Prislapp på over 3 000 kroner per tonn CO₂ for å nå et mål på 50 prosent utslippskutt i 2030

Statistisk sentralbyrå har på oppdrag fra regjeringen gjort en makroøkonomisk analyse av hvordan Norge kan kutte klimagassutslippene utenfor kvotepliktig sektor med 50 prosent fra 2005-nivå til 2030. Analysen undersøker hva som må til utover dagens politikk for å holde utslippene under dette taket i 2030.

I en referansebane, som er basert på regjeringens nasjonalbudsjett for 2020, er dagens politikk antatt forlenget fram til 2030. Kuttene som må til i 2030 i forhold til denne referansebanen tilsvarer 5,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, eller 27 prosent.

Kostnadene er funnet ved å undersøke hvor høy en utslippspris på klimagasser vil måtte bli i ikke-kvotepliktig sektor for å nå målet sett i forhold til referansebanen. Til dette er modellen SNOW brukt (se faktaboks).

– Når merkostnaden tallfestes på denne måten med en lik utslippspris for alle utslippskilder, vil modellen finne fram til de kuttene som gir lavest mulige kostnader, sier forskningsleder i Statistisk sentralbyrå og leder av prosjektet Taran Fæhn.   

Analysen får frem samspill mellom tiltak

Ikke-kvotepliktig sektor omfatter blant annet transport utenom luftfart, jordbruk, mye av avfallssektoren, samt bygg og anleggsvirksomheten. Analysen finner at kostnadseffektive kutt finnes i alle sektorer. Den makroøkonomiske analysen bidrar først og fremst ved å se på tiltakene i alle sektorene i sammenheng, og beregne totalkostnader og makroøkonomiske konsekvenser. Slik sett utfyller den Klimakur 2030-rapporten publisert av Miljødirektoratet i januar i år. Den beregnet kostnader ved enkelttiltak og har på flere måter bidratt med detaljinformasjon til bruk i makroanalysen.

Analysen viser at utslippsprisen må opp i mellom 3 000 og 3 500 kroner for å nå utslippskuttet i Klimakur 2030. Dette er den prisen som gjør at aktørene kutter utslippene nok. Til sammenlikning er CO₂-avgiften per 2020 på ca. 500 kroner per tonn. Utslippskuttet vil koste de samme aktørene totalt 7,6 milliarder kroner i 2030.

­− Kostnadene reflekterer hva det i 2030 koster bedrifter og husholdninger direkte å endre atferd og velge dyrere teknologier med mindre utslipp, sier Fæhn.

Redusert skatt på arbeidsinntekt kan motvirke tap

Kostnadene for samfunnet som helhet er over dobbelt så store som de direkte kostnadene den enkelte påføres i form av endret atferd og dyrere teknologier.

Det er to grunner til dette:

• For det første kommer den uniforme utslippsprisen som er beregnet, på toppen av en lang rekke andre klimapolitiske virkemidler som allerede ligger i referansebanen. Klimapolitikken som helhet er ikke kostnadseffektiv. Elbilpolitikken ligger blant annet uendret og betyr at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved klimapolitikken blir høye.
• En annen grunn til at økonomien som helhet påføres kostnader, er at politikken ser ut til å redusere arbeidstilbudet. Folks arbeidstilbud gir mulighet for forbruk, men går på bekostning av fritid, som folk også setter pris på. Når forbruket blir dyrere, og samtidig etterspørselen etter arbeidskraft fra bedriftenes side lavere, vil noen velge å arbeide mindre. For samfunnsøkonomien er dette uheldig, og redusert skatt på arbeidsinntekt kan bidra til å motvirke den effekten.  

– For å motvirke en slik negativ effekt har vi også sett på hvordan klimapolitikken kan kombineres med å kutte i skatten på arbeidsinntekt. Det vil nær halvere nyttetapet, sier Fæhn.