Politisk milepæl for miljøarbeidet

Konferansen i Kyoto var det tredje partsmøtet som fulgte etter undertegningen av FNs klimakonvensjon i Rio de Janeiro i 1992. Målet for møtet var å utarbeide en avtale som forplikter den industrialiserte del av verden til å begrense utslippene av klimagasser. Etter intense forhandlinger kom omsider avtalen i havn. Selv om forpliktelsene som følger av avtalen vil ha små effekter på den fremtidige klimautviklingen, er Kyoto-protokollen politisk sett en milepæl. I tillegg til konkrete mål for omfang og tidsplan for reduksjon av utslipp introduserer avtalen også tre viktige mekanismer for hvordan reduksjoner kan oppnås: internasjonal kvotehandel, felles gjennomføring og den grønne utviklingsmekanismen.

Forpliktelsene

Avtalen fastslår at de industrialiserte landene innen perioden 2008-2012 i gjennomsnitt skal redusere det totale utslippet av klimagasser med 5,2 prosent i forhold til nivået i 1990. Avtalen innebærer en differensiering av reduksjonen mellom ulike land. Norge fikk den tredje laveste forpliktelsen med en økning av utslippet med 1 prosent fra 1990-nivå. Klimagassene som avtalen omfatter er: karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O), hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF6). U-landene fikk ingen forpliktelser i denne omgang.

Kyoto-mekanismene

Avtalen åpner i prinsippet opp for kvotehandel og felles gjennomføring mellom Annex I-land. (Annex I-land samsvarer omtrent med medlemslandene i OECD i tillegg til land med overgangsøkonomier i Øst-Europa og Russland.)

Kvotehandel innebærer at land med utslippsforpliktelser kan handle med utslippskvoter seg imellom. Et land der det er lave kostnader ved reduksjon av utslipp kan redusere sine utslipp mer enn avtalt og selge kvoter til land der kostnaden ved reduksjon er høyere. I protokollen fins det imidlertid også en generell formulering om at kvotekjøp må komme i tillegg til tiltak innenfor det enkelte land.

Felles gjennomføring vil si at to land kan inngå en avtale om at utslippsreduksjoner finansiert av det ene landet og utført i det andre kan godskrives investorlandets utslippsregnskap. I tillegg oppretter avtalen den grønne utviklingsmekanismen, som innebærer at et Annex I-land kan betale for tiltak i u-land og delvis trekke utslippsreduksjonene fra sitt eget regnskap.

Regelverket for Kyoto-mekanismene er imidlertid fortsatt ikke ferdig utarbeidet og kan først bli vedtatt på partskonferansen i år 2000.

I Norge ble det høsten 1998 nedsatt et utvalg som skal utrede et nasjonalt system for handel med kvoter. Det nasjonale kvotesystemet skal knyttes opp mot det planlagte internasjonale kvotesystemet, og mot prosjekter for felles gjennomføring og den grønne utviklingsmekanismen. Utvalget skal etter planen være ferdig med sin innstilling i desember 1999.

Kun 16 land har ratifisert avtalen

Avtalen trer i kraft 90 dager etter at minst 55 land, deriblant land som står for minst 55 prosent av i-landenes CO2-utslipp i 1990, har ratifisert avtalen. Per i dag har 84 land signert protokollen, men bare 16 land har fått den ratifisert. De fleste av landene som har ratifisert avtalen er små øystater. Det knytter seg spesielt stor spenning til om avtalen ratifiseres i USA. For USA er det et sentralt ankepunkt at u-land, spesielt handelskonkurrenter som Kina, ikke har forpliktende utslippsgrenser.

Norges samlede utslipp av klimagasser

Norges totale utslipp av klimagasser beregnes av Statens forurensningstilsyn (SFT) og Statistisk sentralbyrå (SSB) og blir årlig rapportert til klimakonvensjonen i henhold til retningslinjene til FNs klimapanel. I 1997 var utslippet av klimagasser i Norge 7,5 prosent høyere enn i 1990. Det vil si at vi så langt har over 6 prosentpoeng høyere utslipp enn det vi har forpliktet oss til i Kyoto-protokollen. Fremskrivning av Norges utslipp av klimagasser viser at utslippet i 2010 kan bli over 20 prosent høyere enn i 1990 uten nye utslippsreduserende tiltak.

Status for utslipp av klimagasser

En gjennomgang av de nasjonale rapportene for 1996 viser at de fleste i-land har økt sine utslipp av CO2 i forhold til 1990-nivå. Dette gjelder imidlertid ikke land med overgangsøkonomi, der det har vært en markant nedgang i utslippene i første halvdel av 1990-årene. Selv om CO2-utslippene fra disse landene trolig vil stige igjen, er det forventet at utslippet holder seg under 1990-nivå.

Fra 1990 til 1997 har USA økt sitt CO2-utslipp med over 10 prosent. Tyskland, som er det landet i EU med størst CO2-utslipp, har redusert dette med nesten 12 prosent i samme periode.

 

Kilde:

• European Environment Agency (EEA) (1999): Annual European Community Greenhouse Gas Inventory 1990-1996.
• CICERO (Senter for internasjonal klima- og miljøforskning): Kyoto-protokollen - Offisiell tekst med norske kommentarer (1998), Cicerone vedlegg til nr. 4/1997, nr. 1/1998 og nr. 3/1999.
• FNs klimakonvensjon sine Internett-sider: www.unfccc.org.
• Statistisk sentralbyrå (1998) og (1999): Naturressurser og miljø 1998 og 1999.
• Stortingsmelding nr. 8 (1999-2000): Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.