Å måle gjentatt kriminalitet – hvem, hva og når?

Hvorvidt tidligere lovbrytere begår nye kriminelle handlinger eller ikke, kan blant annet fortelle oss noe om strafferettssystemets effektivitet. Kunnskap om tilbakefall kan også brukes til å vurdere hvilke programmer og ordninger som fungerer slik samfunnet ønsker, noe som kan bidra til å videreutvikle dagens strafferettssystem.

For eksempel fant Graunbøl mfl. (2010) at Norge hadde lavest tilbakefall blant de nordiske landene, og dette ble på et politisk nivå beskrevet som et«grønt lys til å intensivere dagens kriminalpolitikk» (Justis- og beredskapsdepartementet 2010). Kunnskap om utstrekningen av og årsakene til tilbakefall er også et viktig hjelpemiddel for å nå det overordnede politiske målet om å redusere den totale kriminaliteten i samfunnet.

Sammenligne for å se nivået og utviklingen

Å trekke slutninger om nivåforskjeller, utviklingstrekk og mer eller mindre vellykkede ordninger på bakgrunn av rapporterte tall på tilbakefall har to sentrale forutsetninger.

For det første er det nødvendig å tolke et gitt tall i lys av tilsvarende tall fra andre steder eller perioder. Når Skarðhamar og Telle (2012) finner at 54 prosent av de løslatte fra fengsel i 2003 blir siktet for ny kriminalitet i løpet av tre år, er det for eksempel vanskelig å vurdere om dette tallet er lavt eller høyt («bra» eller «dårlig») dersom vi ikke har tall fra tidligere år eller andre land å sammenligne med.

For det andre, og nært knyttet til det første, er det nødvendig å måle og rapportere tilbakefall på tilnærmet samme måte på tvers av tid og sted. Å måle tilbakefall kan gjøres på mange måter, og som tekstboksen nedenfor viser, vil den valgte fremgangsmåten ha direkte konsekvenser for hva man finner. Dersom vi for eksempel sammenligner tall fra to studier som benytter ulik varighet på oppfølgingsperioden, vil lovbryterne i den ene studien ha hatt «bedre tid» på seg til å begå et nytt lovbrudd. Andelen som har begått ny kriminalitet vil dermed kunne være høyere, selv om utvalget i den andre studien både vil kunne «ta igjen» og «forbipassere» utvalget i den første dersom de ble observert over en like lang periode. Resultatene fra analyser som er bygget opp på ulik måte bør derfor ikke sammenlignes direkte.

At det ikke finnes ett «riktig» eller «reelt» tall på tilbakefall, og at hva man finner i stor grad vil påvirkes av valg knyttet til data og fremgangsmåte, er en velkjent utfordring innenfor denne typen forskning og statistikk ( Thorsen, Lid og Stene 2009 ). En gjennomgang av foreliggende forskning på tilbakefall (se for eksempel Armstrong og McNeill 2012, Harris mfl. 2009 og McWhinnie og Andrews 1997) viser at det samlet sett er minst fem ulike faktorer som fører til variasjoner i resultatene. Disse knytter seg til hvordan utvalget av lovbrytere settes sammen, hvordan vi definerer tilbakefall, hvor lang oppfølgingsperioden er, den kulturelle konteksten for studien og kontroll for ulike personlige egenskaper ved lovbryterne.

Av disse fem årsakene kan både utvalg, mål og oppfølgingsperiode endres relativt enkelt i foreliggende norske registerdata. Målet med denne analysen er derfor å undersøke hvordan bevisste endringer i definisjonen av utvalget, observasjonsperiodens varighet og målet på tilbakefall påvirker tallene for tilbakefall til kriminalitet i Norge.

Data og metode

Vi undersøker tilbakefall til kriminalitet i tre ulike utvalg: de som ble siktet for en forbrytelse i 2005, de som ble dømt for en forbrytelse i 2005, og de som ble løslatt etter endt fengsels- eller forvaringsdom (heretter kalt fengslede) i 2005 (se tekstboks om begreper). Det er avgjørelsesdatoen som benyttes for å definere hvert utvalg. Ettersom det tar noe tid før en sak beveger seg fra ett trinn i behandlingsprosessen til det neste (se Stene 2002 , s. 13–17), vil utvalgene være delvis overlappende.

De tre utvalgene hentes fra tre ulike statistikker: etterforskede lovbrudd, straffereaksjoner og fengslinger. Vi inkluderer kun forbrytere med norsk fødsels- og personnummer, slik at vi kan finne igjen samme person på tvers av registre og over tid. Utvalgene vil derfor være noe mindre enn det vi kan se i den offisielle statistikken for 2005.

