20993_not-searchable
/natur-og-miljo/statistikker/miljo_kostra/arkiv
20993
Lett å få lov til å kjøre med motor i utmark
statistikk
2003-06-23T10:00:00.000Z
Natur og miljø;Offentlig sektor
no
miljo_kostra, Miljøforvaltning, naturforvaltning, kulturminnevern, fysisk planlegging, motorferdsel i utmark, dispensasjonerKOSTRA, Areal, Natur og miljø, Offentlig sektor
false

Miljøforvaltning, 2002

Innhold

Publisert:

Du er inne i en arkivert publisering.

Gå til nyeste publisering

Lett å få lov til å kjøre med motor i utmark

Norske kommuner innvilget 93 prosent av alle søknader om motorferdsel i utmark i 2002, omtrent det samme som året før. Dette inkluderer kjøring med snøscooter, traktor, beltebil og motorbåter. Nesten halvparten av alle landets kommuner innvilget alle søknadene om dispensasjon. Kommuner med egne planer for kulturminnevern og friluftsliv tar i snitt bedre hensyn til disse interessene enn andre kommuner.

Motorferdsel i utmark er i utgangspunktet forbudt, men i henhold til motorferdselsloven har kommunene anledning til å gi tillatelse til visse formål ved dispensasjon. Resultatene viser at antall dispensasjoner var 93 prosent av antall søknader i 2002 (i visse tilfeller kan det gis flere dispensasjoner til en søknad, slik at innvilgelsesprosenten antakelig er noe lavere). Dette er omtrent samme tall som i 2001. Antall søknader til behandling var imidlertid skjevt fordelt på kommunene, men dette hadde lite å si for andelen dispensasjoner. Av kommunene som rapporterte til KOSTRA, behandlet under 10 prosent av kommunene 70 prosent av alle søknadene i landet. I disse kommunene bor bare 6 prosent av befolkningen, men de har 27 prosent av arealet.

Antall søknader om motorferdsel i utmark behandlet, 2002

Flest i Guovdageaidnu - Kautokeino

Finnmarkskommunen Guovdageaidnu - Kautokeino hadde flest søknader om dispensasjon fra motorferdselsloven. Her kom det inn 1 140 søknader i 2002, og samtlige ble innvilget. Andre kommuner med stor søkning om dispensasjon var Lierne i Nord-Trøndelag (607 søknader, 96 prosent innvilget), Hemnes i Nordland (574 søknader, 91 prosent innvilget), Midtre Gauldal i Sør-Trøndelag (520 søknader, 91 prosent innvilget), Deatnu-Tana i Finnmark (501 søknader, 100 prosent innvilget) og Selbu i Sør-Trøndelag (500 søknader, 100 prosent innvilget).

Kommunalt områdevern: 268 nye områder vernet i 2002

Kommunene har gjennom plan- og bygningsloven mulighet til å verne områder av hensyn til miljøverdier. Dette kan gjøres når kommunen mener at sentralt vern (etter naturvernloven, kulturminneloven m.m.) ikke sikrer de lokale verneinteressene i tilstrekkelig grad. Kommunalt vern kan også etableres rundt for eksempel kulturminner som er vernet etter kulturminneloven for å bedre sikre disse. I KOSTRA rapporteres vern av kulturminner og naturvernområder etter plan- og bygningsloven § 25.6 om spesialområder, som er hjemmelen kommunene bruker ved slikt vern.

I alt var det 1 747 nye reguleringsplaner for bevaring av kulturminner i de 363 kommunene som ga svar om dette i 2002, i gjennomsnitt er det altså 5 slike spesialområder per kommune. I 2002 ble det gjort 208 nye reguleringer (384 kommuner rapporterte dette), og dette er 11 prosent av alle reguleringsplanene som ble vedtatt i disse kommunene. Av naturvernområder ble 60 nye områder rapportert vernet i 2002, og det totale tallet var per 2002 på 384 områder.

