Norske matpriser økte mest i Norden

I denne artikkelen sammenligner vi produsentprisene (PPI) på matvarer i Sverige, Danmark, Finland og Norge i perioden 2005-2018. Artikkelen sier altså ikke noe om den direkte utviklingen i matvareprisene som forbrukerne i de nordiske landene har opplevd i denne perioden. Prisveksten på de norske matvarene var vesentlig høyere fra 2005 til 2018 enn i våre naboland. Matprisene i Norge var også de mest stabile i denne perioden. Importvernet på norske kjøtt- og meieriprodukter bidro sannsynligvis til den stabilt sterke veksten i de norske matvareprisene.

Nabolandenes priser følger hverandre - Stabil prisvekst i Norge

Matvareprisene på hjemmemarkedene i Sverige, Danmark og Finland hadde en tilnærmet lik utvikling i perioden 2005-2018, som figur 2 viser. Norge skilte seg ut med både minst prisvariasjon og sterkest prisvekst sett fra produsentenes side. Hele perioden under ett var det prisene på fisk og kornvarer som steg mest her til lands.

Økningen i produsentprisene på matvarer i Norge var vesentlig større fra 2005 til 2018 enn den var i Sverige, Danmark og Finland. EU-landene i Norden har hatt en relativt lik utvikling i sine produsentpriser på matvarer i denne perioden. Deres matpriser har hatt en tendens til å bevege seg i samme retning som internasjonale matpriser. De norske matvarene har derimot hatt en relativt jevn, årlig prisstigning og beveget seg lite sammenfallende med internasjonale matpriser. Fra 2016 til 2018 var det svakere prisstigning på de norske matvarene.

I perioden 2005-2016 steg norske matpriser i gjennomsnitt hele 4,4 prosent per år, mens for årene 2017 og 2018 steg de henholdsvis med 0,7 og 1,7 prosent. Norge har stått utenfor EU og har hatt andre markedsforhold for matvarer enn våre naboland. Det har vært en høy grad av skjerming av kjøttvarer og meieriprodukter i Norge. Disse varetypene har hatt unntak fra «fri flyt - prinsippet» i EØS-avtalen. Norge har dessuten vært i en gunstigere økonomisk situasjon enn nabolandene på grunn av oljeinntektene. Dette gjorde en aktiv motkonjunkturpolitikk mulig under finanskrisen, blant annet kraftige sysselsettingstiltak. Tiltakene kan ha vært viktige for at etterspørselen etter varer fra næringsmiddelindustrien i Norge holdt seg stor gjennom finanskrisen. 

Norsk kjøtt og melk får liten konkurranse fra Europa

Norge har vært en del av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS)siden 1994. Hensikten med EØS-avtalen er blant annet «fri flyt av varer og tjenester» innenfor EU/EØS-området. Landbruksprodukter er imidlertid unntaksvarer som har fått en egen artikkel i EØS-avtalen mellom EU og Norge. I henhold til artikkel 19 skal Norge og EU «fortsette sine bestrebelser med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer». Handelen med landbruksvarer er liberalisert tre ganger etter at EØS-avtalen ble inngått.

I henhold til unntakene i EØS-avtalen har Norge tillatelse til å iverksette både toll og kvotebegrensning på import fra EU på en del landbruksvarer som konkurrerer med norskproduserte varer. I norsk PPI er de viktigste varene som omfattes av denne bestemmelsen, kjøtt- og meieriprodukter. Også mer bearbeidede matvarer som inneholder landbruksprodukter, såkalte RÅK-varer, har unntak fra frihandel med EU.

De norske meieri- og kjøttnæringene er regulert blant annet med basis i to viktige mål i norsk landbrukspolitikk: matsikkerhet og landbruk over hele landet. Bøndene skal dessuten sikres inntekter på et visst nivå, og næringsmiddelindustrien skal ha konkurransedyktige vilkår. Markedene for melk og basis kjøttvarer er regulert ved et samarbeid mellom bønder og staten, blant annet ved jordbruksavtalen som partene forhandler frem én gang i året.

I PPI inngår også mer bearbeidede kjøttvarer som ikke omfattes av jordbruksavtalen. Der kjøtt og melk er viktige innsatsfaktorer i et bearbeidet produkt, er det rimelig å anta at prisutviklingen på kjøtt og melk også reflekteres i de mer bearbeidede varene.

Kjøtt- og melkeprodukter utgjorde i perioden 2005-2018 rundt 42 prosent av hele den norske næringsmiddelindustrien på hjemmemarkedet .

