Lønnsnivå og kjøpekraft i OECD-landene

Vanskelig å sammenlikne kjøpekraft

Publisert:

Hva er kjøpekraften av en norsk gjennomsnittslønn sammenliknet med andre land? SSB får ofte dette tilsynelatende enkle spørsmålet, som i praksis har vist seg vanskelig å besvare. Mye avhenger av hvilke lønnsbegreper som brukes i beregningene, og resultatene nedenfor må derfor tolkes med varsomhet.

Forfatter: Lars Svennebye

Mens lønningene i Norge er blant de aller høyeste i OECD-området, bidrar prisnivået til at norske lønnsmottakeres kjøpekraft er mer på linje med flere andre OECD-land.

Det er store utfordringer knyttet til en internasjonal analyse av lønnstakernes kjøpekraft. For det første må vi skaffe til veie internasjonalt sammenliknbar lønnsstatistikk. I denne artikkelen har vi valgt å basere oss på tall fra OECD, som igjen henter sine data fra medlemslandenes statistikkbyråer. Det er imidlertid viktig å være klar over at på grunn av ulikheter i blant annet næringsstruktur, stillingsbeskrivelser, lønnssystemer og statistiske metoder vil det, uavhengig av datakilde, alltid være noe usikkerhet knyttet til sammenlikninger av lønnsnivået mellom ulike land.

Brutto eller netto?

Et sentralt spørsmål er om analysen skal baseres på brutto- eller nettolønn. I en internasjonal sammenlikning kan det være en fordel å fokusere på bruttolønn, og dermed betrakte skatt som en form for betaling for offentlige tjenester. Dette fordi omfanget og sammensetningen av det offentlige tjenestetilbudet er forskjellig fra land til land. En internasjonal sammenlikning av nettolønn vil lett kunne føre til at vi ikke sammenlikner likt med likt. Et klassisk eksempel på dette er tannlegetjenester som en norsk lønnstaker som regel må betale av sin nettolønn, mens tjenestene helt eller delvis finansieres over skatteseddelen i enkelte andre land.

Om lønnstallene fra OECD

Lønnstallene vi har brukt som grunnlag for beregningene i denne artikkelen, er hentet fra OECD-publikasjonen Taxing wages 2009 - 2010 . De er basert på data for næringene bergverksdrift og utvinning, industri og andre industrielle næringer, bygge- og anleggsvirksomhet, varehandel, reparasjon av motorvogner, transport og lagring, overnattings- og serveringsvirksomhet, informasjon og kommunikasjon, finansierings- og forsikringsvirksomhet, omsetning og drift av fast eiendom, faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting samt forretningsmessig tjenesteyting. Offentlig sektor er ikke inkludert.

 

OECDs lønnstall refererer til bruttolønn (inkludert overtidsgodtgjørelse) for en enslig person i full stilling og uten forsørgeransvar. På basis av disse tallene og informasjon om skattesatser og skattesystemer beregner OECD nettolønn for et antall husholdningstyper, definert ved antall yrkesaktive i husholdningen, stillingsprosent og forsørgerbyrde. Vi har imidlertid valgt å konsentrere oss om den enslige personen i full stilling og uten forsørgeransvar da dette er utgangspunktet for OECDs beregninger.

Imidlertid er ikke bruttolønn noe entydig begrep. Det kan for eksempel argumenteres for at trygdepremier og eventuelle skatter som er knyttet direkte til lønn, men som betales av arbeidsgiver, bør inkluderes i bruttolønnsbegrepet. Dette fordi ethvert land står fritt med hensyn til hvordan disse betalingsforpliktelsene fordeles mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Her kan det imidlertid innvendes at et land også kan velge å ikke knytte alle skatter eksplisitt opp til lønn. Å forsøke å korrigere for alle ulikheter i skatte- og trygdesystemer er en svært komplisert oppgave.