Kulturminnevern: 27 prosent av kommunene har plan

Kommunene kan også sikre miljøverdier gjennom planer og direkte tiltak. I 2002 rapporterte 27 prosent av kommunene at de har plan med spesielt fokus på kulturminner. Tallene tyder på at kommuner med slik plan er mer aktive i forhold til kulturminnevernet. De har i høyere grad knyttet til seg egen kulturminnefaglig kompetanse, initiert eller støttet kulturminnetiltak, og de bruker noe mer av sine frie inntekter på kulturminner. Her skal det også legges til at kommuner med kulturminneplan har i gjennomsnitt 3 ganger så stor befolkning som kommuner uten plan, slik at disse resultatene kan for en stor del henge sammen med størrelsen på kommunen.

Friluftsliv: Halvparten av kommunene har plan

I regjeringens miljøvernpolitikk er det en viktig målsetning at alle skal ha mulighet til å drive friluftsliv i nærmiljøet og i naturen ellers. For å sikre dette for en stadig mer urbanisert befolkning, er kommunal satsning gjennom arealplanene viktig.

Noe over halvparten av kommunene oppgir at de har egen plan med fokus på friluftsliv. KOSTRA-tallene viser at i kommuner med slik plan, er det noe bedre dekning med hensyn til rekreasjonsarealer i tettsteder. Kommunens egen innsats når det gjelder turstier er også høyere i kommuner med plan for friluftsliv enn i kommuner uten. Kommuner uten plan har imidlertid oppgitt større lengde på turstier enn kommuner med plan. Dette kan henge sammen med at disse tallene er høyere i tynt befolkede kommuner, og kommuner med lite befolkningspress har i mindre grad behov for slike planer.

Tabeller:

Fortsatt liberal dispensasjonspraksis i grønne områderÅpne og lesLukk

Kommunene innvilget ved dispensasjon 70 prosent av søknadene om tiltak i områder med byggeforbud, den samme andel som i 2002. Fylkeskommunene, som forvalter kulturminneloven, innvilget 84 prosent av dispensasjonssøknadene, en klar økning fra året før, da 78 prosent ble innvilget.

Dette viser årets rapportering i KOSTRA. Kommunene er gitt et vesentlig ansvar for miljøvernet i Norge gjennom sitt ansvar for praktisering av plan- og bygningsloven. Tall fra kommunene viser at også i år blir søknader om dispensasjoner i områder med stor miljøverdi innvilget langt oftere enn de avslås. Statistikken forteller imidlertid ikke hva slags eller hvor store eller kontroversielle tiltak det dreier seg om, eller om det er foretatt tilpasninger i forhold til miljøverdiene.

Tiltak innvilges

Planer kan være bindende eller retningsgivende for hvilke tiltak som kan gjennomføres. Rapportering om tiltak i områder med stor miljøverdi (definert som landbruks-, natur- og friområder (LNF-områder), strandsone og spesialområder for bevaring av kulturminner) viser at de fleste søknadene er i samsvar med plan, og innvilges (se tabell 1). Antallet dispensasjoner som gis fra vedtatte planer, er større enn antall avslag. Det gjelder for alle typer områder. Det må understrekes at vi ikke har opplysninger om hvilke typer tiltak det er søkt om, ei heller hvilke føringer planene legger for ulike tiltak. Det må også tas høyde for at kommuner avviser potensielle dispensasjonssøknader i forhåndskonferanser. Dette registreres ikke i statistikken.

Fylkeskommunene har ansvar for fylkeskonservator som forvalter kulturminneloven. I likhet med kommunene, innvilger også fylkeskommunene flere søknader om dispensasjon enn de avslår (fylkeskommunen har kun ansvar for kulturminneloven). Av fylkeskommunene skilte Buskerud og Oslo seg ut med strengest praksis, der hhv. ingen og 43 prosent av søknadene ble innvilget. I 11 av fylkeskommunene ble alle søknadene innvilget. Det må understrekes at tallene ikke gir opplysninger om typer dispensasjoner.

