Flest gjengangere blant sosialhjelpsmottakere i Oslo

Blant landets ti største kommuner representerer Oslo og Tromsø ytterpunktene når det gjelder gjengangere i sosialhjelpssystemet, det vil si personer som mottar sosialhjelp gjentakende gjennom flere år. I Oslo har samtidig de som mottar sosialhjelp behov for utbetalinger i relativt lange perioder, mens Tromsø utbetaler stønad i kortere perioder. Stavanger ligger et sted midt imellom både når det gjelder gjengangere, og gjennomsnittlig stønadslengde.

Samtidig har de tre byene en del felles utfordringer og forutsetninger. De har alle i ulik grad storbyproblemer, er utdanningssentre og regionalt sentrum for et større omland. I denne artikkelen ønsker vi å se nærmere på om sammensetningen av sosialhjelpsmottakerne i de tre byene kan bidra til å belyse hvorfor innslaget av gjengangere i sosialhjelpssystemet er så ulikt.

Vi tar utgangspunkt i personer som mottok sosialhjelp i 2017, og ser på hvor mange av disse som også mottok sosialhjelp fem og ti år tidligere. Eventuelt mottak av sosialhjelp i de mellomliggende årene tar vi ikke hensyn til.

Flest gjengangere i Oslo

Oslo har størst andel gjengangere blant sosialhjelpsmottakerne, som vist i figur 1. Av alle som mottok sosialhjelp i Oslo i 2017, var det 41 prosent som mottok sosialhjelp i 2012 og 30 prosent som mottok sosialhjelp i 2007. I Tromsø fikk 25 prosent av mottakerne sosialhjelp også i 2012, og 18 prosent mottok også i 2007. Stavanger ligger et sted midt imellom Oslo og Tromsø.

Lange stønadsperioder og mange gjengangere

Undersøkelser viser at de som får sosialhjelp i lengre perioder, har større sjanser for å komme tilbake i sosialhjelpssystemet senere. Ulikheter i sosialhjelpens varighet henger dermed sammen med hvor mange gjengangere det er i sosialhjelpssystemet på lengre sikt. Det er fordi langtidsmottak av sosialhjelp henger tett sammen med manglende eller svak tilknytning til arbeidslivet og få opparbeidede trygderettigheter. Derfor vil personer som får utbetaling over lengre tid ofte trenge mer omfattende økonomisk hjelp enn andre.

I 2017 var gjennomsnittlig stønadstid 6,5 måneder i Oslo, 5,6 måneder i Stavanger og 4,2 måneder i Tromsø. Figur 2 viser andelen sosialhjelpsmottakere med sosialhjelp i minst seks måneder og minst ti måneder i løpet av to sammenhengende år. Av mottakerne i Oslo var det 63 prosent som hadde stønad i minst seks måneder, mot 58 prosent i Stavanger og 41 prosent i Tromsø. Ser vi på dem som har fått sosialhjelp i ti måneder eller mer, ser vi også at Oslo har høyere forekomst av langtidsmottak enn de andre byene.

Alder og utdanningsnivå påvirker stønadsperiodens lengde

Gjennomsnittlig stønadstid for sosialhjelpsmottak henger sammen med mottakernes alder. I en by med mange unge mottakere vil stønadstiden være kortere enn i byer med en overvekt av middelaldrende eller eldre mottakere. En yngre sosialhjelpsbefolkning trekker stønadstiden ned.

I Oslo øker andelen sosialhjelpsmottakere med stigende alder frem til 40-49 år. Det er også relativt mange mottakere mellom 50 og 66 år. Stavanger og Tromsø har derimot flest mottakere i de yngste aldersgruppene, og andelen faller med stigende alder, som vist i figur 3.

Mottak av sosialhjelp henger også tett sammen med utdanningsnivå. Generelt vil en person med lav utdanning ha det vanskeligere på arbeidsmarkedet enn personer med høyere utdanning. Med dette følger også høyere forbruk av offentlige ytelser. Et stort innslag av mottakere med lav utdanning vil derfor kunne gi lengre stønadsutbetaling.

I Oslo og Stavanger har rundt syv av ti mottakere enten grunnskoleutdanning eller ingen/ uoppgitt utdanning. Ser vi på mottak av sosialhjelp blant alle personer med samme utdanningsnivå i henholdsvis Oslo og Stavanger, er det 11 prosent av de med grunnskole eller ingen utdanning som mottar sosialhjelp. I Tromsø er tilsvarende tall 8 prosent. I tillegg utgjør de med grunnskoleutdanning eller ingen utdanning en lavere andel av mottakerne av sosialhjelp i Tromsø. I Tromsø er dermed utdanningsnivået blant mottakerne litt høyere, noe som kan bidra til å forklare kortere stønadsperioder.

Flere barn og lav inntekt gjør det vanskelig å komme bort fra stønadsmottak

Å ha sosialhjelp som viktigste inntektskilde øker sjansene for lengre stønadstid hver enkelt gang man mottar sosialhjelp, og for å komme tilbake som sosialhjelpsmottaker flere ganger. Dette forsterkes ytterligere for de som i tillegg forsørger barn.

Andelen som har sosialhjelp som hovedinntekt og samtidig forsørger barn, er dobbelt så høy i Oslo som i de to andre byene, som vist i tabell 1. I Oslo er det også mer vanlig å forsørge tre eller flere barn, mens det i Tromsø og Stavanger er langt mer vanlig å bare ha ett barn. Ansvar for færre barn kan bidra til at det er lettere å komme seg ut av behovet for sosialhjelp.