Dersom vi ønsker å fokusere på nettolønn, må vi likevel forholde oss til ulike systemer for inntektsbeskatning og til individuelle forhold knyttet til en ”gjennomsnittlig lønnstaker”, som for eksempel forsørgerbyrde, andre inntekter enn lønn og forskjellige skattemessige fradrag. I denne artikkelen legger vi frem tall for både bruttolønn, bruttolønn inkludert arbeidsgiveravgift og nettolønn. Tallene er basert på OECDs anslag for en enslig lønnsmottaker i full stilling og uten forsørgerbyrde. Vi skal se at hvilket lønnsbegrep vi velger, kan ha betydelig innflytelse på landenes rangering.

Prisnivåjustering viktig

For å analysere lønnstakerens kjøpekraft i ulike land trenger vi også internasjonal prisstatistikk som kan brukes til å justere lønnstallene for ulikheter i prisnivå landene imellom. Slik statistikk finnes i form av kjøpekraftspariteter som er prisnivåindikatorer basert på faktiske prisundersøkelser. Kjøpekraftspariteter beregnes med utgangspunkt i nasjonalregnskapets konsumklassifisering og samsvarer stort sett godt med husholdningenes faktiske forbruksmuligheter. For enkelte deler av ”varekurven”, som boligtjenester og tjenester som ikke er markedsbaserte, kan kjøpekraftsparitetene likevel være mindre egnet for en kjøpekraftssammenlikning av vår type.

Norge: Høye lønninger og høye priser

La oss først ta utgangspunkt i bruttolønn (uten arbeidsgiveravgift) og sammenlikne det nominelle lønnsnivået i de 34 OECD-landene. Figur 1 viser gjennomsnittlig bruttolønn i 2010 for en enslig person i full stilling, omregnet til amerikanske dollar ved hjelp av gjennomsnittelige valutakurser for kalenderåret, og uttrykt som en indeks med Norge=100. Det fremgår at Norge har det høyeste nominelle lønnsnivået, fulgt av Sveits og Danmark. I Finland og Sverige ligger lønnsnivået mer enn 30 prosent lavere enn i Norge.

Nivåindekser for bruttolønn ekskl. arbeidsgiveravgift, 2010. Basert på nominell valutakurs. Norge=100

 

Nivåindekser for bruttolønn ekskl. arbeidsgiveravgift, 2010. Basert på kjøpekraftsparitet for personlig konsum. Norge=100

Nominelt lønnsnivå kan nok være interessant dersom vi ønsker å sammenlikne for eksempel lønnskostnadene i ulike land. Hvis fokus derimot er på kjøpekraft, må vi i stedet beregne mengden varer og tjenester som kan kjøpes for en gjennomsnittslønn. I figur 2 har vi derfor regnet om bruttolønningene ved hjelp av kjøpekraftspariteter i stedet for nominell valutakurs. Dette gir en indikasjon på den relative kjøpekraften i de ulike landene.

Om beregningen av nivåindeksene

Nivåindeksen basert på kjøpekraftsparitet mellom to land, A og B, kan fremstilles som:

der RKI er nivåindeksen (eller ”den relative kjøpekraftsindeksen”), I er lønnsinntekten, P prisnivået på varer og tjenester, mens M er mengdekomponenten i lønnen for hvert land. Vi ser at RKI er lønnen i land A uttrykt i land Bs prisnivå ( M A x P B ), relativt til lønnen i land B , som allerede i utgangspunktet er vurdert i land Bs priser ( M B x P B ). Videre er RKI lik forholdet mellom de ikke-observerbare mengdekomponentene ( M A / M B ).

Størrelsen P B / P A er kjøpekraftspariteten mellom de to landene. RKI er forholdet mellom lønnen i land A og land B, der land As lønn er omregnet til land Bs prisnivå og valuta ved hjelp av kjøpekraftsparitet i stedet for nominell valutakurs.


Hvis vi for eksempel setter OECDs bruttolønnstall og kjøpekraftspariteter for henholdsvis Tyskland og Norge inn i formelen ovenfor, får vi følgende:

Kjøpekraften av en tysk gjennomsnittslønn er dermed 10 prosent høyere enn den norske, slik det også fremgår av figur 2.

Vi ser her at den norske lønnstakeren ligger omtrent på nivå med kollegaene i Luxembourg, Sveits, Østerrike og Belgia. Kjøpekraften i Nederland, Storbritannia og Tyskland er noe høyere. Land som Danmark, USA og Japan ligger tett opp mot Norges nivå, mens kjøpekraften i Finland og Sverige er rundt 15 prosent lavere.

