Klimapolitikken under lupen

Kyotoprotokollen

Kyotoprotokollen setter begrensninger på utslipp av CO ₂ og andre klimagasser for Norge og andre industrialiserte land i årene 2008-2012. Samtidig åpner den for tre ulike typer handel med utslippsrettigheter, som alle i praksis innebærer at Norge kan slippe ut mer enn avtalt mot å betale for utslippsreduksjoner i andre land. Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism - CDM) åpner for at industriland kan investere i prosjekter i utviklingsland, og få godskrevet utslippsreduksjoner fra prosjektet til å dekke hjemlige utslippskrav. CDM-mekanismen har både klimapolitikk og utviklingsmål for øye i form av målrettet overføring fra Nord til Sør som samtidig bidrar til at Kyotoprotokollens mål realiseres til en lavere kostnad. Kostnadene ved å redusere utslipp av klimagasser er relativt høye i Norge, og utsikten til å legge tiltak til utviklingsland er attraktiv.

Problemer med CDM-mekanismen

Det er imidlertid flere problemer med CDM-mekanismen. Kort fortalt går de ut på at det er vanskelig å vurdere om CDM-prosjektene virkelig fører til utslippsreduksjoner. Prosedyrer er i ferd med å bli utformet, men det er tvilsomt om problemet blir eliminert av den grunn. Et viktig problem, som hittil ikke er tatt særlig hensyn til, er at CDM-prosjekter også kan påvirke utslipp utenfor prosjektet. Disse kan potensielt være store, og i verste fall overstige den umiddelbare utslippsreduksjonen. I så fall kan utstrakt bruk av CDM-mekanismen utvanne miljøeffekten av Kyotoprotokollen.

Lekkasje - eller utslipp utenfor prosjektets grenser

For å beregne utslippsreduksjonen ved et CDM-prosjekt, må det først anslås hva utslippene vil være i fravær av prosjektet. Deretter skal den direkte utslippseffekten av tiltaket beregnes. I tillegg skal det angis eventuell lekkasje, det vil si indirekte effekter som er forårsaket av prosjektet, men som skjer utenfor prosjektets opptrukne grenser. En type lekkasje som er vanskelig å anslå, men som er svært viktig, er likevekts- eller markedseffekter. Når et prosjekt endrer tilbudet eller etterspørselen etter en energivare, påvirker det resten av markedet via prisen på varen. Andre deler av økonomien kan også påvirkes. Denne type lekkasje er det imidlertid ikke tatt hensyn til i prosedyrene for CDM-prosjekter. Disse effektene kan være betydelige og svekke den totale klimaeffekten av tiltaket.

Eksempel på lekkasje

Et typisk CDM-prosjekt er bygging av et vindkraftverk. I metodene som er utformet for å beregne utslippsreduksjoner, antas det at den nye vindkraften til fulle erstatter annen kraftproduksjon. Denne antakelsen baserer seg imidlertid på at etterspørselen etter kraft er gitt og helt upåvirket av prisen i markedet. I en enkel markedsmodell med symmetriske tilbuds- og etterspørselskurver vil økt tilbud av CO ₂ -fri kraft fortrenge nøyaktig halvparten av den tilførte kraften. Det innebærer at reduksjonen i CO ₂ -utslipp blir halvparten av det som hevdes. Dette er illustrert i figur 1a der det er antatt at eksisterende produksjon er kullkraft. Vi ser at fire enheter vindkraft erstatter to enheter kullkraft (fra EK0 til EK1), mens kraftetterspørselen øker med to enheter (fra E0 til E1).

Historien slutter imidlertid ikke her. Reduksjonen i produksjonen av kullkraft fører til redusert etterspørsel etter kull, og prisen på kull vil falle. Dermed øker etterspørselen etter kull fra andre forbrukere. Med samme enkle markedsmodell som nevnt over vil denne økte etterspørselen gi nye utslipp som tilsvarer halvparten av den opprinnelige reduksjonen. Dette er illustrert i figur 1b, der 2 enheter redusert kulletterspørsel fører til lavere pris og en netto reduksjon på kun 1 enhet kullproduksjon (fra K1 til K0). Alt i alt får vi dermed i følge denne enkle modellen at den totale reduksjonen i CO ₂ -utslipp kun blir 25 prosent av det som blir angitt og belønnet gjennom Kyotoprotokollen. Bruk av CDM-mekanismen kan derfor i dette skisserte eksemplet gi en betydelig lavere reduksjon i CO ₂ -utslipp enn om utslippene ble redusert i hjemlandet.

Kullrensing i Kina

I et samarbeidsprosjekt mellom Statistisk sentralbyrå i Norge og Det nasjonale statistikkbyrået i Kina studeres prosjekter for rensing (vasking) av råkull i Kina. Slike prosjekter øker effektiviteten i forbrenningsprosessen, slik at mindre CO ₂ blir sluppet ut per enhet energi som produseres. Et slikt prosjekt kan derfor falle inn under CDM-mekanismen. Prisen på råkull synker når behovet reduseres, men dette fører igjen til økt etterspørsel fra andre forbrukere. I tillegg vil behovet for transport av kull synke når støv og skitt er renset bort. Alt i alt viser studien at et relevant CDM-prosjekt rettet mot effektivisering av kullforbruket i Kina leder til økt energiforbruk og økte utslipp av CO ₂ . Lekkasjen i dette prosjektet er altså over 100 prosent.

Avslutning

Energirelaterte CDM-prosjekter under Kyotoprotokollen kan vise seg å gi betydelig mindre reduksjon i utslipp av klimagasser enn hva prosjektplanene lover. Indirekte virkninger i energimarkedene har vist seg i empiriske studier å nøytralisere store deler av den opprinnelige utslippsreduksjonen i prosjektene. CDM-prosjekter skal tjene et utviklingsformål i tillegg til miljøformål. Det er mange gode grunner til å støtte prosjekter i utviklingsland selv om klimaeffekten er noe utvannet, men i klimapolitisk perspektiv er det viktig å ha oversikt over totaleffekten av prosjektene. For å demme opp for lekkasjeeffekten ved CO ₂ -tiltak må prisen på fossile brensler øke også i utviklingsland. Prosjekter som inkluderer et avgiftssystem kan ventes å gi en reell effekt på utslippene av klimagasser.

Les mer i Økonomisk analyser .