Nasjonalformuen øker

Statistiske analyser 123 ser på indikatorer som belyser viktige aspekter ved bærekraftig utvikling. Disse indikatorene skal gi signaler om hvorvidt nåværende kurs kan opprettholdes på lang sikt, eller om den må justeres. De er ment å være et hjelpemiddel for dem som skal utforme og følge opp den nasjonale politikken for bærekraftig utvikling.

Foruten at nasjonalformuen øker, viser resultatene fra publikasjonen blant annet at:

• den forventede levealderen er rekordhøy
• energibruken og klimagassutslippene øker igjen etter en nedgang under finanskrisen
• den norske bistanden utgjorde over 1 prosent av bruttonasjonalinntekten i 2010

Samlede ressurser målt som nasjonalformue

Nasjonalformuen er et uttrykk for den samlede nasjonale ressursbasen, som består av humankapital, natur- og miljøkapital, sosial kapital, realkapital og finanskapital. Disse ressursene gir en avkastning som direkte eller indirekte tjener vår velferd. Mange av formuens komponenter kan verdsettes i kroneverdi, mens andre i praksis kun kan måles i fysiske enheter.

Et mulig utgangspunkt for bærekraftig utvikling er at samlede ressurser eller kapital i vid forstand minst opprettholdes over tid. Historisk har velferdsutviklingen i Norge og andre land skjedd gjennom en sterk vekst i menneskelig kapital og realkapital. Et spørsmål er om dette har skjedd på bekostning av natur og miljø. Mange vil også hevde at det har skjedd på bekostning av utviklingen i fattige land, gjennom urettferdige bytteforhold og handelsbetingelser.

Opprettholdelse av formuen er en nødvendig, men likevel ikke tilstrekkelig forutsetning for å få til en utvikling som er bærekraftig. Det er ikke alle ressurser eller kapitaltyper som kan erstattes av andre typer kapital. Dette gjelder særlig for natur- og miljøkapitalen, der overskridelse av naturens terskelverdier eller tålegrenser kan få uopprettelige følger. Tap av biologisk mangfold og effekter av enkelte miljøgifter er eksempler på dette.

Nedenfor er hovedpunkter fra beskrivelsen av fire av indikatorene gjengitt. Det er valgt to for temaområdet økonomisk og sosial utvikling, en for temaområdet naturressurser og en for temaområdet internasjonal bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjemping.

Netto nasjonalinntekt per innbygger

Norge er et svært rikt land sett i et internasjonalt perspektiv. En vanlig oppfatning er at dette skyldes tilgang på naturressurser som olje og gass. Beregninger viser derimot at det først og fremst er menneskelige ressurser (humankapitalen) som utgjør den klart største andelen av det vi kaller nasjonalformuen, med 73 prosent. Olje- og gassreservene utgjør 12 prosent. Beregningene viser at nasjonalformuen per innbygger er økende. Norsk økonomi ser derfor ut til å være på en bærekraftig kurs, til tross for at olje- og gassforekomstene på norsk kontinentalsokkel etter hvert tømmes. Dette skyldes blant annet at store deler av petroleumsinntektene reinvesteres i andre formuesobjekter. Det er imidlertid viktig å være klar over at fordi beregningene er basert på nasjonalregnskapet, er alle sentrale miljøressurser som for eksempel verdien av tilgjenglighet til naturområder, verdien av biologisk mangfold og stabilt klima utelatt.

Netto nasjonalinntekt er et mål på avkastningen av nasjonalformuen. Uttak av ikke-fornybare naturressurser, hovedsakelig olje og gass, er en meget viktig kilde til inntekt for Norge (se figur 1). Fra å utgjøre 5 prosent i perioden 1986-1990, har denne kildens betydning økt til 18 prosent over de siste fem årene. Bidraget fra humankapitalen er likevel viktigst.

Uttak av fornybare naturressurser bidrar derimot lite til netto nasjonalinntekt, omtrent null i den siste perioden. Langt på vei skyldes det stor negativ inntekt i jordbruket, som igjen kommer av de store subsidiene til næringen. Inntekter i fiskeoppdrett og vannkraft har derimot gjort at bidraget fra fornybare ressurser ¹ har blitt mindre negativt med årene.

Forventet levealder ved fødselen

Endringer i forventet levealder kan indirekte si noe befolkningens helse og levekår, om kvaliteten i helsetjenestene, medisinsk utvikling samt endringer i befolkningens levevaner og livskvalitet. Dette er alle viktige aspekter ved en bærekraftig samfunnsutvikling.

Rekordhøy forventet levealder

Forventet levealder ved fødselen for kvinner økte med 0,1 år fra 2009 til 2010, og steg med 0,3 år for menn. Forventet levealder for menn er nå 78,9 år, mens den for kvinner er 83,2 år. I løpet av de siste 25 årene har den forventede levealderen i Norge økt med nesten 6 år for menn og vel 3 år for kvinner. Forskjellen mellom menns og kvinners levealder minket i denne perioden med vel 2,5 år.

En viktig årsak til økningen i levealderen er at dødeligheten blant spedbarn og barn har sunket.

De siste årene har nedgangen i dødeligheten blant eldre, det vil si personer over 60 år, også bidratt betydelig til økningen i levealderen og til at andelen eldre i befolkningen øker.

