Mildere på Svalbard

Svalbard består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde og 10° og 35° østlig lengde, og størst av alle er Spitsbergen. Svalbard er omgitt av Barentshavet, Grønlandshavet og Polhavet. Øygruppen omfatter de største sammenhengende uberørte villmarksområdene i Norge: Svalbard utgjør 61 022 km ² , og rundt 98 prosent av arealet er villmark.

Svalbardmiljøloven har som formål å «opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner». Loven gir samtidig rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift. Nær 40 000 km ² er vernet. Av dette er 99,8 prosent nasjonalparker og naturreservater.

Basert på reglene om miljøovervåking på Svalbard blir det formidlet statistikk i en rekke formater og formidlingskanaler. Alle disse har til hensikt å belyse om lovens formål etterleves og det unike, uberørte miljøet opprettholdes. Statistisk sentralbyrå spiller en viktig rolle for å tilrettelegge offisiell Svalbard-statistikk hvor miljøstatistikk er en viktig komponent. Det er utfordrende å avgrense statistikken til et utvalg av miljøparametre som best mulig gjenspeiler utviklingen for miljøet på Svalbard, og som samtidig er parametre med en god historisk tidsserie og med utsikter til å bli videreført.

Langtransporterte miljøpåvirkninger

Nedgang for lufttransporterte, organiske miljøgifter

Svalbard ligger langt mot nord og tilsynelatende på god avstand fra områder der det slippes ut forurensning. Men luft- og havstrømmer frakter forurensninger til øygruppen og til havområdene rundt. Som figuren om PCB nedenfor viser, binder mange tungt nedbrytbare organiske forbindelser seg til fettvev i organismer, og disse forbindelsene hoper seg opp i næringskjeden etter hvert som organismene spiser hverandre. Dette gjelder spesielt for de lange marine næringskjedene i Arktis. Nivåene av en del forbindelser i arter på toppen av næringskjedene blir dermed så høye at dyrenes immunforsvar og hormonsystem kan bli skadet. Dette kan påvirke overlevelse og reproduksjon. På Svalbard er det de senere årene målt nedgang i luftkonsentrasjonene av flere av de langtransporterte organiske stoffene, uten at det er entydig for alle.

Lokale miljøpåvirkninger

Økende CO ₂ -utslipp fra skipstrafikken

De lokale forurensningene er i hovedsak knyttet til de større bosettingene: Longyearbyen og Barentsburg. De omfatter utslipp til luft, vann og jord. Kildene for utslipp til luft er kullfyring, dieselaggregater og transport (fly, helikopter, båt, bil og snøscooter). Miljødirektoratet (tidligere Klima- og forurensningsdirektoratet, Klif) fikk i 2009 utført en kartlegging av de lokale klimagassutslippene for perioden 2000-2007. Utslippene av CO ₂ viser en økende trend, og det er skipstrafikken som bidrar mest til økningen. Utslipp av de øvrige klimagassene viser ikke samme tydelige tendens.

1,2 tonn fosfor fra Longyearbyens avløpsanlegg

Utslippene til vannforekomster og havet kommer fra avløpsanlegg, men også fra ukjente punktutslipp som er vanskeligere å måle. Fra avløpsanlegget i Longyearbyen, med omkring 2 100 innbyggere, er det beregnet et årlig utslipp på 1,2 tonn fosfor (Tot-P) og 9 tonn nitrogen (Tot-N). Sammenliknet med tilsvarende befolkning på fastlandet er dette relativt høye utslipp per person. Forklaringen er at avløpsanlegget ikke har renseteknologi, og at avløpsvannet slippes ut på dypet i fjorden. Avløpsanlegget ved Svalbard lufthavn er det til nå ikke utført beregninger for. Etter at søknaden om ny utslippstillatelse er behandlet hos Sysselmannen, vil det være mulig å beregne årlige utslipp derfra.

Halvparten så mye avfall per innbygger

Bosettingene genererer avfall. Statistikk over husholdningsavfall for Longyearbyen viser at hver innbygger i 2011 gjennomsnittlig kastet 216 kilo. Det er under halvparten av det en innbygger bosatt på fastlandet kastet samme år. I Longyearbyen er det påbudt å ha montert matavfallskvern i alle kjøkken med avløp, og dette er med på å redusere mengden husholdningsavfall.

De siste årene har det vanligvis blitt levert mellom 100 og 300 tonn farlig avfall fra Svalbard. I 2012 var mengden 160 tonn. Av dette utgjorde oljeholdig avfall hele 80 prosent. Avfallet fraktes til fastlandet for behandling.

Ferdselen varierer med turismen - og med været

Av utslippsstatistikken for Svalbard framgår at det er en betydelig skipstrafikk, flytransport og en del annen motorisert ferdsel på øygruppen. Ifølge Avinor har det siden 2000 gjennomsnittlig vært 6 400 flyvninger til eller fra Svalbard lufthavn per år. Omkring 1 300 av disse er flyvninger til eller fra øygruppen. De resterende 4 100 er flyvninger internt på Svalbard.

Det meste av skipstrafikken skyldes cruiseturisme og annen turistaktivitet. Det ankommer årlig om lag 40 000 tilreisende til Longyearbyen i forbindelse med kurs, konferanse eller ferie. En betydelig andel av disse gjestene, og cruiseskip-passasjerene, deltar på utflukter med båt til attraktive reisemål omkring på øygruppen. I 2012 gikk ifølge Sysselmannen 121 000 personer i land på 239 ulike steder, inkludert ilandstigningsplasser i Isfjorden, Barentsburg og Ny-Ålesund. Mange personer var i land flere steder i løpet av én og samme utflukt.