Kun litt over 6 prosent av kjøttvarene omsatt i Norge i 2018 var importerte, den samme importandelen hadde også meierivarene. EU har også handelsbegrensninger på import av matvarer inn til unionen, mens det er frihandel innad i EU. Unionen består av 28 land som til dels har store forskjeller i lønninger, priser og kostnader. Det er hverken tollbarrierer eller kvotebegrensninger på handel innad i unionen. Dette har gjort konkurransen hardere for matprodusenter i EU-landene enn den har vært for den norske næringsmiddelindustrien. Prisene i ett EU-land vil lett kunne påvirkes av prisene i andre medlemsland. Spesielt gjelder dette mellom naboland.

Raps på drivstofftanken

Siden årtusenskiftet har verdens forbruk av biodrivstoff økt. Biodrivstoff lages i dag i all hovedsak av tradisjonelle jordbruksprodukter som mais, sukkerrør, hvete, soya, raps, palmeolje og andre vegetabilske oljer.

Råoljeprisen i amerikanske dollar økte nesten 250 prosent fra 2003 til 2008. Høyere priser på drivstoff i disse årene, statlige subsidier og lovpålagte krav om bruk av biodrivstoff gjorde det mer attraktivt for en del bønder å satse på produksjon av råstoffer til biodrivstoff enn å produsere mat.

Sammen med dyrere drivstoff i landbruket var dette med på å presse internasjonale matpriser oppover. Dette førte til økte sultproblemer i flere utviklingsland, og blant annet FN omtalte situasjonen som en matkrise. Dårlige avlinger i flere land på grunn av tørke og andre værforhold forsterket krisen. Utviklingen gjenspeiles i FNs matvareindeks som økte mer enn 58 prosent fra 2006 til 2008. Særlig prisene på vegetabilske oljer og korn økte enormt i denne perioden.

Det var også kraftig prisvekst på mat i våre naboland fra 2007 til 2008, som figur 4 viser. I Sverige økte matvareprisene med hele 11 prosent dette året.

Da oljeprisen sank markert i 2014, ble også prisene på biodrivstoff påvirket, og det ble mindre lønnsomt å levere mais og planteoljer til produksjon av slikt drivstoff. Dette kan ha bidratt til større mengder mat tilgjengelig i markedene og dermed lavere matpriser. Oljeprisfallet betød også lavere drivstoffutgifter i landbruket, som også kan ha bidratt til nedgangen i matprisene.

Lavere importpriser

Figur 2 og 5 viser at matvareprisene i Norge skilte seg mest ut fra nabolandenes i årene 2013-2016. Norske matvarepriser økte nesten 14 prosent i denne perioden. I samme tidsrom gikk prisene på matvarer i Danmark og Finland ned rundt 4 prosent, mens de svenske økte kun 1,9 prosent. Lavere importpriser på matvaretyper som konkurrerte med hjemmeprodusentene, kan ha ført til at bedrifter i våre naboland som produserte for hjemmemarkedet, også måtte sette ned prisene på en del matvarer for å ikke tape markedsandeler. For eksempel sank importprisene på kjøttvarer i Danmark over 6 prosent fra 2013 til 2016, det samme gjorde importprisene på meierivarer i Finland. Delindeksene for kjøtt- og meierivarer i FAO-indeksen viser dessuten at internasjonale priser på kjøtt- og meierivarer med lav bearbeidingsgrad gikk ned med henholdsvis 15 og 37 prosent fra 2013 til 2016.

I Norge gikk importprisene på kjøttvarer også ned i denne perioden, men nedgangen fikk liten innflytelse på hjemmemarkedsprisene fordi Norge importerte lite kjøtt. På grunn av toll og kvoter for kjøtt- og meieriprodukter har det vært relativt lite import av disse matvarene i Norge i hele perioden 2005-2018. Fra 2013 til 2016 importerte Norge kjøtt og kjøttvarer for 1 225 kroner per innbygger, mens importverdien av slike varer i Danmark var vesentlig høyere: Omregnet til norske kroner utgjorde den danske importen i samme periode 7 951 kroner per innbygger.

På hjemmemarkedet til EU som helhet var det prisnedgang både i næringsmiddelindustrien og industrien som helhet: Prisene gikk ned henholdsvis 3,4 og 4,6 prosent fra 2013 til 2016. Prisnedgangen i EU kan ha hatt sammenheng med svak økonomisk vekst og liten etterspørsel. Ifølge OECD slet verdensøkonomien og spesielt Eurosonen fortsatt i 2016 med lav økonomisk vekst etter finanskrisen. I våre naboland gikk også prisene for industrien som helhet ned fra 2013 til 2016, i Finland med hele 5 prosent.

På det norske hjemmemarkedet var det også beskjeden vekst i industriprisene fra 2013 til 2016. Oppbremsingen var i hovedsak forårsaket av et sterkt prisfall på raffinerte oljeprodukter i denne perioden som igjen hadde sammenheng med at oljeprisen falt kraftig fra 2014 til 2015. Prisveksten på norske industrivarer unntatt raffinerte oljeprodukter steg med over 8 prosent fra 2013 til 2016.