I befolkningsframskrivningene er det forutsatt at forventet levealder for nyfødte vil øke til mellom 81,9 og 88,9 år for menn og mellom 84,4 og 92,2 for kvinner i 2060. Befolkningsframskrivningene viser at vi på lang sikt vil få en betydelig eldre befolkning.

At vi lever lenger er en positiv utvikling, men høyere levealder representerer også store framtidige utfordringer med tanke på pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Innenfor eldreomsorgen vil sysselsettingsbehovet måtte mer enn dobles fram til 2060, dersom standard og dekningsgrad skal beholdes, kun som følge av at befolkningen aldres. Anslått vekst i spesialisthelsetjenesten er også betydelig.

Samlet energibruk per enhet brutto nasjonalprodukt

I et moderne samfunn er energi en helt sentral ressurs og innsatsfaktor. Produksjonen og forbruket av energi er bestemt av ressurstilgang, pris, betalingsevne og ulike former for regulering av eksterne virkninger. Særlig betydningsfull er sammenhengen med klimagassutslipp, som alt overveiende skyldes bruk av fossil energi. Effektiv energibruk er derfor særlig viktig i bærekraftsammenheng.

Energiintensiteten avtar

Verdiskapingen målt som BNP i faste priser har vanligvis vokst sterkere enn innenlands energibruk, og energiintensiteten har dermed avtatt. Nedgangen har vært i gjennomsnitt 1,4 prosent per år i perioden 1976-2009. Den internasjonale finanskrisen rammet særlig den kraftintensive industrien og ga en relativt stor nedgang i energibruken på 5,4 prosent. Fra 2008 til 2009 var nedgangen i energiintensiteten hele 4 prosent. Samtidig var det også en nedgang i BNP på 1,5 prosent.

Energibruken har økt betydelig

Det var en betydelig oppgang i energibruken i 2010. Foreløpige tall indikerer en økning på vel 4 prosent fra 2009, når energiforbruk i energisektorene, fakling og energivarer brukt som råstoff er med. Økningen i sluttforbruket er på hele 7 prosent holder man energiforbruket i energisektorene og fakling utenfor.

Energibruken økte med i alt 63 prosent i perioden 1976-2009. Dette inkluderer naturgass som fakles i produksjonen av naturgass, og energivarer brukt som råstoff i industrien. Den prosentvise veksten var 69 prosent for fornybare, og 60 prosent for ikke-fornybare energikilder, i denne perioden. Andelen av energibruken som kommer fra fornybare energikilder var 41 prosent i 2009. Hvis man holder fakling utenfor, var fornybarandelen 45 prosent i 2009, mens den var 46 prosent hvis man holder både fakling og energivarer brukt som råstoff utenfor. Beregnes fornybarandelen i henhold til reglene til EU sitt fornybardirektiv blir imidlertid fornybarandelen hele 65 prosent i 2009. Den høye fornybarandelen ved beregning med EU-metoden sammenlignet med det som fremgår av figur 4, skyldes i stor grad at EU-metoden ikke tar med energibruk i olje- og gassutvinning eller energivarer brukt som råstoff.

Offisiell norsk bistand, nivå og andel av BNI

Fattigdomsreduksjon er det mest sentrale av FNs tusenårsmål. Å bidra til en bærekraftig utvikling globalt er også helt sentralt i Norges bærekraftstrategi. Global fattigdomsreduksjon er imidlertid et komplisert felt der mange faktorer spiller inn. De faktorene som antas å ha størst effekt er bistand, godt styresett og internasjonale rammebetingelser. Indikatoren som benyttes, måler graden av satsing på og omfanget av offisiell norsk bistand.

Bistanden fra Norge øker

Regjeringens mål om 1 prosent andel av bruttonasjonalinntekt (BNI) til utviklingssamarbeid er oppnådd med god margin de to siste årene. Bistanden utgjorde 1,06 prosent av BNI (25,7 milliarder kroner) i 2009, mens den var på 1,10 prosent (27,7 milliarder) i 2010.

Sterk vekst i bistand til miljø og energiformål

Norsk bilateral bistand fordeles på flere ulike formål, hvorav «godt styresett» og «økonomisk utvikling og handel» har vært prioriterte områder de siste ti årene. I 2010 var det derimot for første gang bistandsprosjekter klassifisert innenfor formålsgrupperingen «miljø og energi» som mottok mest bistand, med i overkant av 4,5 milliarder kroner. Økningen kan i stor grad tilskrives økt bistand for å redusere avskogning.

Det norske bistandsnivået er høyt

Det norske bistandsnivået, målt som andel av BNI, er på høyt sammenlignet med andre OECD-land som er medlem av Development Assistance Committee (DAC). I tillegg til Norge, var det kun Sverige, Luxembourg, Danmark og Nederland som ga mer enn FNs mål om 0,7 prosent av BNI i 2010. De fleste land ga langt mindre. OECD/DAC-landenes samlede bistand lå på 0,32 prosent av total BNI for medlemslandene i 2010, godt under halvparten av FNs mål. Dette skyldes i hovedsak at land med høy BNI, som for eksempel USA og Japan, bruker en langt mindre andel av BNI til bistand. USA er likevel det landet som gir mest av alle OECD/DAC-landene målt i verdi.

 

Les SA 123: Indikatorer for bærekraftig utvikling 2011