Ni av ti sier ja til bistand

Norge har drevet bistandsvirksomhet i over 50 år. Hovedmålene for norsk bistand er å bekjempe fattigdom og bidra til bedrede levekår og økt livskvalitet for de aller fattigste. De siste årene har spørsmålet om effektiviteten av bistand blitt stilt i en rekke ulike fora. Også her hjemme har det vært stor oppmerksomhet rettet mot temaet. Statistisk sentralbyrå gjennomførte en undersøkelse senhøstes 2006 (Roll-Hansen, Nadim og Lagerstrøm, 2007) i samarbeid med Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad), for å undersøke nordmenns holdninger til bistand.

Holdninger til norsk bistand

I undersøkelsen ble respondentene bedt om å svare på følgende spørsmål: «Norge gir forskjellige former for hjelp til utviklingslandene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Er du for eller imot at Norge gir slik hjelp?». Hele 90 prosent oppga at de er for at Norge gir slik hjelp (figur 1). Oppslutningen rundt bistand er størst blant kvinner, de unge, de med høy utdanning og de som bor i store byer. Hele 93 prosent av norske kvinner er for bistand til utviklingslandene i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Dette er tre prosentpoeng høyere enn i 2001 (Vågane, 2002) og forklarer i stor grad økningen i befolkningens oppslutning om bistand siden 2001. Til sammenligning er oppslutningen i den mannlige delen av befolkningen 87 prosent. Det er det samme nivået som i 2001.

Videre finner vi at 95 prosent av befolkningen i aldersgruppen 16-24 år, 98 prosent av dem med universitetsutdanning og 95 prosent av dem som bor i de største byene i landet, er for bistand. Sett under ett er 90 prosent av befolkningen for bistand.

Støtten til norsk bistand er stor. Likevel finner vi at de yngre, og da særlig i aldersgruppen 16-24, er mer for bistand enn det andre aldersgrupper er. Når vi bryter ned på kjønn og aldersgrupper samtidig, finner vi at norske kvinner ikke bare i større grad er for norsk bistand enn menn, men også at denne forskjellen gjelder for alle aldersgruppene (figur 2). Spesielt er forskjellen stor blant de eldste, 67-79 år. Her finner vi at 90 prosent av kvinnene er for norsk bistand, mot 80 prosent av mennene i denne aldersgruppen.

Nesten alle med universitetsutdanning er for bistand (98 prosent). Dette gjelder uavhengig av alder, selv om de eldste med utdanning på universitets- eller høgskolenivå i noe mindre grad enn de andre er for bistand. Også blant de med utdanning på videregående skole-nivå finner vi en jevn oppslutning i gruppen. Derimot finner vi variasjon i den delen av befolkningen som har grunnskole som høyeste utdanningsnivå. Blant de i aldersgruppen 16-24 år er oppslutningen total, mens vi i gruppen 67-79 år kun finner at tre av fire er for bistand (figur 3).

Fremskrittspartivelgere er de som i minst grad er for bistand. Kun 72 prosent av dem som oppgir at de ville ha stemt på Fremskrittspartiet hvis det var valg i morgen, sier at de er for bistand. De som ville stemt Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti eller Venstre, er mest positive til bistanden. I alt 98 prosent av de som oppgir at de ville ha stemt på et av disse partiene hvis det var Stortingsvalg i morgen, oppgir at de er for bistand.

Holdninger til norsk bistand til de tidligere østblokklandene

Norge gir også bistand til land i det tidligere øst-Europa samt tidligere Sovjet-republikker og Russland. åtte av ti nordmenn (81 prosent) er for at Norge gir bistand til disse delene av verden. Dette er noe lavere enn i 2001, da 85 prosent av befolkningen oppga at de var for slik bistand, og på linje med oppslutningen da vi begynte målingen i 1996. Størst var oppslutningen i 1999. Hele 89 prosent var for bistand til disse landene dette året (figur 4).

