Norske meninger om miljø - lokalt og globalt

Miljø er igjen kommet høyt opp på den politiske dagsorden. Diskusjonens kjerne er global oppvarming som ifølge en rekke eksperter forårsaker omfattende ødeleggelser over store deler av verden. Mange forhold blir trukket frem: økt sannsynlighet for ekstremvær, stigende vannstand i verdenshavene med tilhørende oversvømmelser og økt risiko for flom og tørke. Det blir også hevdet at klimaendringene kan føre til voldelige konflikter og krig, selv om det er knyttet betydelig usikkerhet til slike scenarioer (Nordås og Gleditsch 2007).

Begrepet global oppvarming beskriver på en dramatisk måte miljøproblemer med gyldighet for alle land og for mange år fremover, men det betyr ikke at andre og «gamle» miljøspørsmål er glemt. Ønsket om å øke produksjonen av «ren» energi for å kutte ned utslippet av miljøødeleggende gasser har paradoksalt nok aktualisert problemstillinger fra det klassiske naturvernet, der bevaring av uberørt natur sto sentralt. Mange synes at vindmøller, enten de blir plassert på land, nær kysten eller til havs, er stygge. De er blitt gjort til gjenstand for politiske kampanjer flere steder i Norge. Andre stadig aktuelle saker i miljøpolitikken er kampen mot dårlig luftkvalitet i byene og forurensning av vann og elver.

I denne artikkelen presenterer vi nye utvalgte data fra Verdiundersøkelsen 2007 (se faktaboks), som blant annet belyser nordmenns oppfatninger og meninger om miljø og deres holdninger til miljøvern.

Tre spørsmål om dette temaet står sentralt i Verdiundersøkelsen 2007. Er det lokale eller globale saker som blir oppfattet som alvorlige? Herunder: Hva mener folk om global oppvarming? Har de siste par års omtale og diskusjon ført til at folk flest mener at oppvarmingen er det mest alvorlige miljøproblemet?

Det andre sentrale spørsmålet er om folks holdninger har utviklet seg i den siste tiårsperioden: Har økt oppmerksomhet om miljøet - særlig global oppvarming - ført til at flere inntar positiv holdning til miljøvern?

Og det tredje: Hvilke grupper i befolkningen inntar de mest miljøvennlige holdningene, og hvordan har gruppenes miljøstandpunkter utviklet seg over tid?                            

Middelklassens hjertesak  

Flere forskjellige teorier beskriver folks meninger om miljøvern og miljøforurensning. Innenfor det som gjerne blir kalt nypolitikkteori, er miljøsaker ett av flere saksområder som særlig tiltrekker seg oppmerksomhet fra yngre, velutdannede og urbane samfunnsborgere (Inglehart 1977, Dalton 2006). Denne teorien antyder at det politiske engasjementet til fordel for miljøpolitikk vil stige i takt med at den nye middelklassen øker tallmessig.

Det finnes eksempler på at en slik utviklingsteori kan ha noe for seg. For eksempel viser Aardal (1993) at det var en forholdsvis jevn økning av omfanget av norske partiprogrammer som omhandlet miljøpolitikk, i perioden 1961-1989. Men Aardal viser også at den positive trenden dekker over partiprogrammer som har til dels svært vage formuleringer om miljøpolitikk. Det er derfor ikke mulig å si at det har vært en jevn økning i interessen for miljø i Norge.

Dette bildet forsterkes når vi ser på andre mål for hvor opptatt folk er av miljøvern. I det norske valgforskningsprosjektet har det jevnlig vært spurt om hva som er den viktigste sak for valget av parti. For perioden 1993-2005 viser Karlsen og Aardal (2007) at velgere ikke oppfatter miljø som en viktig sak. Ved valget i 1997 svarte 10 prosent at dette er viktigste sak for valget av parti; ved de andre valgene er andelen lavere. I 2005 var tallet 8 prosent. Vi må tilbake til 1989 for å finne et stortingsvalg med miljøpreg. I 1989 var det over en tredjedel som nevnte energi og miljøvern som viktig for valget av parti; det var bare trygd, helse og eldreomsorg som var viktigere (Aardal og Valen 1995:19).

