Utviklingen i levealder og utforming av delingstall i et reformert pensjonssystem

Gjennom sitt vedtak om pensjonsreformen i mai 2005 ga Stortinget sin tilslutning til en ordning med levealdersjustering. Dette elementet i pensjonsreformen er helt sentralt for å begrense den veksten i folketrygdens utgifter til alderspensjon som vil komme dersom levealderen fortsetter å øke. Ordningen skal innføres i kombinasjon med en fleksibel pensjonsalder fra og med 62 år. Tankegangen er at en beregnet pensjonsrettighet skal fordeles på forventet antall år som pensjonist. Tidlig pensjonering gir lavere årlige ytelser da det blir flere år å dele ytelsene på. Ved senere pensjonering blir ytelsene derimot høyere. I tråd med denne tankegangen skal det også tas hensyn til at det blir flere år å dele ytelsen på når levealderen øker over tid. Den enkelte kan motvirke en slik reduksjon ved å utsette pensjoneringen.

En ordning med levealdersjustering kan tenkes innført uavhengig av opptjeningsmodell og aldersgrenser. Ordningen kan derfor anvendes på rettigheter opptjent med dagens system, så vel som på opptjeningen av rettigheter med det nye systemet, hvor opptjeningsprofilen ble vedtatt av Stortinget i april 2007. Levealdersjusteringen kan også innføres uavhengig av om pensjonssystemet er sparelignende eller ytelsesbasert. I de empiriske illustrasjonene i forbindelse med Pensjonskommisjonens innstilling og behandlingen i Regjering og Storting i tidligere runder, er det lagt til grunn et ytelsesbasert system. Gjennom høringsnotatet fra januar 2008 har Regjeringen (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2008) derimot gått inn for å framstille det nye pensjonssystemet som sparelignende.

Under bestemte forutsetninger drøftet i denne rapporten har overgangen til en sparelignende framstilling ingen reell betydning. Endringen er begrunnet med at folk flest lettere skal se sammenhengen mellom opptjeningen av rettigheter og hva en får igjen av ytelser. I forbindelse med overgangen til en sparelignende framstilling har imidlertid Regjeringen foreslått et tilleggselement ved at det også skal tas hensyn til arvegevinster forårsaket av at noen dør før 62 år. Dette er begrunnet med at en konsekvent levealdersjustering tilsier at en tar i betraktning utviklingen i levealderen både for yrkesaktive og pensjonister. Som nærmere angitt i avsnitt 4, vil redusert dødelighet før 62 år over tid innebære reduserte arvegevinster slik at dette elementet etter hvert innebærer lavere pensjonsutgifter sammenlignet med det som ble lagt til grunn i St.meld. nr. 5 (2006-2007).

Rapporten gir en nærmere innføring i utformingen av levealdersjusteringen og hvordan opplegget bør utformes for å ta hensyn til framtidig utvikling i dødeligheten. De viktigste aspektene kan drøftes på grunnlag av forventet gjenstående leveår på ethvert alderstrinn (mellom øvre og nedre grense for pensjonering) for hver kohort. Det er imidlertid såpass store variasjoner i forventet leveår fra år til år at det er nødvendig med et opplegg for glatting av overlevelsessannsynlighetene. Rapporten drøfter også i hvilken grad opplysninger om forventet gjenstående leveår bør baseres på prognoser framfor faktiske observasjoner av dødeligheten. De valgene som er gjort i andre land, er trukket inn i denne vurderingen. Det er også drøftet om levealdersjusteringen skal fastlegges en gang for alle i forkant av pensjoneringen, eller om delingstallet bør justeres løpende på grunnlag av ny informasjon om utviklingen i levealderen.