Veitrafikk viktigst for utslippsveksten

I 2005 stod fastlandskommunene for 68 prosent av Norges samlede utslipp av de tre viktigste klimagassene: karbondioksid (CO ₂ ), metan (CH ₄ ) og lystgass (N ₂ O). Resten (32 prosent) ble sluppet ut fra olje- og gassvirksomhet på sokkelen, i havområdene og i luftrommet (over 100 meters høyde). Norges totale klimagassutslipp inkluderer i tillegg de fluorholdige gassene svovelheksafluorid (SF ₆ ), perfluorkarboner (PFK) og hydrofluorkarboner (HFK), som omfattes av Kyoto-protokollen (se tekstboks Om kommunetallene).

Fastlands-Norges utslipp var på nær 36 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter i 2005. Disse utslippene har økt med over 4 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter, eller 13 prosent, siden 1991. Denne artikkelen viser blant annet hvordan utslippene er fordelt etter kommuner. I 148 av landets 433 kommuner har veksten i utslippene vært høyere enn i landet som helhet. Til gjengjeld ble de totale utslippene redusert i 124 kommuner, og i tre av disse med mer enn 50 prosent.

Hver kommune har sin egen historie

De viktigste kildene til utslipp av klimagasser i kommunene er industri, veitrafikk og landbruk (se figur 1). Disse tre kildene sto for utslipp av henholdsvis om lag 14, 10 og 4 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter i 2005. I tillegg er det ofte betydelige utslipp fra avfallsfyllinger (metan), oppvarming av boliger og andre bygninger samt fra innenriksfly i tilknytning til flyplass, skip og båter i tilknytning til havn, traktorer og andre maskiner. Dessuten gir tre landanlegg for olje- og gassutvinning et stort bidrag.

Det er store forskjeller kommunene imellom. Tabell 1 viser hvor mange kommuner en gitt utslippskilde gir størst bidrag til utslippet i 2005 og til prosentvis vekst eller fall siden 1991.

 

 

Hvilke av de ulike utslippskildene som er av betydning i en enkelt kommune, avhenger i stor grad av kommunens næringsstruktur (se figur 2 og 3). Kommuner med mye industri, som Porsgrunn (Telemark), har store utslipp av klimagasser totalt og per innbygger. I en del kommuner hvor industrien dominerer blant utslippskildene, har det også vært en betydelig utslippsvekst, slik som i Sørfold (Nordland). Til gjengjeld skyldes ofte kraftige utslippsreduksjoner nedleggelse av industribedrifter. Store utslippskutt kan imidlertid være resultat av teknologiforbedringer, noe som er medvirkende årsak til utslippsreduksjonen i Porsgrunn.

Kommuner med mye gjennomfartstrafikk har utslipp som til en stor grad skyldes innbyggere i andre kommuner. Flå kommune (Buskerud) er et tydelig eksempel på dette. Der er utslippene fra veitrafikk svært høye, både totalt og per innbygger. I Bø (Telemark) er derimot utslipp per innbygger fra veitrafikk gjennomsnittlig.

I mange kommuner, deriblant Hå (Rogaland), utgjør landbruket en betydelig utslippskilde. Kommuner med store avfallsdeponi, slik som Fjell (Hordaland), kan ha forholdsvis store utslipp av deponigass. Ofte stammer avfallet på slike deponier fra flere kommuner i området. Utslippene fra deponiene har som regel avtatt siden 1991, blant annet på grunn av utslippsreduserende tiltak.

Veitrafikken blir stadig viktigere

Veitrafikk utgjorde på landsbasis nær 28 prosent av utslippene i 2005, men i tre firedeler av kommunene var dette bidraget større enn for landet som helhet. Veitrafikk var den vanligste hovedutslippskilden i 2005 og dessuten den utslippkilden hvor prosentvis vekst har vært størst siden 1990, både på landsbasis og i et flertall av kommunene. I Oppegård og Flå forårsaket veitrafikk mer enn 80 prosent av utslippene, i 125 kommuner mer enn 50 prosent. Veksten i utslipp fra veitrafikk var 25 prosent eller mer i over halvparten av kommunene.

