Bedre integrert enn mor og far

SSB skrev i vinter et «bakteppe» for integreringsmeldingen som Justisdepartementet planlegger å legge fram 11. mai 2016. Bakteppet tok særlig for seg innvandringens demografi og innvandrernes levekår i Norge. I to artikler, om demografi og om levekår, presenterer vi en veldokumentert og litt mer omfattende versjon av dette bakteppet. Artiklene bør ses i sammenheng.

Fortsatt mange med uoppgitt utdanning blant innvandrerne

Utdanning er et viktig mål på integrering. Gjennom deltakelse i utdanningssystemet skapes forutsetningene for arbeid og inntekt. Mange innvandrere som kommer til Norge, har med seg en utdanning. Noen innvandrere kommer for å ta utdanning, andre (mange flyktninger) har behov for å ta mer utdanning i Norge, mens atter andre kommer som så unge at hele eller deler av deres utdanningsløp må tas i Norge. Kartleggingen av den utdanningen som innvandrerne har med seg, er mangelfull. Men det er tydelig at andelen med høyere utdanning er mindre i de fleste innvandrergrupper enn den er i den øvrige befolkningen (SSB 2015 b). Innvandrerne deltar også sjeldnere i høyere utdanning enn andre i tilsvarende aldersgrupper (SSB 2015 c). Dette er som vi kan vente siden mange innvandrere, også i den alder da det er vanlig å ta høyere utdanning, kommer hit for å jobbe. Av 61 500 utenlandske statsborgere som innvandret i 2014, var to tredeler over 23 år (SSB 2015 a).

Vanligst med utdanning blant norskfødte barn av innvandrere

Den største andelen som deltar i høyere utdanning, finner vi blant norskfødte med innvandrerforeldre. Ser vi på jenter født i Norge med innvandrerforeldre, studerer 48 prosent av dem mellom 19 og 24 år. Det samme gjelder 36 prosent av guttene. Dette er 7 prosentpoeng høyere enn for jenter uten innvandrerbakgrunn. For guttenes del er forskjellen 8 prosentpoeng. Denne forskjellen mellom dem med og dem uten innvandrerbakgrunn gjelder praktisk talt uansett hvilket land foreldrene kommer fra. (SSB 2015 c).

Det er også store forskjeller i valg av fag. Blant farmasistudenter har nesten halvparten innvandrerbakgrunn. Som figur 1 viser, er dette bare tilfellet for under 5 prosent av lærerstudentene (SSB 2015 c). Det er en sterk kjønnssegregering innen utdanning og arbeid i Norge. Det kan synes som om jenter med innvandrerbakgrunn har en tendens til å velge mindre tradisjonelle retninger og dermed bidrar noe til å myke opp denne segregasjonen (Egge-Hoveid og Sandnes 2015).

Innvandrere og deres norskfødte barn har dårligere skoleresultater

Utbyttet av grunnutdanningen er dårligere for norskfødte med innvandrerforeldre enn for den øvrige befolkningen, og dårligst for innvandrerne selv. Dette gjelder enten vi ser på resultater ved de nasjonale prøvene eller vi sammenligner grunnskolepoeng. Innvandrere som kom til Norge før skolealder, får bare litt færre grunnskolepoeng enn norskfødte barn med innvandrerforeldre (Dzamarija 2016). Resultatene avhenger mye av foreldrenes utdanningsnivå, men selv når vi har tatt hensyn til dette, er det betydelige forskjeller i prestasjonsnivå. Norskfødte med innvandrerforeldre har prestasjoner i grunnskolen som målt på ulike måter ofte likner mer på innvandrernes resultater enn på den øvrige befolkningens, og tar vi høyde for foreldrenes utdanningsnivå blir forskjellene mellom de norskfødte og den øvrige befolkningens resultater noe mindre (SSB 2016 a).

Frafallet i den videregående skolen er større, til dels mye større, for gutter enn for jenter i alle grupper, og større på yrkesfaglige enn på studieforberedende utdanningsprogrammer (SSB 2015 d). Frafallet er aller størst for innvandrergutter. For norskfødte jenter med innvandrerforeldre fra Afrika, Asia etc, er frafallet som gjennomsnittet for jenter i befolkningen. For både gutter og jenter med foreldre fra EU etc. er frafallet derimot mindre enn for gjennomsnittet i Norge, slik figur 2 viser.