Interessen vedlikeholdes av katastrofer

Anthony Downs (1972) har lansert en alternativ teori for å forklare hvordan interessen for miljøspørsmål utvikler seg i opinionen. Hans teori står i kontrast til den jevne økning som nypolitikkteorien predikerer. Downs hevder at «oppmerksomhetssykluser» vil prege befolkningens interesse for miljøspørsmål. Interessen vil forsvinne etter en viss tid dersom den ikke kan vedlikeholdes av dramatiske hendelser - med tilhørende omtale i media. Katastrofen i Tsjernobyl kunne stimulere til motstand mot kjernekraft og øke interessen for miljøpolitikk, men tapte på lengre sikt sin kraft til å påvirke opinionen.

I perioden som ledet opp til stortingsvalget i 1989, knyttet en rekke hendelser Norge til viktige miljøspørsmål, slik som radioaktiv forurensning fra Tsjernobyl i deler av Norge, rapporter om hull i ozonlaget, rapporter om global oppvarming forårsaket av utslipp av CO2, algeinvasjon i Sør Norge, selinvasjon i Finnmark og lanseringen av Brundtland-kommisjonens rapport om «Vår felles framtid» (Gystad 2001). Om vi følger Downs teori (Neuman 1990), kan Norge sies å ha vært på en topp i «oppmerksomhetssyklusen» for miljø i 1989. Miljøinteressen blomstret opp ved dette valget og har ikke kommet tilbake ved senere stortingsvalg.

1990-tallet fortsatte med viktige konferanser om miljø i Rio i 1992 og Kyoto i 1997, og den påfølgende viktige Kyoto-protokollen for å redusere utslippet av drivhusgasser, men uten at dette ser ut til å ha hatt særlig gjennomslagskraft i norsk opinion. Stein Olav Gystads analyse av overskrifter om miljøspørsmål i Aftenposten i tiåret 1990-2000 viser at omfanget av negativ rapportering om miljøet så å si er konstant, og at det er en liten andel av overskriftene som omhandler global oppvarming (Gystad 2001: 47).

Opinionen går i sykluser

Dersom teorien om «oppmerksomhetssykluser» har noe for seg, burde vi snart kunne observere at opinionen blir mer opptatt av miljøspørsmål og miljøpolitikk. Vi vil også forvente at det er de globale miljøspørsmålene, særlig global oppvarming, som får mest oppmerksomhet.

Fører økt oppmerksomhet til nye holdninger til miljøpolitikk? Det er rimelig å forvente at når folk blir mer opptatt av miljø, og når spørsmålene har en klar kriseorientering, vil holdningen også kunne endre seg slik at flere ønsker å bidra til å løse problemene.

På hvilken måte dette kommer til uttrykk, er ikke lett å forutse. Mange miljøproblemer er kompliserte, og å løse dem vil kunne kreve kostbare omstillinger både for samfunnet og for den enkelte. I slike tilfeller forventer vi at folks standpunkt blir påvirket av elitenes eller ekspertenes syn på hvordan problemene skal løses. Siden ekspertene tilbyr forskjellige og delvis konkurrerende forslag, vil dette gjenspeiles i opinionen. For global oppvarming blir det nesten dagstøtt levert forslag til løsninger: ny teknologi, kvotehandel, miljøfond for fattige land som blir hardt rammet av miljøutslippene, restriksjoner på transport med CO2-utslipp og «grønne skatter», bare for å nevne noen.

Meninger - men hva med handlinger?

En viktig underliggende dimensjon i holdningsdannelsen gjelder forholdet mellom mening og handling. I mange politiske spørsmål er holdningene som finnes i opinionen, relativt vage og uforpliktende. Dette vil særlig være tilfelle for det som vi kaller valensspørsmål - holdninger der det er stor grad av enighet om mål, men ikke nødvendigvis om hvilke midler som må til får å realisere målene. De klassiske valensspørsmålene finnes i økonomi - der de fleste vil være enige om at lav arbeidsledighet og lav inflasjon er å foretrekke. Men også innenfor sosialpolitikk, velferdspolitikk og miljøpolitikk finnes valensspørsmål (Huseby 2000).

For å lodde dybden og styrken i holdninger til miljø bør vi derfor spørre om folk er villige til å ofre noe for å forbedre miljøet. For de globale miljøsakene er avstanden mellom det enkelte individs innsats og det kollektive resultat meget stor. Uansett hvor miljøriktig den enkelte oppfører seg, har dette kun en marginal innvirkning på forbedringen av det totale miljøet dersom ingen andre endrer atferd. I en slik situasjon er det vanskelig å motivere den enkelte til innsats - og å sikre at alle bidrar til løsninger.

