Fattigdom i Norge

Fattigdom i Norge: Et hovedstadsproblem?

Publisert:

Geografiske levekostnadsforskjeller fører til at personer som lever i økonomiske pressområder trenger høyere inntekter enn personer som lever i områder med lave levekostnader for å finansiere samme forbruk. Analyser basert på landsspesifikke fattigdomsgrenser undervurderer derfor omfanget av fattigdom i områder med høye levekostnader og overvurderer omfanget av fattigdom i områder med lave levekostnader. Når vi benytter regionspesifikke fattigdomsgrenser finner vi at fattigdom i Norge først og fremst er et hovedstadsproblem. Andelen fattige er spesielt høy i bydelsområdene Indre øst og Nye drabantbyer.

Forfatter: Magne Mogstad


I oktober 2002 presenterte Regjeringen Bondevik II en "Tiltaksplan mot fattigdom" i Stortingsmelding nr. 6 (2002-2003), hvor det ble gitt en situasjonsbeskrivelse av fattigdom i tillegg til å redegjøre for regjeringens mål og strategier for bekjempelse av fattigdom. I beskrivelsen ble det anslått at om lag 2,3 prosent av befolkningen hadde en samlet treårsinntekt under halvparten av medianen (den midterste) i fordelingen av treårsinntekter. Videre peker fattigdomsmeldingen på at yngre, enslige forsørgere og innvandrere er overrepresentert i gruppen fattige sammenliknet med befolkningen for øvrig. Situasjonsbeskrivelsen gir imidlertid ikke opplysninger om geografiske forskjeller i konsentrasjonen av fattigdom. Er dette grunnen til at tiltaksplanen konkluderer med at "Fattigdom i vårt land rammer i dag ikke store, lett identifiserbare grupper, men enkeltpersoner med ulik bakgrunn" (Sosialdepartementet, 2002: s1)?

Måling av fattigdom og økonomiske pressområder

Fattigdomsstudier i Norge og OECD-landene er tradisjonelt basert på landspesifikke inntektsgrenser for fattigdom. Inntektene er da justert for kjøpekraftsfordelene ved å tilhøre et stort hushold med flere inntektstakere framfor et lite hushold med én inntektstaker. Inntektene og fattigdomsgrensene er imidlertid ikke justert for geografiske levekostnadsforskjeller.

Geografiske kostnadsforskjeller medfører at personer som lever i økonomiske pressområder trenger høyere inntekter enn personer som lever i områder med lave levekostnader, dersom inntektene skal kunne finansiere samme konsum av varer og tjenester. De tradisjonelle fattigdomsstudiene med landspesifikke fattigdomsgrenser vil derfor undervurdere omfanget av fattige i områder med høye levekostnader og overvurdere omfanget av fattige i områder med lave levekostnader. Dessuten vil en analyse basert på en landspesifikk fattigdomsgrense ignorere at krav og behov for forskjellige konsumvarer og tjenester varierer mellom regioner. Ved å istedenfor benytte regionspesifikke fattigdomsgrenser, utviklet for å ta hensyn til regionale forskjeller i priser og behov, vil fattigdomsanalysen reflektere kommunens geografiske beliggenhet og forskjeller i boligpriser ( 1 ).

Prosent fattige og med lavinntekt på landsbasis, i hovedstadsregionen og i de fire største byene. 2001
 
Bykommune Regionspesifikke fattigdomsgrenser definert ved halvparten av medianinntekten Landspesifikk fattigdomsgrense definert ved halvparten av medianinntekten Regionspesifikke lavinntektsgrenser definert ved 62.5 pst. av medianinntekten Landspesifikke lavinntektsgrense definert ved 62.5 pst. av medianinntekten
 
Stavanger 3,6 3,6 8,5 8,6
Bergen 3,7 3,6 8,7 8,6
Trondheim 3,7 3,6 8,9 8,6
Oslo 8,3 6,0 16,3 11,2
Hovedstadsregionen 5,6 4,0 12,5 8,4
Norge 3,3 3,2 8,9 9,1
 

Hvem er de fattige i Norge?

Ved å basere fattigdomsanalysen på regionsspesifikke fattigdomsgrenser, og med årlig inntekt ( 2 ) (etter skatt) som mål på forbrukspotensial, viser det seg at mens andelen fattige på landsbasis kun er 3,3 prosent, er 5,6 prosent av hovedstadsregionens befolkning og hele 8,3 prosent av Oslos befolkning fattige. Til sammenlikning fremgår det av tabell 1 at andelen fattige i Trondheim, Stavanger og Bergen er relativt lik, og betydelig lavere enn i både hovedstadsregionen og i Oslo. Dessuten viser tabell 2 at den gjennomsnittlige andelen fattige i sentrale og ikke-sentrale kommuner er vesentlig lavere enn i hovedstadsregionen generelt og i Oslo spesielt, uavhengig av om vi benytter regionspesifikke eller landspesifikke grenser. Spesielt tydelig er det imidlertid at fattigdom er et hovedstadsproblem om en benytter regionspesifikke fattigdomsgrenser.