Sysselsettingen varierer mye med opprinnelsesland

Sysselsettingen er lavere blant innvandrerne enn ellers i befolkningen. 71 prosent av menn i Norge mellom 15 og 74 år var sysselsatt ved slutten av 2014. Tilsvarende andel for kvinner var 66 prosent. Blant innvandrerne var tallene respektive 68 og 58 prosent. Det er altså store forskjeller mellom kjønnene, og slike forskjeller ser vi blant innvandrere fra de fleste land. Innvandrermenn fra land som Sverige, Polen, India, Sri Lanka og Litauen har høyere sysselsetting enn gjennomsnittet for menn i Norge. Blant innvandrerkvinner fra Afrika, Asia etc., er det bare dem fra Filippinene og Thailand som når gjennomsnittet. Som figur 3 viser, er sysselsettingen lavest blant innvandrere fra Somalia og Eritrea, begge grupper har kort botid. Tar vi for oss bare kvinnene, er sysselsettingen også lav blant dem fra Irak, Afghanistan og Pakistan. For de to sistnevnte landene er kjønnsforskjellen i sysselsetting svært stor, mens sysselsettingen er helt lik for kvinner og menn fra Eritrea (SSB 2015 e). Forskjeller i innvandringsgrunn, botid og utdanning betyr mye for forskjeller i sysselsetting, men også tradisjoner fra det landet de forlot, synes å spille en rolle for mange.

Sysselsettingen øker med botiden for alle grupper, men for innvandrere fra Afrika og Asia kulminerer den rundt henholdsvis 50 og 60 prosent etter 5-6 år i Norge (SSB 2015 e). Flyktningers sysselsetting er 20 prosentpoeng lavere enn gjennomsnittet i Norge, slik figur 4 viser, og selv om sysselsettingen øker med botiden, kommer den aldri særlig over 50 prosent for noen grupper (Østby 2015).

Introduksjonsordningen gir gode resultater for mange

Nyankomne flyktninger skal gjennom en obligatorisk introduksjonsordning. Det viktigste i ordningen er et introduksjonsprogram som er individuelt tilpasset i innhold og omfang. Programmet kan vare inntil to år, i særlige tilfeller inntil tre (IMDi 2015). Studerer vi dem som avsluttet programmet i 2013, var 72 prosent av mennene og 50 prosent av kvinnene i arbeid eller utdanning ett år senere (Enes 2015). Den politiske målsettingen for resultatet er at minst 70 prosent skal være i arbeid eller utdanning på det tidspunktet. Denne målsettingen er nådd for menn, og for deltakere i 20-årene, men ikke for de eldre. Under halvparten av deltakerne mellom 45 og 50 år var i arbeid eller utdanning ett år etter avsluttet kurs. Blant deltakere fra Eritrea, Afghanistan, Etiopia og Iran som gikk ut av programmet i 2014, var 69-70 prosent i arbeid (Wiggen 2015). Om dette nivået holder seg i det lange løp, vil det føre til høyere sysselsetting for flyktningene enn det vi har i dag. Blant flyktninger som er kommet som enslige mindreårige i 2009 og 2010, var tre av fire i aldersgruppen 18-29 år i arbeid eller utdanning i 2013, mens det samme var tilfellet for sju av åtte i befolkningen generelt (Wiggen 2016, se også Dalgard 2016).

Blom og Enes (2015) har gjort en analyse av introduksjonsordningens resultater. Alder, kjønn og landbakgrunn er blant de viktigste individvariablene, og de med utdanning på videregående eller høyere nivå har større sjanse enn andre for å være i arbeid eller utdanning. Den generelle arbeidsledigheten i kommunen har mye å si for introduksjonsdeltakernes aktivitetsnivå.

Norskfødte med innvandrerforeldre har høyere sysselsetting enn innvandrerne

De «egentlige» forskjellene i sysselsetting mellom innvandrere og andre blir noe kamuflert fordi innvandrerne har en større andel i de mest yrkesaktive aldersgrupper enn det vi finner i befolkningen ellers. To betingelser må være til stede hvis sysselsettingen blant norskfødte med innvandrerforeldre skal kunne analyseres:

- Det må være mange nok i aldersgruppen som undersøkes.

- Personene må være så gamle at de er ferdige med utdanningen og klare for arbeidsmarkedet.