En annen yndet aktivitet på Svalbard, for turister og fastboende, er turkjøring med snøscooter. Det er registrert i overkant av 2 000 snøscootere på Svalbard. Omfanget av turkjøring er delvis styrt av vær og føreforhold i scooter-sesongen (2012 var et år med uvanlig dårlige kjøreforhold), men også av antall tilreisende som ønsker å kjøre på tur.

Det er en avtakende tendens i tallene for snøscootertrafikken utenfor Forvaltningsområde 10. Det er færre fastboende som søker kjøretillatelse til nasjonalparker, og antallet som har gjennomført slike turer, er også på vei ned. Tilsvarende tendens er det også for de tilreisendes kjøring i meldepliktig område.

Guidede snøscooterturer er fortsatt populære: Tall fra Sysselmannen viser at antall feltdøgn for guidede turer ligger mellom 2 500 og 4 500 per år - alt avhengig av føreforholdene.

Snaut 1 200 ryper og 180 rein felles hvert år

Siden 1997 har det gjennomsnittlig blitt tatt ut 1 170 ryper, 180 rein, 122 fjellrev og 63 sel per år. Hvalross og isbjørn er fredet, og det er ikke jaktperiode på disse artene. Likevel har det i gjennomsnitt blitt skutt 2,6 isbjørner per år siden 1997. Disse fellingene er hovedsakelig en følge av nødverge.

Naturens tilstand

Høyere gjennomsnittstemperatur i luft og hav

En viktig forutsetning for at de artene som i dag utgjør flora og fauna på Svalbard, skal fortsette å ha leveområde på øygruppen, er at klimaet ikke forandres for mye. Siden midt på 1960-tallet har imidlertid årsmiddeltemperaturen på Svalbard lufthavn steget med 4,4 °C. Maksimumstemperaturen i Vest-Spitsbergenstrømmen (Framstredet) viser også stigende tendens.

Breene krymper

Isbreer påvirkes av klimatiske forhold. Differansen mellom tilvekst om vinteren og avsmelting om sommeren gir endring i massebalansen for en isbre. Massebalansen er dermed et mål på om breen øker eller minker. Avsmelting av breer kan bidra til økning i havnivået. Breer påvirker også klima samt forholdene for fauna og flora lokalt.

I overvåkingsperiodene for Austre Brøggerbreen, Midtre Lovénbreen, Kronebreen og Holtedalsfonna samt Kongsvegen er det målt et tap av ismasse. Kongsvegen hadde i begynnelsen av overvåkingen en positiv massebalanse, altså en tilvekst. Dette kan forklares med at denne breen ligger i et høyere og kaldere område enn de øvrige breene og har et større akkumulasjonsområde. I de siste årene er imidlertid trenden negativ også for Kongsvegen.

Havisen minker

En av de viktigste forutsetningene for hele det arktiske økosystemet, og områdene rundt Svalbard, er havisen. Enorme mengder planteplankton produseres langs iskanten og danner grunnlag for en kompleks næringskjede. Havis er også leveområde for sel og isbjørn. Havisen har normalt sitt største utbredelsesområde i april. Det er store mellomårlige variasjoner, men målinger som startet i 1979, viser en fallende trend for isarealet i havområdene rundt Svalbard. Trenden er tydeligst for isen i Barentshavet, og noe mindre dramatisk for Framstredet.

Indikator-arter: færre lomvi - stabil krykkjebestand

Svalbard har en rik flora og fauna, både i havet og på land. Et utvalg såkalte indikator-arter kan belyse tilstanden i næringskjeden. De store svingningene i fjellrev-yngling antas av forskere å skyldes variasjoner i disse rovdyrenes tilgang på næring. Tilgangen på mat i form av reinsdyrkadaver om vinteren og sjøfugl fra de store koloniene om sommeren virker inn på hvor mange fjellrever som danner par, og hvor mange unger som vokser opp i de forskjellige hiene. Selv om dette varierer fra år til år, er likevel antallet fjellrev relativt stabilt. Det ser også ut til å være en viss sammenheng mellom yngling hos fjellrev og tettheten av rype.

I hekkesesongen lever lomvien primært av fiskearter som lodde og sild. Dette gjør arten til en god indikator på endringer i disse fiskebestandene. Bestanden av lomvi har gått dramatisk tilbake både i Barentshavet og de nordlige delene av Norskehavet. Lomvi er oppført som «sårbar» i den norske rødlista.

Vinteren 1986-1987 kollapset bestanden av lomvi på den sørligste av øyene i Svalbard, Bjørnøya. Dette skyldtes kraftig tilbakegang i loddebestanden. Lomvibestanden har vært i vekst etter dette. Bjørnøya har den absolutt største hekkekolonien i Barentshavet.

Krykkje er en måkefugl som finner sin næring i havoverflaten, i motsetning til lomvi. Krykkje tar yngre årsklasser av lodde, polartorsk samt krepsdyr og fungerer som en indikator for denne delen av det marine økosystemet. Krykkjebestanden hadde en negativ utvikling, men for en del kolonier har denne utviklingen snudd. Totalt sett er situasjonen for bestanden stabil.