Miljøforvaltning, 2001

Kommunene innvilget ved dispensasjon 70 prosent av søknadene om tiltak i områder med byggeforbud, og 94 prosent av dispensasjonssøknader fra motorferdselloven i 2001. Fylkeskommunene, som forvalter kulturminneloven, innvilget 78 prosent av dispensasjonssøknadene.

Dette viser den første landsomfattende rapportering gjennom KOSTRA. Statistikken forteller imidlertid ikke hva slags eller hvor store eller kontroversielle tiltak det dreier seg om, eller om det er foretatt tilpasninger i forhold til miljøverdiene.

Tiltak innvilges

Planer kan være bindende eller retningsgivende for hvilke tiltak som kan gjennomføres. Rapportering om tiltak i områder med stor miljøverdi (definert som landbruks-, natur- og friområder (LNF-områder), strandsone og spesialområder for bevaring av kulturminner) viser at de fleste søknadene er i samsvar med plan, og innvilges (se tabell 1). Antallet dispensasjoner som gis fra vedtatte planer, er større enn antall avslag. Det gjelder for alle typer områder. Det må understrekes at vi ikke har opplysninger om hvilke typer tiltak det er søkt om, ei heller hvilke føringer planene legger for ulike tiltak.

Fylkeskonservator som forvalter kulturminneloven er lagt til fylkeskommunen. I likhet med kommunene, innvilger også fylkeskommunene flere søknader om dispensasjon enn de avslår (fylkeskommunen har kun ansvar for kulturminneloven). Det må understrekes at tallene ikke gir opplysninger om typer dispensasjoner. Av fylkeskommunene skilte Rogaland seg ut med klart strengest praksis. Bare ca. 20 prosent av søknadene ble innvilget, mens 85 prosent ble innvilget i de andre fylkeskommunene.

Søknader om motorferdsel i utmark blir innvilget

Motorferdsel i utmark er i utgangspunktet forbudt, men i henhold til motorferdselsloven har kommunen anledning til å gi tillatelse til visse formål ved dispensasjon. Resultatene viser at 94 prosent av alle søknadene i 2001 ble innvilget. Antall søknader til behandling var imidlertid skjevt fordelt på kommunene, men dette hadde lite å si for andelen dispensasjoner. Av kommunene som rapporterte til KOSTRA, behandlet 10 prosent av kommunene 67 prosent av alle søknadene i landet. I disse kommunene bodde bare 6 prosent av befolkningen, men de hadde 25 prosent av arealet (tabell 3).

Saksbehandling i store og små kommuner koster mest

Ifølge kommuneregnskapet i KOSTRA, brukte Kommune-Norge anslagsvis 1,6 milliarder kroner til fysisk planlegging, noe som tilsvarer om lag 350 kroner per innbygger. Av dette dekket kommunene inn rundt regnet 815 millioner kroner i form av gebyrer og andre inntekter. Nettoutgiftene på 760 millioner kroner utgjorde 0,7 prosent av kommunenes totale netto driftsutgifter.

Kommunene er pålagt å ikke legge gebyrene høyere enn de faktiske kostnadene. Rapporteringen viser at størrelsene på gebyrene øker med størrelsen på kommunene, målt i folketall (se figur). Samtidig er det færre saker i større kommuner, målt per innbygger (se figur).

Totalutgiftene per innbygger til fysisk planlegging viser ikke samme tendens. De største og de minste kommunene har de største driftsutgiftene per innbygger (tabell 4). Dette indikerer at saksgebyrene i grove trekk dekker samme andel av saksbehandlingen for store og mellomstore kommuner, mens de minste kommunene selv dekker en større andel av utgiftene. (Tallene og resonnementet her gir kun en grov og generell indikasjon. Individuelle vurderinger av kommunene ligger ikke inne i disse tallene, og vil kreve en langt grundigere analyse.) Grunnen til at gebyrene, og dermed kostnadene ved saksbehandlingen, er høyere i store kommuner, kan skyldes at konfliktnivået kan være større. Det er flere interesser som berøres ved for eksempel en regulering eller byggesak. Dermed kan det komme flere innsigelser og mer omfattende saksbehandling. Det er også grunn til å anta at saksbehandlingen i utgangspunktet må gjøres grundigere fordi det er flere hensyn som må vurderes, og for senere å kunne unngå eller bedre imøtegå innsigelser eller andre protester. De lave gebyrene i forhold til utgiftsnivået i de små kommunene kan dels henge sammen med at små kommuner i større grad bruker lave gebyrer som "lokkemiddel" for etablering.

Liten fokus på biologisk mangfold i kommunene og fylkeskommunene

Gjennom kommuneplanens arealdel legger kommunen grunnlaget for å sikre områder av spesiell verdi på ulikt vis, blant annet gjennom å vedta planer med spesiell fokus rettet mot miljøverdier, slik som biologisk mangfold, friluftsliv og kulturminner.

Tabell 6 antyder at av miljøverdiene legger kommunene størst vekt på friluftslivet. Biologisk mangfold synes i liten grad å være et prioritert felt. Det samme kan også sies om kulturminner og kulturmiljøer. Avgjørende for disse forskjellene kan være hva kommunen oppfatter som sitt ansvar. Det klassiske natur- og kulturminnevernet har tradisjonelt vært sett på som et statlig ansvar, mens friluftsliv i større grad er delegert til kommunene.

Resultatene viser også at det i første rekke er de store og folketette kommunene som har utarbeidet planer for disse områdene. Kartet viser kommuner med plan for friluftsliv. Geografisk sett er mønsteret uensartet. Men for eksempel er det klart at mange fjellkommuner i Sør-Norge ikke har en slik plan, selv om her er store interesser og også interessekonflikter knyttet til tilrettelegging for friluftsliv. I snitt er det de folkerike kommunene som utarbeider planer for friluftsliv, kulturminnevern og biologisk mangfold, men heller ikke her er mønsteret entydig.

Fylkeskommunens ansvarsområde på miljøsiden er, foruten kulturminnevernet, først og fremst knyttet til utarbeiding av regionplaner og oppfølging av kommuneplaner.

Av de 18 fylkeskommunene som rapporterte, hadde 13 gjeldende fylkesplan for friluftsliv, mens bare 3 hadde plan for biologisk mangfold. Dette er samme mønster som i kommunene (se tabell 7). Kulturminnevernet hadde imidlertid 10 gjeldende fylkesplaner. Det lave antall planer med fokus på biologisk mangfold og det relativt høye med fokus på kulturminnevern kan, for en stor del, henge sammen med fylkeskommunens ansvarsområde. Mens fylkeskommunen er ansvarlig myndighet regionalt for kulturminnevernet, er det i stor grad fylkesmannen som har ansvar for saker knyttet til biologisk mangfold.

Tabeller:

• Tabell 1 Byggesaksbehandling i områder med stor miljøverdi
• Tabell 2 Dispensasjonsbehandling etter kulturminneloven
• Tabell 3 Dispensasjonsbehandling etter lov om motorferdsel i utmark
• Tabell 4 Gebyrer, driftsinntekter og driftsutgifter innenfor funksjon 300. Gjennomsnittstørrelser for kommunegrupper. Kroner
• Tabell 5 Antall saker behandlet, etter folketall i kommunen. Gjennomsnitt, veid i forhold til folketall i kommunen
• Tabell 6 Planstatus for biologisk mangfold, friluftsliv og kulturminnevern. Prosent
• Tabell 7 Antall fylkeskommuner med plan for ulike tema (18 av 19 fylkeskommuner rapportert)