Innhold
Om statistikken
Definisjoner
-
Navn og emne
-
Navn: KOSTRA
Emne: Offentlig sektor
-
Neste publisering
-
-
Ansvarlig seksjon
-
Seksjon for offentlige finanser
-
Definisjoner av viktige begrep og variabler
-
Faglig innhold og hovedområder
Regnskaps- og tjenestedata settes i KOSTRA sammen til nøkkeltall som viser kommunenes:
- Prioriteringer - viser hvordan kommunens frie inntekter er fordelt til ulike formål
- Dekningsgrader - viser tjenestetilbudet i forhold til ulike målgrupper for tilbudet
- Produktivitet/enhetskostnader - viser kostnader/bruk av ressurser i forhold til tjenesteproduksjonen
- Utdypende tjenesteindikatorer - viser nøkkeltall som supplerer indikatorer presentert under prioritering, dekningsgrader og produktivitet/enhetskostnader, men som ikke kan plasseres under disse overskriftene
Prioriteringsindikatorene:
Prioriteringsindikatorene skal si noe om hvor mye av egne penger kommunen ”velger” å bruke til de enkelte tjenesteområdene. En tjeneste kan sies å være høyt prioritert når en kommune bruker en relativt stor andel av sine ressurser på en bestemt tjeneste. I vurderingen av forskjeller i prioritering mellom ulike kommuner er flere elementer som kan bidra til å forklare eventuelle forskjeller:
- Kommunen kan ha et relativt høyt utgiftsbehov knyttet til tjenesten. Dette blir delvis korrigert for ved å se på utgifter per person i målgruppen. Men hvis målgruppen er heterogen (ulike målgrupper har forskjellig behov) blir ikke dette fanget opp fullt ut i KOSTRA.
- Kommunen kan ha prioritert en tjeneste høyt på bekostning av andre tjenester. For å få informasjon om dette kan det være interessant å se på hvor stor andel av utgiftene som går til ulike tjenester, eventuelt korrigert for utgiftsbehov. Det siste kan delvis avhjelpes ved å se på kommuner innenfor samme KOSTRA-gruppe.
- Kommunen kan ha relativt høye inntekter.
Slike elementer bidrar til at forskjeller i utgifter per person i målgruppen ikke utelukkende kan tolkes som et resultat av prioriteringer på lokalt nivå.
Produktivitetsindikatorene:
Produktivitetsindikatorene skal si noe om hva det koster å produsere en enhet av tjenesten. Produktiviteten kan sies å være høy dersom ressursbruken er lav i forhold til produksjonen.
Når produksjonen blir målt ved antall mottakere blir det imidlertid ikke tatt hensyn til variasjoner i kvaliteten på tjenestene som brukerne mottar. Det blir heller ikke tatt hensyn til variasjoner i brukernes behov eller pleietyngde. Det kan derfor være flere tolkninger av hvorfor en kommune har høye utgifter per mottaker.
- Produktiviteten er lav, dvs. at man får lite produksjon igjen i forhold til pengebruken
- Kvaliteten er høy, dvs. at brukerne mottar relativt gode tjenester
- Enhetskostnadene er høye, dvs. at det er relativt dyrt å produsere tjenester i den kommunen vi ser på, for eksempel pga. smådriftsulemper, lange reiseavstander eller et høyt lønnsnivå som skyldes mangel på arbeidskraft
Eksempel: Kostnadene per mottaker kan bli høye i kommuner som har brukere med relativt høy pleietyngde/behov. I dette tilfellet kan høye utgifter per mottaker ikke tolkes som et uttrykk for lav produktivitet
Dekningsgradsindikatorene:
En dekningsgrad måler andelen av målgruppen som er mottakere av en tjeneste. Dersom målgruppen er heterogen, kan den med fordel splittes opp slike at vi får separate dekningsgrader for ulike deler av målgruppen. Forskjeller i samlet dekningsgrad mellom kommuner kan derfor skyldes at målgruppen er forskjellig sammensatt, i tillegg til at kommunene har forskjellige inntekter og utgiftsbehov og gjør forskjellige prioriteringer.