I Norge må vi også ta hensyn til at vi befinner oss i et rikt land med et stort oljefond investert i utlandet. Dette kan stimulere velgernes tankegang om at løsningen på problemer som global oppvarming ligger i å bruke av oljeformuen, og at egen offervilje er unødvendig (Listhaug 2005).

Det neste spørsmålet handler om hvilke grupper som har de mest positive miljøholdningene og er mest villige til å yte noe for å forbedre miljøet. Vi begrenser analysen til å studere hvordan dette henger sammen med noen sentrale demografiske kjennetegn og med valg av parti.

Globalt og nasjonalt ansvar

Miljøproblemer er et sammensatt fenomen. Det finnes både en lokal og en global dimensjon knyttet til denne problematikken. Et miljøproblem er globalt i den forstand at det krysser landegrenser og gjør seg gjeldende over hele eller store deler av verden.

På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var interessen for miljøvern i en positiv utvikling. Organisasjoner som Natur og Ungdom opplevde medlemsvekst, og miljøstiftelsen Bellona ble opprettet i 1986. Problemstillingene knyttet til miljø nådde også opp på politikernes dagsorden. FN satte sin handlingsplan, Agenda 21, ut i livet. Organisasjonen presenterte problembeskrivelser og løsningsforslag for å gjøre utviklingen sosialt, økonomisk og ikke minst økologisk bærekraftig. I Agenda 21 ble alle verdens regjeringer oppfordret til å lage nasjonale strategier for å oppnå en bærekraftig utvikling.

Det er likevel en betydelig forskjell på dagens bilde og situasjonen på begynnelsen av 90-tallet. I dag er det sterkere konsensus blant forskere, og det er utbredt enighet om at man faktisk er i ferd med å oppleve en menneskeskapt global oppvarming. I den senere tid har mye av oppmerksomheten, både i norske og internasjonale medier, blitt rettet mot den globale dimensjonen av miljøtruslene.

Et betimelig spørsmål vil da være om den norske opinionen følger med denne dreiningen i den nasjonale og globale mediedekningen. I figurene 1a og 1b viser vi norske respondenters holdninger til henholdsvis lokale og globale miljøproblemer.

Figurene 1a og 1b viser at lokale miljøproblemer ikke bekymrer like mye som de globale. På spørsmålet om «hvor alvorlige synes du disse problemene er der du bor», mener flertallet av et representativt utvalg av Norges befolkning at dårlig vannkvalitet, dårlig luftkvalitet og dårlig kvalitet på kloakkanlegg og sanitære forhold ikke representerer alvorlige miljøproblemer.

Det store flertallet i undersøkelsen mener imidlertid at globale miljøproblemer er av alvorlig art. Til tross for dette blir ikke global oppvarming ansett for å være det mest alvorlige når det blir satt opp mot trusselen om at plante- og dyrearter forsvinner, og at elver, innsjøer og hav blir forurenset. Av de to figurene (1a og 1b) kan man lese at Norges befolkning er mer opptatt av globale miljøproblemer enn av lokale. Folk i spredt bebygde strøk er litt mindre bekymret over lokale miljøproblemer enn resten av populasjonen. Det er et tankekors er at forholdet er motsatt når det gjelder globale miljøproblemer, det vil si at folk i byer er mindre bekymret. Forskjellene er likevel ikke påfallende store.

Miljø satt i større sammenheng

I år 2000 ble lederne for alle verdens land enige om å prøve å løse de mest alvorlige globale miljøproblemene i vår tid. Målene for dette arbeidet kalles gjerne tusenårsmålene. Det er snakk om flere felles målsetninger som skal nås innen 2015, og som er ment å være en rettesnor for de nasjonale regjeringer. De er en oppskrift på hvordan man skal bekjempe fattigdom i verden. Miljøforurensning er blant de store utfordringene som må møtes for å overkomme fattigdom, nærmere bestemt ved å sikre bærekraftig utvikling, ifølge tusenårsmålene.

