Klimagassutslipp aldri vært høyere

Dersom utslippene av de såkalte drivhusgasser fortsetter å øke, risikerer vi omfattende og ødeleggende klimaendringer i løpet av de nærmeste 100 årene. For å løse problemet kreves en full omlegging av verdens energibruk, som er viktigste kilde til klimagassutslippene. Landene forsøker å organisere en utslippsreduksjon gjennom Kyotoprotokollen.

De norske utslippene av klimagasser har økt med over 8 prosent fra 1990 - som er basisåret for Kyotoprotokollen - til 2001 og er nå på det høyeste nivået noensinne. økningen siste år var på 2 prosent. CO ₂ sto i 2001 for tre fjerdedeler av de samlede norske klimagassutslippene. De viktigste kildene til utslipp av CO ₂ er veitrafikk, olje- og gassutvinning, forbrenning i industrien og prosessutslipp fra metallproduksjon.

Ifølge Kyotoprotokollen kan de norske utslippene - medregnet de såkalte Kyotomekanismene - bare øke med 1 prosent fra 1990 og fram til perioden 2008-2012.

Fortsatt meget lav import av ozonreduserende stoffer

Importen av ozonnedbrytende stoffer har vært svært lav i de siste årene. Forbruket i Norge av slike stoffer er redusert med 98 prosent siden 1986 (målt etter ozonreduserende evne). Likevel er det fortsatt utslipp i forbindelse med bruk og utskifting av gamle produkter. Disse utslippene vil bli redusert etter hvert som gamle produkter fases ut. Norge har oppfylt forpliktelsene om stans og reduksjon i bruk av ozonreduserende stoffer både under Montrealprotokollen og EU-forordningen fra 2000. Det er utslipp av klor- og bromholdige gasser som KFK, HKFK og haloner som reduserer ozonlaget i atmosfæren.

Også internasjonale avtaler om reduserte utslipp av langtransportert luftforurensning som forårsaker sur nedbør, viser nå resultater. Nedfallet av forsurende stoffer i Norge har gått betydelig ned i de siste 10 årene. Fra 1985 og fram til i dag har områder i Norge der naturens tålegrenser for forsuring er overskredet, blitt redusert med mer enn 30 prosent. Utslipp fra andre land i Europa står per i dag for omtrent 90 prosent av den sure nedbøren som faller ned over Norge.

Til tross for utslippsreduksjoner, er det verdt å merke seg at sur nedbør fortsatt er et av de største miljøproblemene i Norge. Det er spesielt Sør-Norge som er utsatt for sur nedbør, men deler av øst-Finnmark har også betydelig påvirkning. De norske utslippene har i de senere årene ikke gått vesentlig ned, og nivået for myndighetenes reduksjonsmålsetting for 2010 er ikke nådd ennå. Sur nedbør skyldes utslipp av svovel- og nitrogenforbindelser til luft.

Lokal luftforurensning byene ikke bedre?

Ren luft er viktig for helse og trivsel. Lokale luftforurensninger gir i perioder betydelige helse- og trivselsproblemer i de største byer og tettsteder i Norge. I de største byene blir en stor del av befolkningen tidvis utsatt for konsentrasjoner av luftforurensning som øker risiko for helseplager og fremskyndet død, som for eksempel luftveisinfeksjoner, lungesykdommer og kreft. De samfunnsøkonomiske kostnadene som dette medfører, utgjør ifølge noen analyser i Statistisk sentralbyrå milliardbeløp hvert år.

Vi kan se en viss nedgang i de samlede utslippene av nitrogenoksider og svoveldioksid i de største bykommunene i de siste 10 årene. Utslippene av partikler (svevestøv) er på samme nivå som for 10 år siden, men nye og reviderte tall viser imidlertid at partikkelutslippene er dobbelt så store enn tidligere antatt. De viktigste årsakene til lokal luftforurensning er i våre dager veitrafikk og vedfyring. Vedfyring utgjør faktisk hele 84 prosent av det totale partikkelutslippet. Vedfyring er også en betydelig kilde til utslipp av tungmetaller, PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner) og dioksiner.

Avfallsmengdene øker stadig

Avfall er et miljøproblem, blant annet ved at behandlingen av avfallet skaper forurensende utslipp. Når avfallet deponeres, dannes metan som er en drivhusgass. Deponiene, særlig gamle, inneholder dessuten ulike typer miljøgifter og andre stoffer som kan forurense jord og vann. Forbrenning eliminerer metanutslipp og reduserer andre ulemper som deponering gir. På den annen side fører forbrenning til utslipp av ulike forurensende stoffer til luft og gir støv og aske som må håndteres som spesialavfall. Ny forbrenningsteknologi har imidlertid redusert utslippene fra forbrenning betraktelig.

Den totale årlige avfallsmengden har økt om lag 13 prosent fra 1996 til 2000. Det ble generert i alt 8,5 millioner tonn avfall i 2000, dvs. over 2 tonn per innbygger. Mengdene til materialgjenvinning og energiutnyttelse har økt med 22 prosent, og utgjorde 44 prosent av avfallsmengden i 2000. Målet er at om lag 75 prosent skal gjenvinnes totalt.

