Før tall blir tamme

Hvis man leser værmeldingen i tyske aviser, vil man finne at det ikke står noe om hvor mange millimeter nedbør som er falt siste døgn eller er ventet kommende døgn. Det vil si: Det gjør det, men det er formulert på en annen måte: «Det er ventet ti liter nedbør per kvadratmeter i morgen.»

 

Det tilsvarer ti millimeter regn på Blindern, men umiddelbart er literangivelsen langt lettere å forstå. De fleste har vel etter noen år fått med seg at én millimeter nedbør er lite. Men vi innser straks at én liter vann på én kvadratmeter potetåker ikke monner. Med tyve millimeter begynner vi å nærme oss en rotbløyte som kan hjelpe litt etter en tørkeperiode, og faller det 500 millimeter på ett døgn, altså 500 liter på hver kvadratmeter, begriper vi at vi har med ekstremvær å gjøre. Slike nedbørmengder er da heller ikke vanlige – unntatt når tropiske orkaner kommer feiende, med de vind- og vannskader som er uunngåelige.

 

I sin bok om bruk og formidling av statistikk bruker ikke Jan Erik Kristiansen dette eksemplet. Men det ligger svært nær den sti som han staker opp i det han kaller en overlevelsesguide. Den behøver vi i de haglbyger av statistikk som vi rammes av hver dag, noen ganger med hagl så store og kompakte at vi risikerer bulker på hjernen.

 

Tallrekker er per definisjon kjedelige greier. Gå bare i gang med høytlesning fra telefonkatalogen, så skjønner du det hvis du ikke har skjønt det før. For Jan Erik Kristiansen har tallene åpenbart alltid vært alt annet enn kjedelige, og med sin konsise stil og sin boblende formidlingsglede trekker han leseren inn i statistikkens verden på en ny måte. Humoren er ikke overdreven – det ville ha skygget for den forståelse han ønsker å gi – men den er akkurat høvelig dosert og passe underfundig, anslagsvis ti liter per kvadratmeter.

 

Fallgrubene er mange. Dynger statistikeren på med altfor mange tall og altfor mange desimaler, blir det umulig for en vanlig leser eller forbruker å oppfatte hva tallene inneholder. Hvis en skribent ikke er omhyggelig i valget av sine visuelle effekter, foretar ukloke valg eller blir for raffinert i utformingen av for eksempel diagrammer, drukner budskapet. Forfatteren er spesielt effektiv i sine advarsler mot sammenligninger, og hans hovedeksempel er overdådig. Da Dagbladet i 2005 skulle fortelle om norske husholdningers samlede gjeld, 1 300 milliarder kroner, smelte avisen til med en lyskaster av en tilleggsopplysning: Det tilsvarer 2 890 nybygde Bislettstadion (à 450 millioner kroner). Kristiansen bemerker tørt at det nærmest astronomiske beløpet ikke ble mer lettfattelig ved denne operasjonen. Han anbefaler i stedet at man fordeler gjelden på Norges innbyggere, enten alle (281 000 kroner på hver) eller på aldersgruppen 18-60 år, siden de yngste og de eldste oftest er gjeldfri (498 000 kroner på hver).

 

Så er det ikke lett å holde styr på nullene. Da VG i 1999 skulle fordele oljefondet (lusne 170 milliarder kroner den gangen) på hver innbygger, kom avisen til at det ble 38 millioner per residerende i riket. Det riktige var 38 000, og dermed nærmer vi oss den nydelige kinoreklamen for VG:

– VG leses av 12 millioner mennesker hver dag!

– Jamen så mange mennesker finnes det da ikke i Norge!

– Jamen da er det jo ekstra godt gjort!

 

Kristiansen er også innom falske korrelasjoner. Det klassiske eksemplet er godt kjent blant demografer og andre statistikere, men kanskje ikke like berømt utenfor fagmiljøene:

 

De danske kommuner som har høyest fødselstall, er også de som har de fleste storkeparene. Det er ingen grunn til å grave opp tidligere tiders bluferdige og misvisende seksualopplysning om hvor de små barna kommer fra. Sammenfallet skyldes at fødselstallet er lavere i de store byene enn i landdistriktene, og at storker har liten sans for storbyens mas.

 

Kristiansen, som er sosiolog og seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå, har i hovedsak to målgrupper, etter det jeg kan se. I første rekke er det jevnt samfunnsinteresserte nyhetskonsumenter, og dernest de mediearbeidere som skal presentere statistiske opplysninger på en pedagogisk måte. Det er ingen dårlig idé for en nyhetsredaksjon å ha den hendige og oversiktlige boken tilgjengelig. Like klokt vil det være å bruke den i journalistopplæringen, både i grunnutdannelse og videreutvikling. En ekstra god egenskap ved den er den logiske strukturen, med fornuftig kapittelinndeling og like fornuftige overganger fra ett statistisk emne til et annet.

 

Særlig nyttig og pedagogisk er redegjørelsen for viktige begreper som beregningen av gjennomsnitt kontra median. Jeg har mistanke om at det ikke er grenser for hvor mye tungt tilgjengelig matematikk som kunne ha vært brukt i disse kapitlene. Også en legmann skjønner at den har sin plass i fagmiljøene og på regnesentralene, men Kristiansen styrer utenom, og får sagt det han ønsker å si.

 

Å skrive enkelt er vanskelig, og det er en gjengs oppfatning at sosiologer ikke har plassert seg i verdenseliten i akkurat den intellektuelle idrettsgrenen. Jan Erik Kristiansen må være et statistisk unntak, og en veltalende påminnelse om at avvik fra normalen kan være vel så interessante som den slagne landevei.

Per Egil Hegge er forfatter, språkspaltist og tidligere redaktør i Aftenposten