I aldersgruppen 25-29 år er 65 prosent av innvandrerne, 73 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre og 78 prosent av alle i Norge sysselsatt. Når det gjelder innvandrergruppene med lav sysselsetting, bedrer situasjonen seg kraftig i neste generasjon, slik det kommer frem i figur 5: Størst er forskjellen for dem med bakgrunn fra Afrika, 38 mot 66 prosent (SSB 2015 e og Olsen 2016).

Selv om sysselsettingen er mye lavere for innvandrere enn andre i Norge, viser internasjonale sammenlikninger (OECD) at integreringen på arbeidsmarkedet i Norge er minst like god eller bedre enn i de fleste andre land når vi sammenlikner like grupper. Særlig synes de som er født av innvandrede foreldre å greie seg svært godt i Norge sammenliknet med andre OECD-land (OECD 2015, OECD/European Union 2015).

Mange innvandrere arbeidsledige eller utenfor arbeidsstyrken

Arbeidsledigheten blant innvandrerne beveger seg i takt med den generelle arbeidsledigheten i landet. Innvandrere fra Norden og Vest-Europa har - sammen med dem som ikke har innvandrerbakgrunn - lavest ledighet (2,5-3 prosent i 2014). Innvandrere fra Afrika har gjennomgående fem ganger høyere ledighet enn gjennomsnittet i Norge, de fra Asia tre ganger høyere. Som vist i figur 6 gikk arbeidsledigheten for innvandrere fra EUs nyeste medlemsland fra det vesteuropeiske til det asiatiske nivået ved finanskrisen i 2008 og har siden holdt seg der (SSB 2016 b).

Arbeidsledighet er ofte et tegn på å være på vei inn i arbeidsmarkedet. De største problemer finner vi trolig blant dem som verken er i arbeid, utdanning eller opplæring, de såkalte NEETs. Vi finner en mye større andel i denne gruppen blant innvandrerne enn blant dem uten innvandrerbakgrunn. Norskfødte med innvandrerforeldre ligger nær opp til andre unge i Norge. En viktig grunn til forskjellen er nok at mange innvandrerkvinner ikke er yrkesaktive, og at norskfødte kvinner med innvandrerforeldre er noe lenger hjemme med barna etter fødselen enn mødre uten innvandrerbakgrunn (Olsen 2016).

Også bruken av kontantstøtte antyder at mange med innvandrerbakgrunn er hjemme mens barna er små. Blant barna mellom 13 og 23 måneder var 17 prosent av dem uten innvandrerbakgrunn brukere av slik støtte, og 44 prosent blant barn med innvandrerbakgrunn. Det er store forskjeller mellom landene, fra Pakistan og Marokko med 71 prosent mottakere til Eritrea og Sverige med 15 prosent. Andelen blant barn med somalisk bakgrunn var 52 prosent (Egge-Hoveid 2015).

Store inntektsforskjeller

Hele befolkningen hadde i 2014 en medianinntekt etter skatt per forbruksenhet på nesten 350 000 kroner. Innvandrernes inntekter lå på 77 prosent av dette nivået, men det varierte mye mellom ulike landgrupper. Lavest inntekt hadde mange innvandrergrupper fra Afrika og Asia, som Somalia med 50 prosent av medianen for Norge, Pakistan med 70 prosent og Vietnam med 82 prosent (SSB 2016 c). Inntektens sammensetning varierte også mye. Yrkesinntekten utgjorde 69 prosent og overføringer 25 prosent av inntektene til alle husholdninger i Norge. Også for innvandrere fra Afrika, Asia etc. utgjorde yrkesinntekter 69 prosent, men her er variasjonene store: For somaliere utgjorde yrkesinntekten bare 42 prosent, for irakere 57 prosent og vietnamesere 71 prosent. Arbeidsinnvandrere som hadde vært her kort tid, hadde minst andel overføringer (SSB 2016 d).

Mens alderspensjon utgjorde den største delen av overføringene for befolkningen under ett, hadde innvandrerne overføringer av nesten alle typer. Sosialhjelp utgjorde 5 prosent av hele inntekten for innvandrere fra Afrika og Asia, varierende fra 21 prosent for somaliere ned til 2 prosent for dem fra Pakistan og Vietnam. For hele befolkningen utgjorde sosialhjelp bare 1 prosent av inntekten. 9 prosent av alle innvandrere mellom 20 og 66 år mottok sosialhjelp i 2014. Slik stønad var dermed tre ganger så hyppig som blant dem uten innvandrerbakgrunn. (SSB Inntekts- og formueskatt for husholdninger, upubliserte tall). Botid betyr lite for omfanget av overføringene til innvandrere, men introduksjonsstønad og sosialhjelp betyr mye de første årene, deretter betyr andre ytelser, som uføretrygd og alderspensjon, stadig mer (SSB 2016 e).