Også i forhold til denne typen bistand er det de yngste som i størst grad er for. Mens 87 prosent i aldersgruppen 16-24 år er for slik bistand i dag, er den tilsvarende andelen i aldersgruppen 67-79 år bare 66 prosent. I figur 5 har vi sett på både aldersgrupper og kjønn. Vi finner en fallende tendens til støtte for denne typen bistand i befolkningen etter alder, en sammenheng som gjelder både for kvinner og menn (figur 5).

En av tre synes bistandsbudsjettet er for stort

Norge har de siste 10 årene brukt rundt 150 milliarder på ulike bistandsprosjekter i en lang rekke land. I 2006 var bistandsbudsjettet på 20 milliarder kroner. 15 prosent av befolkningen mener at dette beløpet burde vært større, mens nesten halve befolkningen (47 prosent) synes at dette er et passe beløp. En av tre (32 prosent) synes derimot at beløpet burde ha vært mindre, samtidig som en meget liten gruppe (2 prosent) mener at vi ikke burde hatt noe bistandsbudsjett i det hele tatt.

Selv om det store flertallet synes at bistandsbudsjettet er passe eller for lite, har gruppen som synes at budsjettet burde reduseres, økt med 8 prosentpoeng siden 2001. I 2001 hevdet 25 prosent at budsjettet burde ha vært mindre, mens det tilsvarende tallet i 2006 er 32 prosent (figur 6).

Det er ingen forskjell på menns og kvinners syn på bistandens størrelse. De yngste i befolkningen er i størst grad for at bistandsbudsjettet skal være større. I aldersgruppen16-24 år ønsker to av ti (19 prosent) mer penger til bistand, mens kun 8 prosent i aldersgruppen 67-79 år mener det samme. Også blant de med utdanning på universitetsnivå eller tilsvarende, er det en stor andel som synes at bistanden burde ha vært større.

Nesten fire av ti av Sosialistisk Venstrepartis velgere (38 prosent) kunne tenke seg at bistandsbudsjettet var høyere enn 20 milliarder. Kun 5 prosent av fremskrittspartivelgerne hevder det samme. Faktisk synes over halvparten av Fremskrittspartiets sympatisører (54 prosent) at budsjettet burde ha vært mindre. Bare 14 prosent av velgerne til Sosialistisk Venstreparti mener det samme. Videre finner vi ikke uventet at en stor andel av de som er imot bistand til land i Afrika, Asia og Latin-Amerika, gjerne hadde sett at bistandsbudsjettet var sløyfet. To av ti i denne gruppen hevder dette.

Holdning til bistandens størrelse er målt gjennom å stille halve utvalget et spørsmål hvor bistandsbudsjettet settes opp mot sosialbudsjettet, mens den andre halvdelen har gitt sin vurdering ved å sammenligne bistandsbudsjettet med miljøbudsjettet. I analysen har vi slått disse to målene sammen. Siden sosialbudsjettet og miljøbudsjettet avviker både i størrelse og hva det dekker, er det ikke overraskende å observere at holdningene til bistandsbudsjettets størrelse varierer med hensyn til hva det sammenlignes med. Vesentlig flere synes at bistandsbudsjettet (20 milliarder) bør økes i forhold til dagens nivå når det settes opp mot sosialbudsjettet (200 milliarder) enn når det sammenlignes med miljøbudsjettet (3 milliarder). 17 prosent av de spurte oppgir at bistandsbudsjettet burde økes når det settes opp mot sosialbudsjettet, mens dette gjelder 12 prosent av de spurte når det bistandsbudsjettet settes opp mot miljøbudsjettet.

Det er ingen forskjeller i hvordan kvinner og menn vurderer bistandsbudsjettet opp mot de to andre budsjettene. Derimot er det store forskjeller mellom de ulike aldersgruppene i hvordan sammenligningsgrunnlaget påvirker holdningen til bistandsbudsjettets størrelse.

De yngste lar seg i størst grad påvirke av sammenligningsgrunnlaget når de skal vurdere bistandsbudsjettets størrelse. Når bistandsbudsjettet settes opp mot sosialbudsjettet, synes 28 prosent i alderen 16 til 24 år at bistandsbudsjettet burde økes, men andelen synker til 11 prosent når det er miljøbudsjettet som er sammenligningsgrunnlaget (figur 7).