I 24 kommuner sank utslippene fra veitrafikken mellom 1991 og 2005. Størst nedgang hadde Leikanger, med nær 40 prosent. I sistnevnte kommune samt enkelte andre skyldes imidlertid nedgangen at veiomlegging leder store deler av gjennomfartstrafikken utenom kommunen. I 62 kommuner økte derimot veitrafikkutslippene med over 50 prosent i perioden, og i sju av disse ble utslippene mer enn fordoblet. I Ullensaker (Akershus) har etablering av storflyplass vært hovedårsak til økningen på 106 prosent, mens utbygging av veinettet og økning i antall boliger og bedrifter har bidratt sterkt til veksten på 112 prosent i Lørenskog (Akershus). Generelt skyldes veksten i utslipp fra veitrafikk økt transport av både av personer og varer.

Industrien viktig i noen få kommuner

Utslipp fra industri utgjorde nesten 40 prosent av totalen for Fastlands-Norge i 2005, og 20 kommuner sto alene for drøyt 80 prosent av dette. I 12 kommuner utgjorde industri og bergverksdrift mer enn 90 prosent av utslippene, mens i hele 367 kommuner utgjorde de under 10 prosent. Aller størst bidrag ga industrien i Årdal og Tysfjord, der den sto for 97 prosent av utslippene. Utslipp fra industri økte totalt med 12 prosent mellom 1991 og 2005. I 72 kommuner ble klimagassutslippene fra industrien mer enn fordoblet, mens mer enn halvparten av kommunene opplevde reduksjon i industriutslipp.

Landbruk er en stor utslippskilde

Landbruket utgjorde drøyt 12 prosent av utslippene totalt i 2005. Landbrukets bidrag er omtrent uendret siden 1991. I hele 313 kommuner var imidlertid bidraget større enn på landsbasis. I 64 kommuner sto landbruket for mer enn halvparten av de totale klimagassutslippene. Vega topper listen med 73 prosent av utslippene fra landbruk, fulgt av Sømna og Rindal (69 prosent). Generelt har kommuner med mye husdyrhold størst utslipp av klimagasser fra landbruket. Det skyldes at husdyr, særlig drøvtyggere som kuer, avgir betydelige mengder metangass, som er en mye kraftigere klimagass enn CO _{2 .} Landbrukets samlede bidrag til klimagassutslippene er rundt 10 prosent høyere enn utslippene som tilskrives landbruket her. Det skyldes i hovedsak at utslipp fra landbruksmaskiner ikke er med i utslippene fra kilden "landbruk", men er i stedet inkludert i "annen mobil forbrenning".

Reduserte utslipp fra oppvarming av boliger og butikker

Klimagassutslipp som følge av oppvarming i private husholdninger og næringer utenom industri sank med 20 prosent fra 1991 til 2005. Nedgangen skyldes mindre bruk av fyringsolje. Det kan ha flere årsaker, som prisforholdet mellom strøm og olje, og at noen brukere nå velger fjernvarme eller bioenergi i stedet for fyringsolje. I 2005 var utslipp per innbygger fra stasjonær forbrenning i private husholdninger i hovedsak størst i fylkene på Østlandet. Størst utslipp per innbygger hadde Oslo, som også har hatt mindre nedgang siden 1991 enn gjennomsnittet blant fylkene.

Utslippsveksten skyldes ikke bare folkevekst

I 1991 var utslippene av klimagasser 7,4 tonn CO ₂ -ekvivalenter per innbygger, mens i 2005 var det 7,7 tonn per innbygger, en vekst på litt over 4 prosent. I samme periode økte befolkningen bosatt i Norge med drøyt 8 prosent. Utslippene per innbygger var høyere enn gjennomsnittet i 84 kommuner, og det er stor spredning i nivåene mellom kommunene, fra knappe to tonn per innbygger i Oppegård til drøyt 193 tonn per innbygger i Tysfjord. 130 kommuner opplevde en reduksjon i utslipp per innbygger, og i Svelvik, Sola og Sør-Varanger sank utslippene per innbygger med mer enn 50 prosent i perioden. Vi finner derimot 18 kommuner, hvorav 16 har mindre enn 10 000 innbyggere, der det er en økning i utslipp på mer enn 50 prosent per innbygger. I ti kommuner var økningen på over 100 prosent. Igjen er det hovedsakelig industri og olje- og gassvirksomhet som er utslagsgivende. Dette er særlig tydelig i Tysfjord og Aure, der økningen var på flere tusen prosent mellom 1991 og 2005.