Med utgangspunkt i statistikken over etterforskede lovbrudd henter vi så informasjon om nye registrerte kriminelle handlinger som blir begått (det vil si har en gjerningsdato) i tidsrommet mellom den første avgjørelsen i 2005 og utgangen av 2008. Statistikken over etterforskede lovbrudd inneholder i tillegg til informasjon om gjerningsdato en avgjørelseskode, som angir det endelige saksutfallet (for eksempel hvorvidt forbrytelsen fører til en dom, påtaleunnlatelse, fengselsstraff og så videre) idet lovbruddet er ferdig behandlet i rettssystemet. I saker som ble avsluttet etter 2008, er informasjonen om gjerningsdato og saksutfallet lagt inn i etterkant.Så lenge gjerningsdatoen er innenfor vår tidsramme blir dermed saken inkludert i analysen.

Med utgangspunkt i gjerningsdatoen og avgjørelseskoden definerer vi så tilbakefall på tre ulike måter i hvert av de tre utvalgene. Den første definisjonen på tilbakefall er at en lovbryter innen oppfølgingsperioden har begått en ny forbrytelse som fører til at han eller hun blir siktet (se tekstboks om begreper). Den andre er at vedkommende har begått en forbrytelse som ved endt saksgang fører til en dom, og den tredje er at han eller hun har begått en forbrytelse som fører til fengselsdom (inkludert forvaring, men unntatt varetekt). Forseelser holdes helt utenfor analysen, og resultatene kan dermed ikke sammenlignes direkte med statistikk hvor også de mindre alvorlige lovbruddene er inkludert.

Vi benytter alltid gjerningsdatoen for det nyregistrerte lovbruddet til å avgjøre om tilbakefall har funnet sted eller ikke. For det første gjør dette at vi unngår å registrere kontakt med rettsvesenet etter den første kontakten i 2005 som egentlig skyldes tidligere kriminelle handlinger. Det er for eksempel mulig å bli siktet for en forbrytelse i 2006, selv om denne ble begått for flere år siden. Å registrere dette som et tilbakefall vil inkludere såkalte falske positive, noe som vil gi inntrykk av en høyere andel med tilbakefall enn det som faktisk er tilfelle.

Videre unngår vi at forsinkelser i strafferettssystemet påvirker hvem som blir registrert som såkalt gjentatt lovbryter. I Norge er det ventetid for både straffegjennomføring og rettssaker, og ventetiden varierer med type lovbrudd og sakens kompleksitet ( Stene 2002 ). Å bruke datoen for ny siktelse, dom eller innsettelse ville omfattet ventetiden i oppfølgingsperioden. Dette ville ført til at vi inkluderte såkalte falske negative, og skapt inntrykk av en lavere andel med tilbakefall enn det som faktisk er tilfelle.

Vi presenterer resultatene som «samlede» andeler eller sannsynligheter. Disse viser oss den totale andelen av et utvalg som har begått ny kriminalitet etter et gitt antall måneder fra den første siktelsen, dommen eller løslatelsen.

Tilbakefall blant siktede

Vi ser først på utvalget av personer som ble siktet for en forbrytelse i 2005, i alt 31 842 personer, og lar tilbakefall defineres som gjerningstidspunktet for nytt lovbrudd vedkommende blir siktet for. Den blå kurven i figur 1 viser den månedlige utviklingen i prosentandelen som har begått en forbrytelse som innebærer en ny siktelse. De uthevede tallene angir andelen tidligere lovbrytere med minst ett tilbakefall etter 12, 24, 36 og 48 måneder.

Innen ett år hadde 29 prosent tilbakefall til en ny forbrytelse som førte til at de ble siktet på nytt. Dette tallet stiger til 40 prosent etter to år, 45 prosent etter tre år, og etter fire år har denne andelen steget til 49 prosent. Det er dermed tydelig at lengden på observasjonsperiode er avgjørende for hvilke tall vi finner, men at økningen avtar noe ettersom observasjonsperioden forlenges.

Den gule linjen i figuren viser tilsvarende resultat når man definerer tilbakefall som en ny dom. Siden dette innebærer en strengere reaksjon, blir tallene naturlig nok noe lavere. Etter ett år er tilbakefallet definert på denne måten på 17 prosent, 23 prosent etter to år, 29 prosent etter tre år, og 32 prosent etter fire år.

Til sist kan tilbakefall defineres som en ny dom til ubetinget fengselsstraff eller forvaring, den røde kurven i figuren. Tallene blir igjen noe lavere siden dette er en strengere definisjon enn de foregående. Etter ett år er tilbakefallet, definert på denne måten, 10 prosent, 16 prosent etter to år, 19 prosent etter tre år og 21 prosent etter fire år. Tilbakefallet etter fire år er med andre ord nærmere dobbelt så høyt om man bruker fire år sammenlignet med ett års observasjonstid.