Vi vil stille betingelser for bistand

Landene som mottar norsk bistand skal ha et eierskap til og være aktive deltagere i de ulike programmene eller tiltakene som settes i gang. I undersøkelsen ba vi respondentene ta stilling til følgende spørsmål: «Synes du det er riktig av norske myndigheter å stille betingelser til de landene som skal få bistand fra Norge?». Hele 93 prosent av de spurte svarte ja på spørsmålet. Denne andelen har holdt seg stabil og høy de siste ti årene (Roll-Hansen, Nadim, Lagerstrøm, 2007).

Krig og konflikter oppfattes fortsatt som den viktigste årsaken til at det er vanskelig å skape økonomisk og sosial vekst i utviklingsland. Et nytt trekk er at flere enn tidligere ser på handelsbegrensninger som et viktig hinder for vekst. Generelt sett vurderes likevel problemer med utspring i utvik-lingslandene som større enn vansker som er påført dem utenfra. Etter krig og konflikter er korrupsjon, stor gjeldsbyrde og brudd på menneskerettighetene de hindre for vekst vi vurderer som viktigst. At betingelse for bistand hindrer fremgang, at det gis for lite bistand, at bistand skaper avhengighet eller drives på feil måte, blir sett som de minst alvorlige hindrene for å skape økonomisk og sosial vekst.

Vi tror frivillige organisasjoner gir den mest effektive bistanden

Både norske myndigheter og folk flest synes å være på linje i deres krav om betingelser knyttet til bistanden. Men hvordan brukes pengene mest effektivt? Er det gjennom overføringer til multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken, eller er det gjennom frivillige organisasjoner? Ifølge St.meld. nr 36 (2003-2005) blir nesten halvparten av norsk bistand gitt gjennom ulike former for multilaterale organisasjoner. Videre heter det i Soria Moria-erklæringen at norsk multilateral bistand skal skyves fra Verdensbanken og over mot tiltak i FN-regi. I befolkningen oppfattes frivillige organisasjoner som den mest effektive kanalen for bistand. Hele 44 prosent mener at frivillige organisasjoner gir den mest effektive bistanden. 30 prosent har inntrykk av at FN gir mest effektiv bistand, mens 14 prosent synes at statlige kanaler er mest effektive. Bare 3 prosent vurderer Verdensbanken som mest effektiv (figur 8). Det stemmer godt overens med resultatene fra en undersøkelse gjennomført av Markeds- og mediainstituttet tidligere i 2006. Der omfattet spørsmålet imidlertid ikke Verdensbanken.

Det er noe større tiltro til effektiviteten i frivillige organisasjoner blant menn (47 prosent) enn blant kvinner (41 prosent). Videre har yngre mennesker stor tiltro til FN. 36 prosent i aldersgruppen 16-24 år mener FN gir den mest effektive bistanden, mot 24 prosent i aldersgruppen 67-79 år. Spesielt ser vi at de yngre har større tiltro til FN-systemet enn frivillige organisasjoner. Derimot har de eldste (67-79 år) større tiltro til frivillige organisasjoner og nasjonale kanaler som staten.

Blant velgerne til Kristelig Folkeparti er det relativt få som mener at FN er mest effektiv (9 prosent). De har til gjengjeld svært stor tiltro til frivillige organisasjoner. Hele 77 prosent av dem mener at frivillige organisasjoner gir den mest effektive bistanden.