Estimerte verdier for nasjonale tall
For årene 2008 til 2016 er det lagt ut summer for landet på grunnlagstallene. Disse hentes ut ved å velge regionene ”Landet” og ”Landet uten Oslo”. Variable som har fulltelling, dvs. hvor det er levert data fra alle kommuner/fylkeskommuner, summeres opp til sum for landet og landet uten Oslo. For data hvor det mangler rapportering fra kommuner/fylkeskommuner beregnes et anslag for verdien av dette frafallet, slik at en kommer frem til estimert verdi for hele landet og landet uten Oslo.
Gjennomsnittsberegninger
På bakgrunn av de estimerte summene på grunnlagsdataene er alle gjennomsnittene på nøkkeltallene erstattet av estimerte snitt, for årene 2008 til 2016. For de tidligere årgangene er snittberegningene basert på innrapporterte data. Snittberegninger vises for landet, landet uten Oslo, kommunegrupper og fylker. Det er benyttet veid gjennomsnitt for de fleste indikatorene, basert på innbyggertall i aktuell visningsgruppe (fylke/KOSTRA-gruppe/landsgjennomsnitt med mer). For indikatorer i absolutte tall er aritmetisk gjennomsnitt benyttet. For enkelte indikatorer (bl.a. ja/nei spørsmål) er det ikke angitt gjennomsnitt. Landsgjennomsnitt vises både med og uten Oslo. Snittet uten Oslo vises fordi Osloregnskapet omfatter både kommunale og fylkeskommunale funksjoner, slik at tallene ikke alltid blir sammenliknbare. For enkelte økonomiske nøkkeltall slår dette så kraftig ut at gjennomsnitt inkludert Oslo er prikket.
-
Standard klassifikasjoner
-
Kommuner
KOSTRA-grupper
Kommunene er gruppert i 16 grupper, etter folkemengde og økonomiske rammebetingelser: Kodelister for KOSTRA-kommunegruppering.
Grupperingen er basert på Audun Langørgen og Marit Kringlebotten: Gruppering av kommuner etter folkemengde og økonomiske rammebetingelser 2020.
Grupperingene blir oppdatert om lag hvert femte år. Dataene fra og med 2020 i KOSTRA er basert på 2020 kommunegruppering.
Kommunene er her gruppert langs tre ulike dimensjoner.
- Folkemengde, hvor vi skiller mellom små, mellomstore og store kommuner.
- Bundne kostnader per innbygger, som er et mål på kommunenes kostnader for å innfri minstestandarder og lovpålagte oppgaver, og disse kostnadene varierer med demografiske, sosiale og geografiske forhold.
- Frie disponible inntekter per innbygger, som er et mål på hvor mye inntekter kommunene har til disposisjon etter at de bundne kostnadene er dekket, og gir en antydning av kommunenes økonomiske handlefrihet.
Klassifiseringen bygger på de samme prinsippene som ble beskrevet i publikasjonen Langørgen og Aaberge (1998), med senere oppdateringer i 2001, 2006, 2011, 2015 og 2020. Den nye grupperingen er foretatt på grunnlag av data for 2018, med tilpasninger for ny kommunestruktur fra 2020. De fire største byene samt de åtte kommunene med høyest skatteinntekter per innbygger er skilt ut i egne grupper. De øvrige kommunene er først fordelt etter folkemengde og størrelsen på bundne kostnader, før de blir delt opp videre etter frie disponible inntekter. Alle de fire store kommunene som har lave bundne kostnader per innbygger. Hensikten med gruppeinndelingen er å komme fram til sammenlignbare kommuner. Noen av gruppene inneholder så få kommuner at det gir et spinkelt grunnlag for sammenlikninger. Problemet løses ved at enkelte kommuner flyttes til sine nærmeste nabogrupper. Vi står da igjen med en klassifisering som omfatter 17 kategorier.
Gjennomsnitt for fylker
I beregningen av gjennomsnitt for fylket er kommunene delt inn i 19 fylker etter gjeldende standard for kommuneklassifisering (to første siffer), Regional statistikk.
Fylkeskommuner
Fylkeskommunene er inndelt i seks grupper.