Antall søknader om tiltak mottatt per 1 000 innbyggere

Saksbehandling i store og små kommuner koster mest

Ifølge kommuneregnskapet i KOSTRA brukte Kommune-Norge 1,75 milliarder kroner til fysisk planlegging, byggesaksbehandling og kart og oppmåling, noe som tilsvarer om lag 383 kroner per innbygger. Av dette dekket kommunene inn rundt regnet 850 millioner kroner i form av gebyrer og andre inntekter. Nettoutgiftene på 897 millioner kroner utgjorde 0,74 prosent av kommunenes totale netto driftsutgifter.

Kommunene er pålagt å ikke legge gebyrene høyere enn de faktiske kostnadene. Rapporteringen viser at størrelsene på gebyrene øker med størrelsen på kommunene, målt i folketall (se figur). Samtidig er det færre saker i større kommuner, målt per innbygger (se figur).

Totalutgiftene per innbygger til fysisk planlegging viser ikke samme tendens. De største og de minste kommunene har de største driftsutgiftene per innbygger (tabell 4). Dette indikerer at saksgebyrene i grove trekk dekker samme andel av saksbehandlingen for store og mellomstore kommuner, mens de minste kommunene selv dekker en større andel av utgiftene.

Grunnen til at gebyrene, og dermed kostnadene ved saksbehandlingen, er høyere i store kommuner, kan skyldes at konfliktnivået kan være større. Det er flere interesser som berøres ved for eksempel en regulering eller byggesak. Dermed kan det komme flere innsigelser og mer omfattende saksbehandling. Det er også grunn til å anta at saksbehandlingen i utgangspunktet må gjøres grundigere fordi det er flere hensyn som må vurderes, og for senere å kunne unngå eller bedre imøtegå innsigelser eller andre protester. De lave gebyrene i forhold til utgiftsnivået i de små kommunene kan dels henge sammen med at små kommuner i større grad bruker lave gebyrer som "lokkemiddel" for etablering.

Saksgebyr for oppføring av enebolig og gjennomsnittlig saksbehandlingstid for søknadspliktig tiltak

Liten fokus på biologisk mangfold i kommunene og fylkeskommunene

Gjennom kommuneplanens arealdel legger kommunen grunnlaget for å sikre områder av spesiell verdi på ulikt vis, blant annet gjennom å vedta planer med spesiell fokus rettet mot miljøverdier, slik som biologisk mangfold, friluftsliv og kulturminner.

Av de klassiske miljøverdiene legger kommunene størst vekt på friluftslivet. Biologisk mangfold synes i liten grad å være et prioritert felt. Det samme kan også sies om kulturminner og kulturmiljøer. Avgjørende for disse forskjellene kan være hva kommunen oppfatter som sitt ansvar. Natur- og kulturminnevernet har tradisjonelt vært sett på som et statlig ansvar, mens friluftsliv i større grad er delegert til kommunene.

I første rekke er det de store og folketette kommunene som har utarbeidet planer for disse områdene. Kartet viser kommuner med plan for friluftsliv. Geografisk sett er mønsteret uensartet. Men for eksempel er det klart at mange fjellkommuner i Sør-Norge ikke har en slik plan, selv om det her er store interesser og også interessekonflikter knyttet til tilrettelegging for friluftsliv. I snitt er det de folkerike kommunene som utarbeider planer for friluftsliv, kulturminnevern og biologisk mangfold, men heller ikke her er mønsteret entydig.

Kommuner med vedtatt plan for friluftsliv

Fylkeskommunens ansvarsområde på miljøsiden er, foruten kulturminnevernet, først og fremst knyttet til utarbeiding av regionplaner og oppfølging av kommuneplaner. Av de 19 fylkeskommunene, hadde 10 gjeldende fylkesplan for friluftsliv, og samme antallet for kulturminnevern, mens bare 3 hadde plan for biologisk mangfold. Dette er samme mønster som i kommunene (se tabell 7). Det lave antall planer med fokus på biologisk mangfold og det relativt høye antall med fokus på kulturminnevern kan, for en stor del, henge sammen med fylkeskommunens ansvarsområde. Mens fylkeskommunen er ansvarlig myndighet regionalt for kulturminnevernet, er det i stor grad fylkesmannen som har ansvar for saker knyttet til biologisk mangfold.

 

Tabeller