Høyere tilbakefall blant straffede

Vi ser nå på utvalget av personer som ble dømt for en forbrytelse i 2005, i alt 14 466 personer. Figur 2 viser tilbakefallstall for denne gruppen, på tilsvarende måte som ble gjort for siktede ovenfor.

I løpet av det første året etter domsavsigelsen i 2005 begikk 31 prosent en ny forbrytelse som førte til en ny siktelse. 21 prosent begikk en forbrytelse som førte til en ny dom, og 13 prosent en forbrytelse som førte til en ubetinget fengselsstraff. Etter fire år hadde disse andelene økt til henholdsvis 53, 39 og 27 prosent, noe som tilvarer bortimot en fordobling av tilbakefallet målt etter ett år. Som vi ser, er nivået noe høyere i dette utvalget enn i utvalget av siktede, spesielt for tilbakefall målt som dom eller fengselsstraff. Dette kan tyde på at et mer alvorlig første lovbrudd gir en større risiko for tilbakefall.

Høyest tilbakefall blant løslatte fra fengsel

Vi ser til slutt på utvalget av personer som ble løslatt fra fengsel for en begått forbrytelse i 2005, i alt 5 503 personer (hvorav 8 personer ble løslatt fra forvaring). I løpet av det første året i frihet begikk 34 prosent en ny forbrytelse som førte til at de ble siktet på ny. 25 prosent begikk en forbrytelse som førte til en ny dom, og 20 prosent begikk en forbrytelse som brakte dem tilbake i fengsel. Etter fire år i frihet var de tilsvarende andelene på 55, 42 og 33 prosent.

Dette innebærer at andelen som blir siktet, dømt og fengslet på ny, er høyest i gruppen av forbrytere som ble løslatt fra fengsel. Spesielt tydelig er denne forskjellen når tilbakefall måles som ny fengselsstraff. Etter ett år er det hele 20 prosent av dette utvalget som har begått en ny forbrytelse som innebærer ny fengselsstraff, mens det samme gjelder for 10 prosent av de siktede og 13 prosent av de dømte. Slik vi har definert utvalgene, er det altså en positiv sammenheng mellom en strengere eller mer alvorlig definisjon av utvalget og andelen med tilbakefall. Det er imidlertid uvisst hvorvidt dette skyldes sammensetningen av de ulike utvalgene, eller en direkte effekt av alvorlighetsgraden i den første saksavgjørelsen.

Tre kilder til forskjeller …

Samlet sett ser vi, slik vi forventet, at resultatene varierer langs alle de tre dimensjonene vi har undersøkt her. Først og fremst går andelen med tilbakefall ned når vi benytter strengere eller mer alvorlige mål på tilbakefall (dom og fengselstraff). Dette er naturlig, men det er verdt å merke seg at nivåene er noe mer like når vi sammenligner ny dom og ny fengselsstraff, heller enn ny dom og ny siktelse. Dette gjelder særlig for utvalget av siktede, og i mindre grad for tidligere innsatte. Jevnt over er andelen med tilbakefall rundt dobbelt så stor når vi bruker ny siktelse, som når vi bruker ny innsettelse som mål.

Videre øker andelen med tilbakefall med lengden på oppfølgingstiden. Tilbakefallet er nesten fordoblet fra det første til det fjerde året, men endringen er størst i den første tiden. Dette er et mønster vi kjenner igjen fra tidligere studier, hvor en stor andel av dem som begår ny kriminalitet, gjør dette relativt raskt (Graunbøl mfl. 2010, Møglestue 1996 og Skarðhamar og Telle 2012).

For eksempel finner Skarðhamar og Telle (2012) at 30 prosent av utvalget blir siktet for ny kriminalitet i løpet av det første året etter løslatelse, og at andelen øker med ytterligere 17 prosentpoeng (til 47 prosent) over de neste to årene. Dette mønsteret gjenspeiler også at ettersom tiden går, vil gruppen som ikke har hatt et tilbakefall (ennå) være stadig mer «lovlydig» med mindre risiko for å begå ny kriminalitet. Vi kan si at etter hvert som tiden går, vil sannsynligheten for tilbakefall avta for den gruppen som er igjen.

Vi ser også at både nivåene og delvis også utviklingen varierer noe mellom de tre utvalgene av tidligere lovbrytere som begår nye straffbare handlinger. Etter to år er for eksempel andelen som har begått en ny forbrytelse som fører til domsavsigelse i retten, henholdsvis 24, 30 og 33 prosent for siktede, dømte og tidligere innsatte lovbrytere. Som tidligere nevnt er det usikkert hvorvidt disse forskjellene vil forsvinne dersom vi tar hensyn til de demografiske og sosioøkonomiske egenskapene ved de tre utvalgene, og metoden vi benytter her, egner seg ikke til å avdekke eventuelle årsakssammenhenger.