Hvordan forandrer bildet seg dersom vi tar utgangspunkt i bruttolønn inkludert arbeidsgiveravgift og skatter knyttet direkte opp til lønn, men som betales av arbeidsgiver? Figur 3 viser at kjøpekraften i Tyskland, Belgia, Østerrike, Nederland og Storbritannia er klart høyere enn i Norge hvis vi velger denne tilnærmingen. Blant annet Frankrike får sin relative posisjon betydelige forebedret, sammenliknet med figur 2. I Sverige, Sveits, Finland og Japan ligger kjøpekraften omtrent på Norges nivå, eller litt lavere.

Forskjellen i rangeringen av landene i figur 2 og figur 3 illustrerer at valget av lønnsbegrep er svært viktig i en slik analyse av lønnstakerens kjøpekraft.

Nivåindekser for bruttolønn inkl. arbeidsgiveravgift, 2010. Basert på kjøpekraftsparitet for personlig konsum. Norge=100

Skatt har stor betydning

Som vi har drøftet tidligere, er det store vanskeligheter knyttet til sammenlikning av skattesystemer, og dermed nettolønn, på tvers av landegrensene. For å beregne nettolønn tar OECD utgangspunkt i bruttolønn, trekker fra inntektsskatt samt lønnstakers trygdepremie og legger til overføringer knyttet til forsørgerbyrde. I våre beregninger er forsørgerbyrden uten betydning fordi vi konsentrerer oss om en enslig person uten barn.

Denne case-baserte fremgangsmåten fører til at en rekke spesifikke forhold i hvert enkelt land ikke blir tatt hensyn til, som for eksempel formuesskatt og ulike former for fradrag i inntekten.

Som for bruttolønn er det Sveits og Norge som skiller seg ut med et høyt nominelt nettolønnsnivå blant de 34 OECD-landene. Den sveitsiske lønnstakeren sitter imidlertid igjen med mer penger enn sin norske kollega etter at skatten er betalt. I de andre nordiske landene er det nominelle nettolønnsnivået langt lavere enn i Norge slik figur 4 viser.

Ser vi derimot på kjøpekraften av en gjennomsnittlig nettolønn (figur 5), kommer ikke bare Sveits, men også Storbritannia og Luxembourg ut klart foran Norge. Her til lands ligger vi på nivå med Nederland, Sør-Korea, USA og Irland. Sverige ligger ifølge disse beregningene 13 prosent under Norges nivå, Finland og Danmark enda noe lavere. I Tyskland ligger kjøpekraften av en gjennomsnittlig nettolønn tydelig under Norges nivå, noe som er et helt annet bilde enn i en sammenlikning basert på bruttolønn.

Nivåindekser for nettolønn, 2010. Basert på nominell valutakurs. Norge=100

 

Nivåindekser for nettolønn, 2010. Basert på kjøpekraftsparitet for konsum i husholdninger. Norge=100

Fattigere land: Bedre kjøpekraft enn lønnsnivået skulle tilsi

Et gjennomgående trekk ved analyser basert på kjøpekraftspariteter er at de gir et mer realistisk bilde av forholdet mellom ”rike” og ”fattige” land når det gjelder materiell levestandard. Dette skyldes at land med lavt inntektsnivå, og tilsvarende lave lønninger, ofte også har lave priser. Derfor er kjøpekraften i relativt sett fattige land ofte høyere enn det nominelle lønnsnivået skulle tilsi.

Om kjøpekraftspariteter

Kjøpekraftspariteter er prisnivåindikatorer som uttrykker prisnivået i et gitt land sett i forhold til ett eller flere andre land. Kjøpekraftspariteter beregnes med utgangspunkt i en standardisert og representativ varekurv. Hvis varekurven for eksempel koster 192 kroner i Norge, og 20 dollar i USA, blir kjøpekraftspariteten for Norge 192 / 20 = 9,60 kroner per dollar. Det betyr at en trenger 9,60 kroner i Norge for å opprettholde kjøpekraften av 1 dollar i USA.