Bildet som vises, er en gjengivelse av folks oppfatninger og gir ikke nødvendigvis et riktig bilde av hvor effektive de ulike organisasjonene eller grupper av organisasjoner er. For eksempel vil den lave troen på Verdensbanken trolig være påvirket av negativ medieomtale, for eksempel i forbindelse med strukturtilpasningsprogrammene. I tillegg er det rimelig å tro at Verdensbanken er det minst kjente alternativet, noe som også kan forklare hvorfor institusjonen ikke blir nevnt så ofte. Statlige kanaler kan assosieres med byråkrati, som ofte ikke oppfattes som effektivt. FN kan tenkes å ha en positiv klang i folks ører, noe som kan nedfelle seg i en tro på at organisasjonen er effektiv gjennom et ønske om å støtte den. Frivillige organisasjoner vil i utgangspunktet ofte bli ansett som noe positivt, hvor folk yter frivillig innsats med lave budsjetter. Men samtidig er frivillige organisasjoner også en sammensatt gruppe, og effektiviteten deres vil variere.

Vi vil prioritere langsiktig bistand

Norske myndigheter gir utviklingshjelp i form av nødhjelp i akutte krisesituasjoner og langsiktig bistand som skal bidra til å fremme vekst og utvikling.

De fleste mener at langsiktig bistand bør prioriteres. Hele 41 prosent sier at langsiktig bistand bør prioriteres, mens det er 22 prosent som vil prioritere nødhjelp (figur 9).

Folk med utdanning på universitetsnivå og de som har høy husholdningsinntekt, ønsker i liten grad å prioritere nødhjelp. 11 prosent av de med utdanning på universitets- og høgskolenivå hevder at nødhjelp bør prioriteres, mens dette gjelder 30 prosent av de med utdanning på grunnskolenivå. Videre finner vi at om lag en av ti med husholdningsinntekt lik 800 000 eller mer ønsker å prioritere nødhjelp, mens det gjelder om lag to av ti blant de med levere husholdningsinntekt.

I 2001 var bildet noe annerledes. Den gang var folk noe mer positive til støtte i form av nødhjelp enn de var til langsiktig bistand. Det er interessant å merke seg at selv om resultatet av nødhjelpsaksjoner oppfattes som mer vellykket enn resultatet av langsiktig bistand (Roll-Hansen, Nadim og Lagerstrøm, 2007), er det likevel den siste formen for bistand folk ønsker å prioritere.

Hvilke bistandsorganisasjoner kjenner vi?

I hvilken grad er ulike organisasjoner som arbeider med bistand, kjent i befolkningen? I undersøkelsen ble respondentene bedt om å nevne organisasjoner og institusjoner som arbeider med bistand. Spørsmålet ble stilt åpent og måler derfor hvilke bistandsorganisasjoner folk husker. Røde Kors blir nevnt av 61 prosent av respondentene og er den desidert mest kjente organisasjonen. Etter Røde Kors følger Leger Uten Grenser og Kirkens Nødhjelp. Begge blir nevnt av rundt en tredjedel av respondentene. Norad kommer på femteplass i oversikten over de mest nevnte bistandsorganisasjonene.

Kjennskapen til de aller fleste organisasjonene har gått tilbake siden 2001. Det store unntaket er Leger Uten Grenser som har økt med hele 24 prosentpoeng. Dette skyldes sannsynligvis at organisasjonen var tildelt TV-aksjonen i 2006, og denne foregikk mindre enn én måned før undersøkelsen ble gjennomført. TV-aksjonen bidro til en sterk eksponering av Leger Uten Grenser, og en slik medieoppmerksomhet fører naturlig nok til økt kjennskap til organisasjonen og dens arbeid.

Norad blir nevnt av 22 prosent av respondentene, noe som er en nedgang på fire prosentpoeng fra 2001. De med høy utdannelse nevner Norad i større grad enn de med grunnskoleutdanning. Det er også store forskjeller mellom ulike aldersgrupper. Kjennskapen til Norad er størst i aldersgruppen 45 til 66 år og minst blant de yngste.

Andelen som ikke kjenner noen organisasjoner, har økt med seks prosentpoeng fra 2001 og er nå på 15 prosent. Rundt en tredjedel nevnte andre organisasjoner enn de intervjueren hadde mulighet til å registrere( 1 ) og som er presentert i figur 10.