Tabell 1. Mottakere med sosialhjelp som hovedinntekt som forsørger barn under 18 år. 2017

Til tabellen

Ser vi på sammenhengen mellom sosialhjelpsmottak, forsørgerbyrde og lav inntekt får vi et lignende bilde. I Oslo utgjør personer med forsørgerbyrde og lav inntekt 18 prosent av alle mottakere, mens tallene for Stavanger og Tromsø er henholdsvis 13 og 11 prosent.

Klar sammenheng mellom innvandring og langt sosialhjelpsmottak

Stønadstiden for innvandrere med sosialhjelp er vist å være om lag en tredel lengre enn for befolkningen ellers. En høy innvandrerandel blant sosialhjelpsmottakerne vil derfor trekke stønadstiden opp. I Oslo er 64 prosent av sosialhjelpsmottakerne innvandrere. I Stavanger og Tromsø gjelder dette henholdsvis 49 og 32 prosent. Mottak av sosialhjelp blant innvandrere er også mest utbredt i Oslo, og 8 prosent av byens innvandrere mottar sosialhjelp. I Stavanger og Tromsø er tilsvarende tall henholdsvis 7 prosent og 6 prosent.

Innvandrere fra Afrika og Asia skiller seg ut

Sosialhjelpsmottak er vanligere blant innvandrere med afrikansk og asiatisk landbakgrunn enn blant innvandrere med bakgrunn fra andre land. I både Oslo, Stavanger og Tromsø er det mellom 30 og 35 prosent av innvandrere med afrikansk og asiatisk landbakgrunn som mottar sosialhjelp.

Mange mottakere fra afrikanske og asiatiske land trekker også stønadstidene opp. Blant innvandrere fra Afrika og Asia er det generelt sett en høyere andel flyktninger, mens innvandrere fra vestlige og østeuropeiske land domineres av arbeidsinnvandrere. Flyktninger har videre lavere deltakelse på arbeidsmarkedet sammenlignet med arbeidsinnvandrere. I Oslo og Tromsø utgjør personer fra Afrika og Asia henholdsvis 84 og 85 prosent av alle innvandrere med sosialhjelp, mens tallet for Stavanger er 77 prosent.

Lang botid trekker stønadstiden opp

Det er også store variasjoner mellom de tre byene når det gjelder mottak av sosialhjelp blant innvandrere etter botid i Norge. I Oslo og Stavanger er mottak av sosialhjelp mest utbredt blant innvandrere med lang botid.

Figur 4 viser at 14 prosent av innvandrere i Oslo som har bodd i Norge i 16-20 år mottar sosialhjelp. I Stavanger er mottak av sosialhjelp mest utbredt blant innvandrere med 11-15 års botid i Norge. Lenger nord, i Tromsø, er derimot tendensen at mottak av sosialhjelp blant innvandrere reduseres med økende botid i Norge.

Dermed kan mange mottakere med lang botid være en viktig forklaring på at Oslo og Stavanger har flere gjengangere i systemet enn Tromsø. Dette kan antyde at bestemte grupper er varig avhengige av sosialhjelp, som i sin tur kan bety lang stønadstid det enkelte år.

Hvilke faktorer kan bidra til å forklare gjengangere i sosialhjelpssystemet?

Denne artikkelen peker på noen faktorer som kan bidra til å belyse hvorfor sosialhjelpsprofilen i Oslo, Stavanger og Tromsø er så ulik. De utvalgte egenskapene ved sosialhjelpsmottakerne er egenskaper vi fra andre kilder vet påvirker sannsynligheten for å motta sosialhjelp sammenhengende i lang tid eller for å motta sosialhjelp gjentatte ganger over tid.

Andre mer strukturelle forhold som kan virke inn, slik som lokalt bolig- og arbeidsmarked, har vi ikke sett på her. Det samme gjelder forskjeller i offentlig tjenesteyting, for eksempel tilbud gjennom kvalifiseringsprogrammet.

Oslo kjennetegnes av lange stønadstider det enkelte år, og mange gjengangere når vi går to, fem og ti år tilbake i tid. Gjennomgående eldre mottakere og mange med sosialhjelp som hovedinntekt, kan bidra til å forklare dette. Det er også relativt sett flere som forsørger mange barn i Oslo, noe som kan gjøre det vanskelig å komme seg ut av stønadsavhengighet. Innvandrere med lang botid utgjør også en stor del av mottakerne.

For sosialhjelpsmottakerne i Tromsø er stønadstidene mer enn en tredjedel kortere enn for mottakerne i Oslo, og forekomsten av svært lange sosialhjelpsperioder er under halvparten. I tillegg er det en større utskifting av sosialhjelpsmottakere de siste to, fem og ti år. Blant mottakere med sosialhjelp som hovedinntekt er det få forsørgere, og det er vanligst å ha bare ett barn. Samtidig er innslaget av innvandrere bare halvparten så stort som i Oslo. Kombinasjonen av lavinntekt og forsørgelsesbyrde er også sjeldnere enn i Oslo. Alt dette bidrar til kortere stønadsperioder.

Stavanger plasserer seg i en mellomposisjon på de fleste områder, men er ofte nærmere Oslo enn Tromsø. Innslaget av personer med lang stønadstid er relativt høyt, og Stavanger har også relativt mange gjengangere siste to, fem og ti år. Blant mottakere med sosialhjelp som hovedinntekt er det færre forsørgere enn i Tromsø, men forholdsvis mange som forsørger flere enn ett barn.

Det er ellers en overrepresentasjon av unge mottakere i Stavanger sammenlignet med Oslo og Tromsø, noe som trekker stønadstiden ned. Samtidig trekker relativt mange innvandrere med lang botid stønadstiden og antallet gjengangere opp i Stavanger.