Inntekten øker med økende botid

Uansett oppholdsgrunn øker inntekten mye med botid. Selv etter mer enn ti års botid var flyktningenes inntekter likevel bare halvparten av arbeidsinnvandrernes (SSB Inntekts- og formueskatt for husholdninger, upubliserte tall).

Norskfødte med innvandrerforeldre har klart høyere inntekt etter skatt per forbruksenhet enn det innvandrerne selv har. I aldersgruppen 25-39 år har innvandrerne 79 prosent av inntektsnivået for Norge i 2014, mens deres norskfødte barn har 95 prosent. Norskfødte med bakgrunn fra for eksempel Norden, Polen, India, Sri Lanka og Vietnam har inntekt godt over gjennomsnittet for aldersgruppen i Norge, slik det også fremgår av figur 7. De med bakgrunn i Tyrkia og Pakistan når 85-90 prosent av nivået i Norge, mens innvandrerne i samme alder fra disse landene når knapt 75 prosent. (Dette avsnittet bygger på upubliserte tall for 2014 fra Statistisk sentralbyrås Inntektsstatistikk).

Stor risiko for lavinntekt blant innvandrerbarn

Når innvandrerne har så lave inntekter, blir deres materielle levestandard i gjennomsnitt lavere enn andres, og de er mer utsatt for lavinntekt. Særlig gjelder dette barnefamilier. Innvandrerbarn utgjorde over halvparten av barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt i perioden 2012-2014. I samme periode utgjorde innvandrerbarn bare vel 13 prosent av totalt antall barn i Norge. Når det gjelder barn med bakgrunn fra Somalia, er 75 prosent i lavinntektsgruppen, og fra Irak, Syria, Afghanistan og Eritrea er det over 50 prosent (Epland og Kirkeberg 2016).

Årsakene til de lave inntektene er flere. Primært er det svak yrkestilknytning og mange familiemedlemmer å forsørge, og i tillegg er andelen nyankomne flyktninger stor for noen av landene. På grunn av den store andelen innvandrerbarn i Oslo er andelen barn i lavinntekt større i hovedstaden enn i alle andre fylker. Sannsynligheten for å komme ut av situasjonen med lavinntekt er mindre for innvandrerne enn for andre (Bhuller og Brandsås 2013).

Disse beregningene er basert på andelen som faller under en gitt grense for medianinntekten et år eller en periode. Alternativt kan en benytte en «fast» lavinntektsgrense, basert på medianinntekten ett bestemt år, og deretter bare justere denne grensen for prisstigningen de påfølgende år. Benyttes en «fast» lavinntektsgrense, synker andelen barn med vedvarende lavinntekt fra 7 prosent i 2006 til 3,5 prosent i 2013. Samtidig har andelen barn i lavinnteksfamilier har gått opp fra 7 prosent i 2006 til 8,6 prosent i 2013. Barna nederst i inntektsfordelingen har tross alt opplevd en realvekst i husholdningsinntektene etter 2006 (Epland og Kirkeberg 2015).

Materiell levestandard er gjennomgående dårligst for innvandrerne

Innvandrernes husholdningsstørrelse og inntektsforhold preger også deres materielle levestandard. Andelen som leier og ikke eier sin bolig, er klart større, også når man tar hensyn til at mange innvandrere bor i Oslo hvor leie er vanligere enn andre steder i landet. Med lengre botid øker andelen eiere i alle grupper (Andersen 2014). Innvandrere fra Afrika og Asia bor gjennomgående trangere enn andre innvandrere, 30 prosent er trangbodde mot 15 prosent blant dem fra EU etc., og bare 5 prosent blant dem uten innvandrerbakgrunn.

To tredjedeler av innvandrere fra Afrika og Asia oppfatter boutgiftene som tyngende, mens dette bare gjelder en tredjedel av dem uten innvandrerbakgrunn (Sandvik 2015, publiseres i Omholt (red) 2016).