Figur 2 viser hvilke globale problemer norske respondenter i verdiundersøkelsen mener er mest alvorlige - i verden som helhet og i Norge. Miljøforurensning er tatt med som et svaralternativ. Miljøspørsmålet er altså satt opp mot andre samfunnsproblemer. De fleste mener at fattigdom og nød er blant de mest prekære globale utviklingsutfordringene. Miljøforurensning følger som nummer to, med en mye lavere prosent. Forurensning regnes som Norges viktigste miljøutfordring, med fattigdom og nød på andre plass. Dette resultatet er ikke overraskende, i og med at Norge er et rikt land med relativt liten fattigdom.

Spørsmålet om miljø omfatter også hvilket politisk nivå som skal håndtere miljøproblemene. Figur 3 viser at svarfrekvensen på dette spørsmålet skiller seg ut fra tilsvarende svarfrekvens for andre problemer. Et flertall mener at fred, U-hjelp, flyktningspørsmål og menneskerettigheter bør håndteres gjennom FN-systemet. Når det kommer til ansvaret for å beskytte miljøet, er svarene jevnere fordelt. Over 40 prosent mener at miljøansvaret bør ligge hos de nasjonale styresmakter.

En forklaring på disse funnene kan være at en del av de andre problemene som det er spurt om, tilhører den globale, heller enn den lokale/nasjonale dimensjonen, mens miljøutfordringene i større grad berører oss på et lokalt plan. Miljøproblemet er både et lokalt, nasjonalt og globalt problem. Ingen av styringsnivåene kan utelates om man ønsker å gripe fatt i dette.

Miljøproblemet anses i hovedsak for å være et globalt problem, men også en utfordring der man er avhengig av nasjonal, i tillegg til internasjonal, satsing. Lokale miljøproblemer blir ikke sett på som så alvorlige som globale, samtidig som globale miljøproblemer ikke blir sett på som like alvorlige som den generelle fattigdom.

Holdningene endrer seg

Hva skjer med de mer direkte holdningene til miljøvern? Det har skjedd en endring i forhold til dette temaet i den siste tiårsperioden. Og det kan tenkes at hyppig omtale i media har bidratt til et opinionsskifte.

Figur 4 viser at det har vært oppgang på to av tre indikatorer for holdning til miljøvern fra 1996 til 2007. Hele 76 prosent ønsker i 2007 beskyttelse av miljø fremfor økonomisk vekst, mot 63 prosent i 1996. Økonomisk vekst er ofte blitt satt i et motsetningsforhold til beskyttelse av miljøet. Tilsvarende tall for tiltro til miljøbevegelsen er henholdsvis 72 og 63 prosent. Men på den ene indikatoren, utsagnet om man ønsker å gå med på skatteøkning for å forhindre forurensning, er tendensen motsatt. Mens 75 prosent av respondentene var enige i dette utsagnet i 1996, sank tilsvarende tall til 67 prosent i 2007.

Folk flest er altså i større grad enn tidligere villig til å sette økonomisk vekst til side for miljøet. Det er også en mindre personlig vilje til å yte noe selv, men kollektivt kan vi ofre noe av veksten. Noe av forklaringen på økningen når det gjelder beskyttelse av miljø fremfor økonomisk vekst, kan ligge i at vi har fått mindre forurensende industri i Norge de siste ti årene. Dette innebærer at færre av respondentene ville frykte tap av arbeidsplass om man skulle prioritere miljø fremfor økonomisk vekst.

Det er tilsynelatende en motsetning mellom de to første miljøindikatorene. Det første spørsmålet kan sies å være mindre forpliktende enn det andre.

Hovedkonklusjonen her er betinget - på to indikatorer, økonomisk vekst og tillit til miljøbevegelsen, er folk blitt mer positive til miljøvern, men på den tredje - økt skatt - har de blitt mer negative. Men, selv om viljen til skatteøkning for miljøet er mindre, er det store flertallet fortsatt positive til å ofre skattekroner for miljøet. Det er en betydelig vilje blant nordmenn til å gjøre personlige ofre her. Dette kan også være en grunn til at flertallet ønsker å løse miljøproblemene på nasjonalt plan (se figur 3), som er nærmest individnivået av svaralternativene.

Dette funnet utdypes i figur 5, hvor respondentene skal uttrykke grad av enighet med utsagnet: «Myndighetene bør redusere forurensingen av miljøet, men det bør ikke koste meg noe». Her kan vi lese at et lite flertall (57 prosent) er uenig i utsagnet. Dette bekrefter at de fleste i landet ikke er uvillige til en personlig oppofrelse om miljøet blir bedre ivaretatt. Spørsmålet ble ikke stilt i den forrige verdiundersøkelsen i 1996.