Syv av ti kjenner ingen land Norge har utviklingssamarbeid med

På spørsmål om man kjenner noen av landene Norge har utviklingssamarbeid med, svarer syv av ti (70 prosent) at de ikke kjenner noen. De med høyest utdanning og personer i alderen 45 til 66 år nevner flest land (figur 11), mens de yngste og de som er mot bistand, kjenner færrest land som Norge har utviklingssamarbeid med.

Figur 12 viser at Sudan og Tanzania er de landene som oftest blir nevnt, etterfulgt av Kenya og Sri Lanka. Med unntak av Kenya, er alle disse landene blant de fem landene Norge gir mest bistand til (Norad 2005). Blant de ti landene som nevnes hyppigst i denne undersøkelsen, er det også kun Kenya som ikke er blant de 35 landene Norge gir mest bistand til. Dette viser at de som hevder å kjenne noen av landene Norge har utviklingssamarbeid med, i stor grad svarer riktig. Det er likevel viktig å merke seg at det faktisk er kategorien ”andre” som er størst med 36 prosent. Det vil si at godt over en tredjedel av de som mener å kjenne til noen land, nevner andre land enn de som var spesifisert på forhånd.

Halvparten er interessert i bistandsspørsmål

En av fire (39 prosent) har ganske stor interesse for stoff i media om utviklingsland og bistand. I tillegg er 8 prosent svært interessert. Det betyr at nesten halvparten av befolkningen (47 prosent) er interessert i stoff om utviklingsland og bistand. Interessen har holdt seg relativt stabil siden 1999 (figur 13).

Det er velgerne til Sosialistisk Venstreparti, de med universitetsutdannelse og de eldste som er mest interessert i stoff om bistand. De som er mot bistand og fremskrittspartivelgere er minst interessert. Det er ingen vesentlige kjønnsforskjeller på dette spørsmålet. Selv om kvinner er mer positive til bistand enn menn, er de altså ikke i nevneverdig grad mer interessert i temaet. Det samme ser man også i forhold til alder. Mens interessen for stoff om bistand øker med alder, er holdningene til bistand mer positive jo yngre alderaldersgruppe en ser på. Dette kan forklare de yngstes manglende kjennskap til Norad. De kan være positive til bistand, uten å være spesielt interessert i temaet.

En av tre har tiltro til medienes fremstilling av situasjonen i utviklingsland

Litt over en av tre (37 prosent) synes at massemediene gir et riktig bilde av situasjonen i utviklingsland (figur 14). Sammenlignet med 2001, har det ikke vært noen vesentlige endringer i inntrykket folk har av medienes fremstilling av situasjonen i utviklingsland.

Ser en på partipreferanse, skiller velgerne til Kristelig Folkeparti og Venstre seg ut ved å være mest skeptiske til medias fremstilling. Også den yngste aldersgruppen og de som er mot bistand, har mindre tiltro til mediene enn gjennomsnittet. Hvorvidt folk er interessert i stoff om bistand eller ikke har lite å si for hvordan de vurderer massemediene.

Av de som ikke synes massemediene gir et riktig bilde, synes flertallet i alle befolkningsgrupper at reportasjene gir et for negativt bilde.

(1) Disse ble registrert som ”andre organisasjoner” og ble ikke spesifisert nærmere.

Referanser

Roll-Hansen, Dag, Marjan Nadim og Bengt Oscar Lagerstrøm (2007). Holdninger til bistand , Rapporter 13/07, Statistisk sentralbyrå.

Norad (2005). årsrapport om norsk bilateral bistand.

St. meld. nr. 36 (2003-2004). Felles kamp mot fattigdom . En helhetlig utviklingspolitikk .

Vågane, Liva (2002). Holdninger til og kunnskap om norsk utviklingshjelp , Rapporter 25/02. Statistisk sentralbyrå.

Bengt Oscar Lagerstrøm er seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for intervjuundersøkelser ( bengt.oscar.lagerstrom@ssb.no ).

Marjan Nadim er førstekonsulent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for intervjuundersøkelser ( marjan.nadim@ssb.no ).

Dag Roll-Hansen er seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for internasjonalt utviklingssamarbeid ( dag.roll-hansen@ssb.no ).