… og et mangfold av rater

Hvis vi sammenligner resultatene på tvers av både utvalg, mål og observasjonsperiode, er det tydelig at det ikke finnes noe enkelt svar på hvor stort tilbakefallet er i Norge. Sammenligner vi på tvers av utvalg og tid, men med samme mål på tilbakefall, kan resultatene variere mellom 29 og 55 prosent for ny siktelse, 17 og 42 prosent for en ny dom, og 10 og 33 prosent for gjeninnsettelser i fengsel.

Sammenligner vi resultatene på tvers av utvalg og mål, men med samme observasjonstid, varierer andelen som har begått ny kriminalitet, mellom 10 og 34 prosent etter ett år og 21 og 55 etter fire. Sammenligner vi til slutt resultatene på tvers av tid og mål, men ikke utvalg, varierer andelen med tilbakefall mellom 10 og 49 prosent for siktede, 13 og 53 prosent for dømte og 20 og 55 prosent for løslatte.

Samlet sett innebærer dette at tilbakefallet til kriminalitet i Norge – slik det er målt her – varierer mellom 10 og 55 prosent avhengig av hvordan vi definerer utvalg, mål og oppfølgingsperiodens varighet.

Referanser

Ahven, A., J. Salla og S. Vahtrus (2010): Recidivism in Estonia , Tallin: Justiitsministerium.

Allison, P.D. (1995): Survival Analysis using SAS: A Practical Guide , Cary: SAS Publishing.

Armstrong, S. og F. McNeill (2012): Reducing Reoffending: Review of Selected Countries, SCCJR Research Report 04/2012, The Scottish Centre for Crime and Justice Research.

Bowles, R.A. og C. Florackis (2007): Duration of the time to reconviction: Evidence from UK prisoners discharge data. Journal of Criminal Justice , 35 :365-378.

Graunbøl, H.M., B. Kielstrup, M-L. Muiluvori, S. Tyni, E.S. Baldursson, H. Gudmundsdottir, R. Kristoffersen, L. Krantz og K. Lindsten (2010): Retur: en nordisk undersøkelse af recidiv blant krienter i kriminalforsorgen , Oslo: Krimnialomsorgens utdanningssenter.

Harris, P.W., B. Lockwood og L. Mengers (2009): CJCA White Paper: Defining and Measuring Recidivism , Braintree: Council of Juvenile Correctional Administration.

Haslund, U. (2003): Straffereaksjoner mot unge. Kriminalitet blant barn og unge, Del 2, Notater 2003/14, Statistisk sentralbyrå. ( http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/notat_200314/notat_200314.pdf )

Justis- og beredskapsdepartementet (2010): Tilbakefall til ny kriminalitet. Norge best i Norden. (http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/aktuelt/nyheter/2010/Norge-best-i-Norden.html?id=605246)

Langan, P.A. og D.J. Levin (2002): Recidivism of Prisoners Released in 1994. Bureau of Justice Statistics Special Report, US Department of Justice.

McWhinnie, A.J. og D.A. Andrews (1997): Corrections Utilization Study: A Review of the National And International Literature an Recommendations for a National Study on Recidivism , Ottawa: Canadian Centre for Justice Statistics, Statistics Canada.

Møglestue, I. (1996): Straffede lovbrytere: Stadig flere pådrar seg ny straffereaksjon, Samfunnsspeilet 4 , 1996, Statistisk sentralbyrå.

O’Donnell, I., E. Baumer og N. Hughes (2008): Recidivism in the Republic of Ireland, Criminology and Criminal Justice , 8(2):123-146.

Skarðhamar, T. og K. Telle (2012): Post-Release Employment and Recidivism in Norway, Journal of Quantitative Criminology , 28(4):629-649.

Stene, R.J. (2002): Politiet er mest avgjørende i rettssystemet, Samfunnsspeilet 3 , 2002, Statistisk sentralbyrå.

Thorsen, L.R, S. Lid og R.J. Stene (2009): Kriminalitet og rettsvesen 2009 , Statistiske analyser 110, Statistisk sentralbyrå. ( http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa110/sa110.pdf )

Wartna, B.S.J., N. Tollenaar, M. Blom, S.M. Alma, I.M. Bergman, A.A. M. Essers og E.K. van Straalen (2011): Recidivism report 2002-2008. Trends in the reconviction of Dutch offenders. Fact Sheet 2011-5a, Ministry of Security and Justice.