde av ukjent størrelse.

I dette arbeidet viser det seg imidlertid at når kart over arealbruksendringer settes sammen med satellittbildeinformasjon fra mer enn 1 årgang, får vi en god datakilde for tidfesting av utbygginger. Brå endringer i forholdet mellom vegetasjon og bebygd areal er en indikasjon på at en anleggsfase er i gang, og at man enten har hogd skog eller startet grunnarbeid der alt vegetasjonsdekke fjernes.

Informasjonen om endringer i vegetasjonsdekke brukes her til å sortere nye utbygginger fra eldre, og hjelper slik til med å gi et mer realistisk anslag for total utbygging enn vi har hatt mulighet til i tidligere analyser over arealbruksendringer.

At anleggsfasene er så tydelige, er imidlertid en ulempe når vi skal se på endringen i grøntstruktur innen nyutbygde områder. Med en rekke på bare 2 satellittbilder (fra sommer 2015 og sommer 2017), vil bildet som skal vise en førsituasjon, ofte vise selve anleggsfasen, og bildet som skal fortelle om situasjonen etter utbygging vil ofte vise en aktiv utbyggingsfase eller svært tidlig gjengroingsfase.

For å ta høyde for dette, må informasjon om vegetasjon, både før og etter utbygging, beregnes fra en kombinasjon av kartobjekter og satellittbilder i områder som ikke er nyutbygde, men har en stabil grøntstruktur. Vi får da grunnlag for å beregne en teoretisk før- og ettersituasjon for vegetasjonsdekket. For ettersituasjonen må vi også ta hensyn til at gjengroing tar lang tid.

Men utbygging tar også tid. For de nyutbygde områdene kan vi ikke vite om alle nye bygninger er på plass og registrerte på måletidspunktet. Siden utnyttingsgraden har mye å si for fordelingen av grønne og bebygde flater i ferdig utbygde områder, må også denne informasjonen hentes fra sammenlignbare objekter.

Det er altså en teoretisk endring i grøntstruktur som beregnes her. I Oslo og Akershus finner vi at 4,2 km² tidligere ubebygd areal ble bygd ut i 2016 og 2017. Etter ferdig gjengroing vil dette gi et tap på 1,6 km² trær og 0,7 km² dyrka mark. Transformasjon og fortetting har gitt et årlig tap på 0,2 km² trær og gress.

 

Framover mot 2030 kan vi regne med utbygging av om lag 28 km² nåværende ubebygd areal i Oslo og Akershus. Etter gjengroing vil dette gi et samla tap på 14 km² trær og nesten 3 km² dyrka mark. Bebygd areal vil øke med 16 km², og areal med gress vil øke med 0,6 km².