Da Martin Tranmæl skrev for Norges offisielle statistikk

Publikasjonen inneholder uttalelser fra arbeidsgivere og fagforeninger, skolebestyrere og leger som uttalte seg om levevilkårene i sine distrikter, mens prester, fengselsfolk og arbeiderledere ble bedt om å uttale seg om det religiøse og moralske, det vil si de politiske strømningene krigen hadde skapt. Oppsummeringen av alle uttalelsene er dyster: "Og det kan ikke negtes at de fleste har ligget under for fristelsen til skibsjobbing, fraktjobbing, aktiejobbing og varejobbing. Småfolk har forarget sig over pengefolks griskhet, men ofte røbet utpreget lyst til å følge i jobbernes fotspor. De lettjente penger har i stor utstrekning vært anvendt til luksus og overdrevne nytelser. Større krav, mindre alvor og offervilje - det er det triste etiske hovedresultat av 4 års dyrtid og jobbetid fremkaldt ved verdenshistoriens grufulleste krig."

Helt uten lyspunkter var likevel ikke situasjonen, veldedigheten hadde holdt tritt med inntektsstigning og dyrtid. "Svært mange av dem som krigen har bragt uforholdsmessige inntekter har følt forpliktelsen i så måte," het det.

"Den socialistiske arbeiderbevegelse er blitt strekt påvirket av begivenhetene ute og konjunkturene herhjemme, "skrev det Statistiske Centralbyrå. Det ble forklart ved de sosialdemokratiske partienes "skjebnesvangre knefall for regjeringenes krigspolitikk" som hadde styrket "de internasjonale synsmåter i det norske socialdemokrati." Den offisielle statistikken framhevet at det særlig var i ungdomslagene at "interessen mer og mer samlet sig i de store fremtidsmål og ikke minst om arbeidet for virkeliggjørelsen av Marx's løsen: Proletarer i alle land foren eder."

Byråsjef R. Jønsberg, som utarbeidet publikasjonen, hevdet at krigsutbruddet og krigen hadde svekket arbeidernes tro på parlamentarismen, og at det var årsaken til at den retningen i Det norske Arbeiderparti (DNA) som gikk inn for "direkte aktion med generalstreik og vernepliktsstreik" fikk flertall på landsmøtet til partiet våren 1918. "Også den skrikende motsetning mellom dyrtiden og enkeltmanns ublu berikelse har gitt rikelig næring til agitasjonen for å sette hårdt mot hårdt." Denne slutningen ble søkt støttet ved å vise til resultatene fra kommunevalget i 1916 da DNA fikk 43 prosent av stemmene i byene og 33 prosent på bygdene.

Martin Tranmæls uttalelse er trykt til slutt før tabellverket. Han la vekt på at da den internasjonale solidariteten under verdenskrigen ble satt ut av funksjon med det resultat at "arbeider stod mot arbeider i de frykteligste myrderier som har fundet sted." Det vokste imidlertid fram en "sterkere samfølelse og klassesolidaritet end nogensinde" og den russiske revolusjonen ga ifølge Tramnæl "et slående uttrykk for denne samhørigheten." Og fortsatte: "Hva man end mener om det bolsjevikiske styre, maa man anerkjende dets respekt for hver enkelt nationalitets ret til at leve sit eget liv. Det er dette gjensidighetsprincip som vil skape grundlaget for det mellemfolkelige samarbeide og den samforstaaelse som kan føre frem til et nationernes forbund, en gammel socialistisk tanke som selv de herskende klasser nu begynder at drøfte som en mulig utgang av denne krig."

Den tilspissende og spente situasjonen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere kan følges i detalj i en egen publikasjonsserie, statistikk for tariffavtaler og arbeidskonflikter som kom ut fra og med 1922 til og med 1930. Men alt lenge før hadde vilkårene for arbeidere vært gjenstand for tallrike undersøkelser og publikasjoner. Serien Socialstatistik I-VIII, som kom ut mellom 1895 og 1906, kartlegger arbeids- og leveforholdene for en rekke grupper av arbeidere.

Statistisk sentralbyrå har ikke bare statistikk over Norge. I Bibliotek- og informasjonssenteret fins statistikken som ble utarbeidet og publisert av den unge Sovjetrepublikken, her står blant annet den første årboka som ble publisert i 1921 og som tok for seg perioden fra 1913 til 1917. I bibliotekets store samling av statistikk fins også statistikk som kaster lys over andre epoker i arbeiderklassen historie. Valgstatistikk for rikspresidentvalget i Tyskland 13. mars og 10. april 1932 gir detaljerte oppgaver over de to valgomgangene. Den siste og avgjørende sto mellom rikspresident og generalfeltmarskalk Paul von Hindenburg, Berlin, regjeringsråd Adolf Hitler, München og transportarbeideren Ernst Thälemann, Hamburg.