Mengden husholdningsavfall per innbygger var 335 kg i 2001, 100 kg mer enn i 1992 og nesten dobbelt så mye som i 1974. Husholdningsavfall - 1,5 millioner tonn i 2001 - utgjør i underkant av en femtedel av den totale årlige avfallsmengden i Norge.

Av en beregnet totalmengde på 631 000 tonn spesialavfall ble 581 000 tonn håndtert på godkjent vis i 1999. Hele 50 000 tonn - opp mot 10 prosent av totalmengden - ble altså håndtert utenfor myndighetenes kontroll, og mye av dette kan være på avveie.

Utslippene fra oljevirksomheten har økt betydelig

Utslipp av olje og kjemikalier fra skipsfart, petroleumsvirksomhet og landbasert virksomhet kan skade organismer og økosystemer i havet, på sjøbunnen, i strandsonen og på land. Tilgrising av kystområder vil dessuten medføre redusert bruksverdi for friluftsformål og annet.

Oljeproduksjonen medfører både ukontrollerte (akutte) utslipp og tillatte operasjonelle utslipp. Det er de operasjonelle utslippene som dominerer. Disse har økt betydelig siden begynnelsen på 1990-tallet, og raskere enn oljeproduksjonen. Akutte utslipp fra oljeproduksjon og annen virksomhet varierer betydelig, men har totalt sett gått ned de siste årene. Totalutslippene har endret seg lite det siste året.

Olje- og gassressurser - økonomisk viktig,men av begrenset varighet

Ved utgangen av 2001 utgjorde norske olje- og gassreserver i underkant av 1 prosent av verdens reserver (reserver omfatter kun utvinnbare ressurser). Norge sto imidlertid for 4,5 prosent av oljeproduksjonen og 2,3 prosent av gassproduksjonen. Levetiden for norske olje- og gassreserver, uttrykt ved R/P-raten, er beregnet til 9,2 år for olje og 38,1 år for gass. Verdens R/P-rate ved utgangen av 2001 for henholdsvis olje og naturgass er anslått til 40,3 og 61,9.

Reserveanslagene er gjenstand for stadige, til dels store, revisjoner, og det kommer også nesten årlig til nye felt. De totale petroleumsressursene er atskillig større. Disse er definert som anslag for alle mer eller mindre sikre forekomster.

Vannkraft - en fornybar ressurs

I motsetning til petroleumsressursene er vannkraftressursene fornybare. Norge har Europas største vannkraftressurser, og vannkraften har vært et viktig grunnlag i industrialiseringen av landet. Den rike tilgangen på vannkraft har stor innflytelse på sammensetningen av energiforbruket. Nærmere 100 prosent av elektrisitetsforbruket er basert på vannkraft, og i 2000 utgjorde elektrisitet 42 prosent av samlet energiforbruk, den høyeste andel i verden.

Størrelsen på de samlede vannkraftressursene vurderes løpende og er avhengig av teknologiske og økonomiske forhold samt endringer i klimaregimet. Derfor vil beregnet nyttbar vannkraft kunne endre seg fra år til år. I løpet av de siste 10-årene har forbruket økt sterkere enn tilgangen på kraft, og er nå høyere enn produksjonen i et normalår.

Om lag 36 prosent av ressursene er ikke utbygd, og noe over halvparten av dette er vernet.

Fiskeressurser - behov for forsiktighet i beskatning

I sin årlige rapport Havets ressurser påpeker Havforskningsinstituttet at det fortsatt er behov for å vise stor forsiktighet i høstingen av flere av våre viktige fiskebestander. Dette gjelder særlig bunnfiskbestandene, mens de pelagiske bestandene er i bedre forfatning. Spesielt står det dårlig til med torsken i Nordsjøen. Denne bestanden har vært og er fortsatt svært hardt beskattet.

Bestanden av nordsjøsild er i vekst, og gytebestanden er for øyeblikket innenfor sikre biologiske grenser. Nordsjøtorsken er - som nevnt over - i dårlig forfatning, og gytebestanden ligger langt utenfor sikre biologiske grenser. Gytebestanden av norsk vårgytende sild har gått noe ned i de senere årene, men bestanden anses for å ligge innenfor sikre biologiske grenser. Gytebestanden av norsk - arktisk torsk har hatt en svak vekst siste år, men er fremdeles under føre-var-nivået. Dette har imidlertid bestanden vært mesteparten av perioden fra 1950.

Biologisk mangfold - lite igjen av villmarkspregete områder

Det biologiske mangfoldet er påvirket og truet av menneskelig aktivitet på mange måter, og beregninger viser foruroligende høye tall for tap av både arter og naturtyper. Dette skjer direkte ved at arter eller naturtyper utryddes eller reduseres som en følge av ulike former for utbygging eller ufornuftig utnytting. Det biologiske mangfoldet er også påvirket av forurensningseffekter som f.eks. klimaforandringer.

Størrelsen på urørte eller villmarkspregete områder er en indikator for presset mot det biologiske mangfoldet. Her er den menneskelige påvirkningen liten, og det er liten forstyrrelse av det opprinnelige biologiske mangfoldet. Omfanget av urørte områder ble dramatisk redusert fra 1900 til 1985 og særlig i perioden fra 1940 til 1985. Etter 1985 har reduksjonen av villmarksarealene fortsatt, men tempoet er blitt betydelig redusert.

---

(C) Statistisk sentralbyrå