 

Kjøpekraftspariteter benyttes først og fremst til å prisnivåjustere nasjonalregnskapstall, som for eksempel bruttonasjonalprodukt (BNP). På den måten unngår vi at land med høyt prisnivå får overvurdert sine tall i forhold til land med lavt prisnivå. Den samme tankegangen ligger bak våre beregninger av relativ kjøpekraft basert på lønnsnivå: Hvis vi vil sammenlikne kjøpekraften av en gjennomsnittslønn i ulike land, må de nominelle lønningene justeres for prisnivåforskjeller.

 

OECD og Eurostat publiserer regelmessig kjøpekraftspariteter for BNP og en rekke andre nasjonalregnskapsstørrelser, som for eksempel personlig konsum og konsum i husholdninger. I våre beregninger har vi brukt OECDs kjøpekraftspariteter for de to sistnevnte størrelsene som prisnivåjusteringsfaktor for henholdsvis brutto- og nettolønn.

Figur 6 illustrerer dette poenget. Her er hvert land representert med et punkt i diagrammet. Det fremgår tydelig at det er en klar sammenheng mellom lønns- og prisnivå.

Samvariasjonen mellom bruttolønnsnivå og prisnivå Norge=100

Mexico og Chile er de to OECD-landene med det laveste bruttolønnsnivået, rundt en tidel av Norges nivå. Disse to landene har imidlertid også et relativt lavt prisnivå. Dette gjør at kjøpekraften av en gjennomsnittlig bruttolønn utgjør om lag en firedel av Norges nivå. Den samme tendensen ser vi tydelig for land som Ungarn, Polen, Estland, Slovakia og Tyrkia.

Oppsummering

Internasjonale sammenlikninger av lønnsnivå og kjøpekraft byr på store utfordringer, ikke minst knyttet til valg av datakilde for lønnsstatistikken og til hvilket lønnsbegrep som skal legges til grunn. I slike sammenlikninger kan det være en fordel å basere seg på bruttolønn fordi både skattesystemer og offentlige tjenestetilbud varierer betydelig fra land til land. Hvis vi legger bruttolønn til grunn, velger vi å betrakte skatt som en form for betaling for offentlige tjenester.

For å anslå kjøpekraften i ulike land må vi i tillegg ha internasjonal prisstatistikk som kan brukes til å justere lønnstallene for forskjeller i prisnivå. Kjøpekraftsparitetene vi har basert oss på i denne artikkelen, er beregnet for bruk i nasjonalregnskapssammenheng, og ikke spesifikt for vårt formål. Dette gir oss ytterligere en grunn til å tolke resultatene varsomt.

Tallene vi har lagt frem her, illustrerer at lønnsbegrepet som legges til grunn for analysen, har stor betydning for det bildet som avtegner seg. Lønnsstatistikken vi har hentet fra OECD, viser at Norge og Sveits har de høyeste nominelle bruttolønnsnivåene blant OECDs medlemsland. Når vi tar hensyn til prisnivået, er det imidlertid flere land som kommer bedre ut enn Norge og Sveits. Dette gjelder spesielt Nederland, Tyskland og Storbritannia, men også Belgia og Østerrike dersom bruttolønn inkludert arbeidsgiveravgift legges til grunn. En tilsvarende sammenlikning av nettolønnsnivå viser at kjøpekraften i flere OECD-land er omtrent på Norges nivå, eller høyere. På grunn av ulikheter i skattesystemer og offentlig tjenesteyting er imidlertid anslagene for nettolønn langt mer usikre enn for bruttolønn.

Land med høyt lønnsnivå har også ofte et høyt prisnivå, noe som gjør at forskjellene i kjøpekraft mellom rike og fattige land som oftest er mindre enn de nominelle lønnsforskjellene skulle tilsi.

 

 

Kilder

  • Taxing wages 2009 - 2010 . OECD 2011
  • Kjøpekraftspariteter fra OECDs statistikkdatabase OECD.Stat
  • Svennebye, L.H.: En internasjonal sammenlikning av lønnstakeres kjøpekraft, i Inntekt , skatt og overføringer 2005 , Statistisk sentralbyrå

 

 

 

 

Kontakt