Hva påvirker opinionen?

Vi antar at forskjellige egenskaper ved individet slik de fremstår i våre forklaringsvariabler, har innvirkning på holdninger til miljøvern. Vi har undersøkt om personer med ulike egenskaper har svart forskjellig på spørsmålene om miljø, både i 1996 og i 2007.

For å se på dette nærmere har vi foretatt analyser med de samme tre indikatorene som vi så i figur 4, som avhengige variabler, både for datasettet fra 1996 og det nye 2007-materialet. I tillegg har vi gjort en analyse med en skala «anser globale miljøproblemer for å være alvorlige» som avhengig variabel.

Ifølge funn fra valgundersøkelsen (Aardal 1999) har velgere som stemmer Høyre og Fremskrittspartiet, gitt sterkest utrykk for at økonomisk vekst er viktigere enn miljøvern. Vår antakelse er at dette også gjelder for verdiundersøkelsen. Velgere som stemte på ett av disse to partiene ved siste stortingsvalg, vil trolig være mindre positivt innstilt til miljøvern enn andre velgergrupper. Arbeiderpartiet brukes som referansekategori, det vil si at de andre velgergruppene sammenlignes med Ap-velgerne. I tillegg til stemmegivning har vi også tatt for oss kjønn, alder, inntekt og utdanning som forklaringsvariabler, se tabell 1 (bakerst i artikkelen).

Kvinner, eldre og høytlønnede

For begge tidspunktene er kvinner mer tilbøyelig enn menn til å gå med på en skatteøkning for å redde miljøet. Dette fremgår av tabell 1. I 1996 var de som deltok i undersøkelsen, mindre positive til en slik skatteøkning jo eldre de var. Det er motsatt i 2007: Viljen til å gå med på en skatteøkning for miljø er større jo eldre en er. I 1996 var personer med høyere utdanning mer positive til miljøet, mens i 2007 var det inntekt som var avgjørende; jo høyere inntekt, desto mer miljøvennlig holdning.

Sammenlignet med Arbeiderparti-velgere var SVs velgere betydelig mer positive til skatteøkning i 1996, mens Høyre- og FrP-velgere var avgjørende mer negative både i 1996 og i 2007. Den avhengige variabelen «skatteøkning for miljø» omhandlet personlig vilje til å yte noe selv for miljøet. Tabell 2 (bakerst i artikkelen)stiller det mer kollektive spørsmålet «beskyttelse av miljø fremfor økonomisk vekst». Sannsynligheten for å prioritere beskyttelse av miljøet fremfor økonomisk vekst handler i større grad om den kollektive enn den individuelle offerviljen, og her er effekten av individuelle egenskaper svakere. Enigheten i dette spørsmålet er større i den norske befolkningen enn i spørsmålet om skatteøkningen, se tabell 2.

I datamaterialet fra 1996 er faktisk ingen av forklaringsvariablene statistisk signifikante, det vil si at de ikke gir et sikkert tall. For 2007 er høyere utdanning assosiert med mer positiv holdning til miljøvern, mens det er mindre sannsynlig at de som stemmer Høyre eller Fremskrittspartiet, vil vektlegge miljøet mer enn økonomisk vekst, se tabell 3 (bakerst i artikkelen).

For spørsmålet om tiltro til miljøbevegelsen (tabell 3) er effekten av individuelle egenskaper sterkere. Kvinner har større tiltro til miljøbevegelsen enn menn, både i 1996 og i 2007. Eldre har mindre tiltro, mens personer med høyere utdanning har mer tiltro i begge undersøkelsene. Igjen skiller høyrepartiene seg ut med negative miljøholdninger, men funnet for Høyre er ikke av avgjørende betydning for datamaterialet fra 2007. Et interessant funn er at effekten av å ha stemt på Sosialistisk Venstreparti var positiv i 1996. I 2007 har Venstre-velgerne tatt over som gruppen med størst tiltro til miljøbevegelsen.

Til slutt har vi laget en skala satt sammen av tre spørsmål om globale miljøproblemer, for å undersøke hvilke individuelle karakteristikker som gjør at folk anser disse for å være alvorlige. Spørsmålene finnes bare i undersøkelsen for 2007. Kvinner og personer med høyere utdanning anser globale miljøproblemer for å være mest alvorlig, mens FrP-velgere ikke mener at globale miljøproblemer er alvorlige, se tabell 4 (bakerst i artikkelen).