Prosent fattige i sentrale og ikke-sentrale kommuner: Summarisk statistikk, 2001 1
 
  Sentrale kommuner Ikke-sentrale kommuner
  Antall kommuner Gjennomsnitt Standardavvik    Min    Maks Antall kommuner Gjennomsnitt Standardavvik    Min    Maks
 
Landspesifikk fattigdomsgrense  228 2,7 0,7 1,0 5,6  203 3,0 1,1 0,7 7,7
Regionspesifikke fattigdomsgrenser  228 2,4 0,7 0,7 5,9  203 2,3 1,0 0,4 7,6
 
1   Sentralitet er definert i hht. Statistisk sentralbyrås standard for kommuneklassifisering. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger holdes utenfor kommuneklassifiseringen. Det er verdt å merke seg at standardavvikene presentert i tabellen ikke må tolkes som et mål på utvalgsusikkerhet, men som et mål på variasjon i andelen fattige mellom kommunene.

Det er ikke overraskende at fattigdom i stor grad ser ut til å være et hovedstadsproblem. For det første viser de empiriske resultatene at innvandrere med bakgrunn fra ikke-vestlige land er sterkt overrepresentert blant de fattige. Den høye andelen ikke-vestlige innvandrere i Oslo med dårlig arbeidsmarkedstilknytting, er en sentral forklaring på den høye andelen fattige i hovedstaden. Dessuten er andelen enslige, enslige forsørgere og unge voksne i etableringsfasen relativt høy i Oslo sammenliknet med landet for øvrig. Dette er grupper som overrepresentert blant de fattige.

Prosent fattige og med lavinntekt i områder i Oslo. 2001 1
 
Område Regionspesifikke fattigdomsgrenser definert ved halvparten av medianinntekten Landspesifikk fattigdomsgrense definert ved halvparten av medianinntekten Regionspesifikke lavinntektsgrenser definert ved 62,5 pst. av medianinntekten Landspesifikke lavinntektsgrense definert ved 62,5 pst. av medianinntekten
 
Indre vest 8,2 6,3 14,6 10,5
Indre øst 14,2 10,4 25,7 18,6
Gamle drabantbyer 6,8 4,7 15,3 9,8
Nye drabantbyer 9,7 6,4 19,7 13,4
Ytre vest 5,0 3,8 9,8 6,7
Sentrum 20,6 16,4 27,0 23,0
Marka 5,5 4,5 12,8 7,5
 
1   Bydelsområdene er her definert i hht. standarden benyttet i Barstad (2003) hvor byen består av 7 områder:
1. Indre vest: Bydelene Bygdøy-Frogner, Uranienborg-Majorstua og St. Hanshaugen-Ullevål.
2. Indre øst: Bydelene Sagene-Torshov, Grunerløkka-Sofienberg og Gamle Oslo.
3. Gamle drabantbyer: Bydelene Lambertseter, Bøler, Manglerud, østensjø, Helsfyr-Sinsen, Grorud og Bjerke.
4. Nye drabantbyer: Bydelene Søndre Nordstrand, Hellerud, Furuset, Stovner og Romsås.
5. Ytre vest: Bydelene Ekeberg-Bekkelaget, Nordstrand, Grefsen-Kjelsås, Sogn, Vinderen, Røa og Ullern
6. Sentrum.
7. Marka.

Hva skjuler seg bak denne høye andelen fattige i hovedstaden?

Selv om fattigdom i stor grad ser ut til å være et hovedstadsproblem, er det vert å merke seg at det er betydelig variasjon i omfanget av fattigdom mellom bydelene i Oslo. Hvis vi ser bort i fra Sentrum og Marka som til sammen hadde omtrent 3000 innbyggere, og utgjør derfor i absolutt forstand kun en liten del av fattigdomsproblemene i hovedstaden, fremkommer det av tabell 3 at andelen fattige er spesielt høy i bydelsområdene Indre øst og Nye drabantbyer. Det er også verd å merke seg at andelen fattige er betydelig høyere i bydelsområdene Indre vest og Gamle drabantbyer enn i både Norge generelt og hovedstadsregionen sett under ett. Boligpriser, boligtyper og beliggenhet framstår som sentrale faktorer for å forstå de selektive flytteprosessene og graden av demografisk, etnisk og sosioøkonomisk segregasjon i hovedstaden.

Les også :
Fattigdom i Stor-Osloregionen (RAPP 2005/3)
Fattigdom i Norge: Et hovedstadsproblem? (øA 3/2005)


(1) Se Mogstad et al. (2005) for en nærmere beskrivelse av metoden for å utvikle regionsspesifikke fattigdomsgrenser.

(2) Det er verd å merke seg at det er tolkningsmessige problemer forbundet med årlig inntekt som mål på individenes forbrukspotensial. Blant de som inngikk i gruppen fattige skjuler det seg personer som bare forbigående hadde lave inntekter. Dette kan for eksempel være næringsdrivende eller aksjonærer som hadde bokført store tap på selvangivelsen. Vi har imidlertid ikke data for å beregne fattigdom på kommune- og bydelsnivå basert på inntekt opptjent over flere år som mål på individenes forbrukspotensial.



Referanser :

Mogstad, M., A. Langørgen og R. Aaberge (2005): "Region-specific versus Country-specific Poverty Lines in Analysis of Poverty", Discussion Paper, No. 408, February, Statistisk sentralbyrå.

Sosialdepartementet (2002): Stortingsmelding nr . 6 ( 2002 - 2003 ): Tiltaksplan mot fattigdom .

Kontakt