Lavere utslipp i folkerike kommuner

I de 25 mest folkerike kommunene ble det i gjennomsnitt sluppet ut 5,2 tonn CO ₂ -ekvivalenter per innbygger, mot 9,8 tonn per innbygger for de øvrige kommunene. For fire av de største kommunene var derimot utslippet per innbygger høyere enn landsgjennomsnittet på 7,7 tonn CO ₂ -ekvivalenter per innbygger.

I 20 av de 25 største kommunene var veitrafikk den største utslippskilden og utgjorde en større andel av utslippene enn for landet som helhet. I de resterende fem kommunene var industri den største kilden. For 16 av de 25 største kommunene var imidlertid utslipp per innbygger fra veitrafikk lavere enn på landsbasis. Bare to hadde høyere utslipp per innbygger fra landbruk enn landsgjennomsnittet. I 21 kommuner utgjorde oppvarming utenom industri større andeler av utslippet enn i landet som helhet.

 

Storebror lavere enn lillebror

I de sju største byene var utslippene av klimagasser i gjennomsnitt 2,9 tonn per innbygger i 2005, det vil si mindre enn halvparten av gjennomsnittet for Fastlands-Norge. Alle de største byene viser dessuten reduksjon per innbygger, og i de to nordligste byene har også totalutslippet gått ned. Forskjellen mellom by og omegn kan illustreres ved å se på en nabokommune av hver av de sju bykommunene. Mens totalutslippet er lavere i alle nabokommunene enn i byen, er utslippene per innbygger lavere i byen for fem av kommuneparene. I de fleste nabokommunene har utslippene vokst, til dels betydelig. Generelt har nabokommunene mer utslipp fra veitrafikk og landbruk. Les mer om utslippene fra de sju største byene her .

Mer utslipp fra fabrikker, kyr og kjøring på bygda

Det er flere årsaker til at utslippene per innbygger i de største kommunene og byene som regel er mindre enn i nabokommunene og mindre enn landsgjennomsnittet. For det første har prosessindustrien i Norge store CO ₂ -utslipp, og disse bedriftene finnes for det meste andre steder enn i de største byene. For det andre er det naturlig nok som regel lite plass til landbruk i storbyene. For det tredje har storbyer ofte relativt lave utslipp fra avfallshåndtering. Avfallet fra flere av de største byene blir nemlig enten brent eller lagt på deponi i en nabokommune. Enkelte slike nabokommuner kan dermed få store klimagassutslipp per innbygger fra avfallshåndtering. Sist, men ikke minst, bruker folk bilene sine mindre til daglig i byen enn de fleste andre steder. Det skyldes både at kollektivtilbudet er bedre utbygd, og at avstandene mellom jobb, hjem, butikker og så videre er mindre, slik at folk i større grad går til fots eller bruker sykkel. Samtidig gir metoden for beregning av utslipp fra veitrafikk et noe skjevt bilde av forholdet kommunene imellom. Det som folk måtte finne på å kjøre utenfor kommunegrensen, gir utslipp i kommunen der de kjører, ikke der de bor. I mange kommuner med stor gjennomfartstrafikk på grunn av pendling, godstransport eller fritidsreiser, står altså innbyggerne fra storbyene for betydelige andeler, men dette er tilskrevet kommunen det kjøres i, ofte en nabokommune, og ikke der bilistene bor.

Kommunenes rolle i energi- og klimapolitikken

Kommunene har på flere måter innflytelse på egen utvikling i klimagassutslipp. En kommune har styringsmuligheter både som plan- og reguleringsmyndighet, eier/bruker av eiendommer, utbygger, driftsansvarlig for egen bygningsmasse og for infrastruktur som transportsystem, vann- og avløpsnett og avfallsbehandlingssystem. Kommunene kan dessuten stimulere til bidrag fra lokalt næringsliv og innbyggere gjennom frivillig samarbeid. Mange kommuner har konkretisert arbeidet på klima- og energiområdet i lokale strategier og planer. Ambisjonsnivået i den lokale klimapolitikken samsvarer langt på vei med den nasjonale klimapolitikken, men noen kommuner har utformet en lokal klimapolitikk som er mer ambisiøs enn den statlige.