Mindre villige til å betale for å redde miljøet

Funnene fra verdiundersøkelsen i 2007 viser altså at det er de globale miljøutfordringene som anses å være mest alvorlige. Flertallet i undersøkelsen ser det som mer bekymringsfullt at plante- og dyrearter forsvinner, og at elver, innsjøer og hav forurenses, enn at det skjer en global oppvarming. Men godt over halvparten av befolkningen ser alle disse tre problemene som svært alvorlige.

Ved å sammenligne våre nye data fra 2007 med verdiundersøkelsen for 1996 har vi kunnet spore holdningsendringer i den siste tiårsperioden. Funnene kan tyde på at folk er blitt mer bekymret for miljøproblemene, men samtidig er litt mindre villig enn tidligere til å yte noe personlig, gjennom skatteøkning, for å redusere problemene. Til tross for en slik tendens sier majoriteten av den norske befolkning seg fortsatt villig til å bære personlige kostnader om dette vil bidra til å forbedre miljøet.

Verdiundersøkelsen viser også hvilke grupper i befolkningen som har de mest miljøvennlige holdningene, både for årene 1996 og 2007. Det viste seg at høyrepartienes velgere, spesielt de som stemte FrP, skilte seg ut med negative miljøholdninger. Dette bekrefter Aardals (1999) funn. Av de mer generelle demografiske kjennetegn har kjønn og utdanning mest effekt. Kvinner og personer med høyere utdanning har de mest positive holdninger til miljøet.

Referanser

Dalton, Russell J. (2006): Citizen Politics, Washington DC: Congressional Quarterly Press.

Demaris, Alfred (1992): Logit Modeling: Practical Applications, London: Sage.

Downs, Anthony (1972): «Up and Down with Ecology - The Issue-Attention Cycle» Public Interest 28 (Summer): 38-50.

Gystad, Stein Olav (2001): Stabilitet eller endring? Den norske miljøopinionen på 1990-tallet, hovedoppgave i statsvitenskap, NTNU.

Hamilton, Lawrence C. (1992): Regression With Graphics, Belmont, CA: Duckbury Press.

Huseby, Beate (2000): Government and Political Support, dr. polit.-avhandling i statsvitenskap, NTNU.

Inglehart, Ronald (1977): The Silent Revolution, Princeton: Princeton University Press.

Karlsen, Rune og Bernt Aardal (2007): «Politisk dagsorden og sakseierskap», i Bernt Aardal (red.): Norske velgere. En studie av stortingsvalget 2005, Oslo: Damm.

Listhaug, Ola (2005): «Oil Wealth Dissatisfaction and Political Trust in Norway: A Resource Curse?», i West European Politics 28 (4): 934-851.

Neuman, W. Russell (1990): «The Threshold of Public Attention», i Public Opinion Quarterly 54 (2) 159-176.

Nordås, Ragnhild og Nils Petter Gleditsch (2007): «Climate Change and Conflict», i Political Geography 26 (6): 627-638.

Ringdal, Kristen (2001): Enhet og mangfold: samfunnsvitenskapelig forskning og kvantitativ metode, Bergen: Fagbokforlaget.

Aardal, Bernt (1993): Energi og miljø, Rapport 93: 15, Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Aardal, Bernt og Henry Valen (1995): Konflikt og opinion, Oslo: NKS-forlaget.

Aardal, Bernt (1999): Velgere i 90-årene, Oslo: NKS-forlaget.

Tabeller:

• Tabell 1 Sannsynlighet for å gå med på skatteøkning for å forhindre forurensning. Logit-koeffisienter med standardfeil i parentes
• Tabell 2 Sannsynlighet for å prioritere beskyttelse av miljøet fremfor økonomisk vekst. Logit-koeffisienter med standardfeil i parentes
• Tabell 3 Sannsynlighet for å ha tiltro til miljøbevegelsen. Logit-koeffisienter med standardfeil i parentes. (Rettet etter publisering av papirversjon)
• Tabell 4 OLS-regresjon med «anser globale miljøproblemer for å være alvorlige» som avhengig variabel. Stigningstall med standardfeil i parentes